Poesi mens vi puster 23

Utstilling

1

Vi går på en utstilling sammen.

Jeg prøver å komme på noe å si om bildene. Jeg sier konsekvent det motsatte av hva jeg mener – rakker ned på det jeg tiltrekkes av, roser det jeg ikke forstår. Idet du begynner å snakke, innser jeg at du kommer til å si det jeg egentlig mente.

2

Dagen etter går jeg for å se utstillingen alene. Jeg leier audioguide og stiller meg med armene i kors foran alle bildene det fortelles om. Jeg flytter blikket rundt etter audioguidens anvisninger helt til jeg tror jeg er på det rene med det banebrytende i hvert enkelt maleri.

3

I flere av salene sitter barn i klynger på gulvet foran utvalgte bilder.

Jeg har alltid likt å bare se på folk lenge, helt til de merker at de blir sett, da ser jeg bort.

Hvordan alle ansikter er forskjellige, men likevel har mange av de samme uttrykkene.

Mange av disse ansiktene har åpne munner.

Jeg blir tung i kroppen av misunnelse og prøver å få øye på det de ser.

Å se på bilder er å se på andres opplevelse av en opplevelse, sier den sortkledde omvisren.

De største barna noterer.

4

Bør jeg fortsette med å se på bilder av hvithai når jeg blir så redd, spør en gutt.

5

Det fins ingenting skumlere enn et hvitt lerret, sier mamma.

6

Mamma sier det er helt tilfeldigat en av personene sitter på akkurat samme måten som hos Manet. Mannen på bildet valgte den mest komfortable måten å sitte på. Kjæresten min sier at ingenting er tilfeldig.

7

Jeg har alltid likt å se på folk som ser konsentrert på noe. Jeg venner meg aldri til følelsen av å være i nærheten av et menneske som glemmer seg selv.

8

Jeg blir alltid fra meg av sorg når jeg ser på folk som ser konsentrert på noe. Jeg venner meg aldri til følelsen av å gå glipp av noe.

– Hege Susanne Bergan

fra samlingen Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet (2008 )

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

3 responses to “Poesi mens vi puster 23

  • Oda

    Gøy at du tok ut dette. Jeg tenkte mye etter at jeg leste det, på hvordan det ville vært å følge med foreldre på museum da jeg var liten. Selv kommer jeg ikke fra et sånt hjem. Men det var en annen sekvens også, hvor Bergan fikk meg til å skjønne at det ikke ubetinget må være en god ting, at hvis foreldrene ikke forklarer, hjelper ungene til en vei inn, så går de bare der og kikker på mamma, lurer på hva det er hun ser, hva hun får ut av det som for en selv er uforståelig.

  • Rullerusk

    Jeg har ikke fått lest hele ennå, så har ikke kommet over den andre sekvensen du nevner. Jeg var heller aldri på kunstmuseum som liten, det var mer historiske og vitenskapelige museer som gjaldt i min oppdragelse. Jeg tror det kan være gøy å gå sammen som barn og voksen på kunstgalleri, men det er som du sier avhengig av at den voksne klarer å presentere dette nye på en noenlunde forståelige måte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: