Det er sol og søndag. Jeg skal avgårde i familieselskap og forhåpentligvis bli servert ferske reker og kald sommerøl i vannkanten, leke med de søte barna til min kusine og høre på bølgene som slår mot brygga. Idyll, idyll.
Diktet jeg vil dele her i dag er kanskje ikke fullt så idyllisk, men det er uansett en klassiker som jeg er veldig glad i. Jeg har alltid pleid å glemme hvem som har skrevet det, men nå vil jeg ha det trygt memorert her på bloggen.
Vår og lengsel etter kjærlighet er to ting som alltid har hengt sammen eller hva? Slik sett passer dette diktet godt på en strålende dag som denne.
Den Dag Kjem Aldri
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
A.O. Vinje
Rullerusks rablerier 
1. juni 2009 at 4:42 pm
Ååh, dette er ein av dei finaste sangtekstane eg veit om. Det finst minst to forskjellige melodiar, her er Den dag kjem aldri slik Christine Guldbrandsen syng han:
– den finaste melodien, sjølv om eg ikkje er så veldig begeistra for Guldbrandsen.