En spennende reise til Eirabu

For litt siden hadde jeg gleden av å endelig få lese den norske fantasyromanen Song for Eirabu av Kristine Tofte. Vi er mange som har gledet oss til denne boka og som har fulgt Kristine aka Avil sin skriveprosess på bloggen hennes. Før boka kom ut fikk jeg vært på opplesning av boka på Mono og på lanseringsfesten på Den Gode Café. Begge festlige begivenheter, særlig ettersom så mange kjente fra bloggmiljøet dukket opp. Gleden og forventningene angående boka steg stadig.

Og endelig fikk jeg boka i posten og kunne stille min nysgjerrighet. Jeg avskyr anmeldelser som bruker masse plasse på å ramse opp handlingen i bøker, så kort handler det om de to søstrene Ragna og Berghitte, utvalgte av skjebnen til å spille avgjørende roller når jordas undergang truer. Ragna blir blotgydje (en slags volve/offerprestinne hvis jeg forstår det riktig) og kriger, Berghitte blir sendt avgårde som bruden til en stor konge. Snart står de på hver sin side i den store krigen.

Song for Eirabu er sterkt inspirert av norrøn mytologi og historie. Det er en fargerik og svært detaljert verden som presenteres for leseren. Sterke karakterer, sted- og landskapskildringer, historie og mytiske skikkelser strømmer på. Det er virkelig en rik og mektig saga Kristine Tofte byr oss på.

Song for Eirabu er på mange måter en flott leseropplevelse. Den er skrevet på et godt språk, den er spennende og engasjerende, den har interessante karakterer, og mest forfriskende av alt så har den ikke noe tydelig svart/hvitt skille mellom det gode og det onde.

Det var et par ting som dro leseropplevelsen ned, som også har vært nevnt i andre anmeldelser. Song for Eirabu er skrevet på et mye mer gammelmodig nynorsk enn hva jeg er vant med å lese og det gjorde at teksten gjorde mer motstand enn hva jeg liker. Jeg liker å lese fort, jeg liker ikke å måtte konsentrere meg mye om å få med meg meningen i en setning. Språket er vakkert og det passer på en måte til sjanger og tema, men det gjør også at teksten er mer utilgjengelig. Jeg synes særlig at dette er synd fordi det lett kan støte de yngre leserne fra seg og det er jo nettopp disse som utgjør en stor del av målgruppa for fantasy.

Den andre tingen er at det etterhvert blir veldig mange navn og begreper å holde styr på. Særlig mytologien og de diverse mystiske skikkelsen ga meg litt hodepine etterhvert. (Jeg er fx fortsatt ganske uklar angående hva en «herdugeane» er). En god del ganger under lesning ønsket jeg meg desperat en ordliste.

Til tross for dette så koste jeg meg masse med å lese Song for Eirabu og har allerede begynt å anbefale og låne den bort til alle jeg kjenner som liker bøker fulle av fantasi, spenning og eventyr. Og jeg gleder meg veldig til oppfølgeren kommer.