Kortprosaisk forsøk

Jeg har litt vondt i bloggerhjertet mitt om dagen. Jeg har ikke vært flink til å skrive mange og fine blogginnlegg til dere. Til gjengjeld så har jeg fått skrevet en del andre ting, blant annet har jeg forsøkt meg på en sjanger jeg er veldig glad i, nemlig kortprosa. Så mens vi venter på at jeg skal komme med et superinspirert blogginnlegg kan dere jo lese en av korttekstene jeg har flikket på i det siste.

Sankthansorm

Vi hadde kjørt langt. Vi hadde kjørt fra lyset og nå fulgte vi de glødende prikkene som sikksakket innover i mørket. Når jeg myste med øynene fløt lysene utover. De så ut som de lysende larvene mormor hadde vist meg ute på hytta. En kveld mens jeg spiser kveldsmat sier hun sa at det er noe spennende jeg må se. Jeg skynder meg å spise opp brødskiva med leverpostei og drikke melken min. Den siste melkeslanten er full av brødsmuler og jeg vil ikke ha den. Mormor ser på glasset, men hun sier ingenting, bare tar glasset og setter det i oppvaskkummen. Jeg pusser tennene og skifter til pysj. Det er favorittpysjen min med måner og stjerner på. Den er litt kort på ermene. Mamma har spurt om jeg ikke vil gi den bort til kusinen min, som er ett år mindre enn meg, men jeg nekter. Mormor tar meg i hånda og leier meg ut bak hytta. Føttene mine er bare. Steinhellene vi går på er kalde mot fotsålene mine. Vi går ut på gresset. Gresstråene er fuktige av dugg og jeg blir våt mellom tærne. Hele hagen lukter som nattblomster. Jeg kaller dem nattblomster fordi de bare lukter om natta. Mormor har lært meg at de heter kaprifolium, men jeg liker mitt navn bedre.

Vi kommer til utkanten av hagen. Gresset er lengre her og det vokser små busker med tynne blader. Vi setter oss ned på huk. Mormor strekker ut hånden og bretter til side strå og blader. Huden hennes ser helt hvit ut og de utstående blodårene er mørkelilla. En tynn finger peker på noe nede i gresset. Jeg lener meg fram og titter. Nederst i gresset ligger det tre rynkete figurer. De lyser svakt.Det er sankthansormer, sier mormor. Jeg rører så vidt ved den ene. Den vrir på seg. Jeg trekker fingeren fort til meg. Vi sitter og ser på dem en stund til før vi går inn igjen. Under dyna ruller jeg meg sammen og holder rundt føttene mine til de blir varme.

Vi hadde kjørt langt. Mamma nynnet mens hun satt bak rattet. Hun gjorde bare det når vi kjørte om kvelden. Jeg hadde tatt av meg joggeskoene og krøllet beina opp i baksetet. Jeg lente hodet mot vinduskarmen på bildøra. Duringen fra bilen og lysene som flakket forbi gjorde meg søvnig. Øret mitt ble kaldt mot vinduet, men jeg var for trøtt til å holde hodet oppe. Hele kroppen var myk og tung. Øyelokkene mine falt ned. Jeg sovnet.

Jeg våknet av at farten saknet. Gjennom halvlukkede øyne så jeg at vi svingte inn i gata vår. Forbi huset med den lille hunden. Forbi lekeplassen med huskene. Forbi det gule nabohuset. Jeg lukket øynene igjen. Hvis jeg lot som jeg fortsatt sov ville de bære meg inn. Jeg krøp sammen, gjorde meg liten. Jeg var en larve som lå inne i puppen. Akkurat som i boka vi hadde i barnehagen om den lille larven som måtte spise seg gjennom all frukten på alle sidene for å bli en sommerfugl. Akkurat som den lille lysende ormen som gjemte seg i gresset. De ville bære meg opp i senga og pakke dyna rundt meg. Forsiktig, for ikke å vekke meg.

Jeg hørte den knasende lyden av hjul mot grusen i oppkjørselen vår. Bilen stanset. Pappa åpnet døra og rusket meg skulderen. Vi er framme. Du må gå ut. Du er stor nok til å gå selv.

Lufta var kald og jeg våknet på ordentlig. Den ene foten min hadde sovnet. Den kriblet og gjorde vondt. Jeg hadde litt lyst til å gråte, men pappa hadde allerede tatt inn alle tingene våre og mamma stod og ventet på meg. Jeg gikk ut av bilen og var stor.

Advertisements

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

9 responses to “Kortprosaisk forsøk

  • tinasteirokelly

    Den va veldig fin Rannveig. Tusen takk for at du delte. :)

  • Rullerusk

    Wee! Mange takk Tina :)

  • Monica

    Liker bildene veldig godt, hvem har ikke ønsket å fortsette og være liten og bli båret inn fra bilen? Vart, sårt og fint. :-)

  • Rullerusk

    Aiai, ingenting er som rosende ord fra en publisert forfatter. ;) Takk,takk.

  • Torbjørn

    Du har evnen til å skrive ja! Men jeg skal være vanskelig å fokusere på hva jeg ikke liker. Man lærer lite av å bli fortalt hva som er riktig. ;)

    Er det bevisst at du skriver seksjonen med mormor i annen form enn resten? Hva vil du egentlig oppnå?

    Jeg syns tankerekken/bildebruken av en larve inni puppen sin er litt merkelig. Det er litt metatenkning, altså forfatterens ide, ikke barnets.

    Jeg syns de siste paragrafene er altfor enkle. Utbroder heller. Beskriv hva hun føler. Jeg tviler på at hun er fornøyd med å bli rusket i skulderen som et førsteinntrykk. Det går også litt vel fort i svingen til at barnet føler seg «stor». Jeg tenker også at du ikke trenger fortelle så mye, men mer vise. Det er kanskje den viktigste tingen generelt når man skriver. Det er kjekkere for leseren hvis man blir vist ting, og må tenke selv, enn at forfatteren bare forteller det rett ut.

    Vel, det var et kjapt førsteinntrykk. Håper du syns det var konstruktivt. :)

  • Rullerusk

    Hei Torbjørn.

    Supert med konstruktiv kritikk! Særlig når de tingene du peker på er nettopp de tingene jeg også har tenkt at jeg må se mer på.

    At jeg skriver i presens i seksjonen om mormor er et forsøk på å være mer tilstedet i øyeblikket der barnet opplever noe som kjennes spesielt og magisk ut. Men det er også fordi jeg liker å leke med forskjellige tider når jeg skriver. Om det fungerer godt er vel noe jeg må kjenne litt mer på.

    Jeg er ikke helt enig i at det så fjernt for barnet å sammenligne seg selv med larven som er et vesen hun kjenner godt fra en bok. Men kanskje blir symbolikken litt for overtydelig? Meget mulig det holder med sammenligningen med ormen i gresset.

    Den siste delen blir litt stutt ja. Særlig overgangen fra skuffelse til handling.

    Er helt enig i det du sier om å vise istedenfor å fortelle. Det er slike tekster jeg liker best å lese selv. Og det er nettopp det jeg har prøvd på i denne teksten, men jeg ser at det glipper og blir for direkte i det siste avsnittet, så jeg er ikke fornøyd med det. Ny og mer subtil versjon skal jobbes fram :)

  • Torbjørn

    Bra at du liker det da. Aldri lett å vite. Mye smak og behag så klart. Jeg har mine erfaringer med redaktører og konsulenter, og det er skremmende hvor forskjellig kvaliteten er på dem. Selv er jeg nybegynner på området så det suser. :)

    Skifte av tid er ofte ekstremt vanskelig å beherske. Jeg har fått mye kjeft på grunn av det selv. Eksperimentering er selvsagt moro, og skifte av tid kan være ekstremt virkningsfullt. Det eneste rådet jeg har fått og kan gi videre, er at det alltid må ha en funksjon. Det kan jo bety så mangt da. ;)

    For å klargjøre hva jeg mente om larven. Som leser så blir metaforen med larven knyttet til det å bli stor(larve bryter ut av puppe). Det kan ikke barnet ha noen formening om selvfølgelig, og således tror jeg det vil oppleves som en noe kunstig plassering fra forfatterens side.

    Symbolikken med larven kan gjerne brukes, men den trenger ikke eksistere i barnets tanker direkte. Et forslag er å flytte symbolikken til avsnittet med mormoren og latt det være en dialog mellom dem om hva larver er og blir. Så kunne du utbrodert delen med hvordan hun opplever det at hun ikke blir båret inn fordi hun er stor. Så kan du la barnet tenke på larven i etterkant, eller bare holde det subtilt og la leseren tenke sine egne tanker.

    Håper vi får se flere ting og nye versjoner. :)

  • Fred

    Liker begynnelsen hvor alt du sier får en digresjon, men så er det som om du husker hva du driver med og henter deg kjapt inn igjen.
    Men/og så husker jeg plutselig at du begynner sånn at hele de to første avsnittene er et apropos, og jeg føler meg lurt på en fin måte.
    Og sånn fortsetter du så hele teksten føles som en elegant lek med tid og perpektiver.
    Og bestemor i presens er en del av det. Synes jeg.
    Jeg liker forresten også at hun plutselig blir stor, sånn blir det siste punktumet litt større enn de andre.

    Jeg må selvfølgelig understreke at jeg ikke har et spesielt bevisst forhold til skriving. Derfor er det mye lettere for meg
    å si hva jeg liker enn å komme med forslag til forbedringer eller vurdere om alternativer (som feks i kommentarene ovenfor) er bedre.

    Det sagt, synes jeg at en av de tingene som skiller en
    god tekst og en veldig god tekst er at i en den virkelige gode er det forfatteren gjør så smud at jeg ikke merker hva
    han/hun har gjort, mao skrevet slik at jeg ikke klarer å sette fingeren på hva det er med teksten som får meg til å juble.
    Kanskje en del av det er det Torbjørn nevner med å vise i stedet for å fortelle, kanskje.

    Avslutningsvis
    1) har jeg selvfølgelig tro på deg som skribent/forfatter og 2) det er mye mye lurere å høre på deg selv og Torbjørn enn meg.

  • Rullerusk

    Hei Fred.
    Takk for fin kommentar.
    Det er minst like nyttig å høre hva noen liker og synes fungerer og hvorfor som det motsatte. Og alltid hyggelig å høre at du støtter meg og har trua :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: