a woman, a man

Jeg kom meg på Rockefeller på søndag og fikk sett PJ Harvey og John Parish opptre. Hele dagen hadde jeg sittet og hørt på det nye albumet deres, samt «Dance Hall at Louse Point» fra 1996. Ingen av albumene har egentlig overbevist meg helt. Jeg syntes «A Woman A Man Walked By» var ok, og jeg digger jo alltid stemmen til PJ, men jeg var ikke spesielt imponert ellers. Jeg dro først og fremst på konserten for å oppleve min store hetlinne live enda en gang og hadde ikke kjempeforventninger hva musikken angikk.

Heldigvis tok jeg grasalt feil. På scenen ble låtene som jeg hadde betraktet som litt for tynne og innholdsløse løftet opp til et intensitetsnivå som fikk øynene til å sperres opp, tærne til å krølle seg og hjertet til å banke hardere. Opplevelsen var kort intens. I knappe en time og et kvarter spilte de. Men det var nok til å få meg til å sveve på skyer ut av lokalet. PJ Harvey har nok en gang bevist at hun fortjener gudinnestatusen hun har i livet mitt.