Nesten parodi

Onsdag kveld og det er tid for poesi på Mono igjen. Denne gangen er publikum yngre enn forrige poesikveld, kanskje fordi det er et par unge, mindre etablerte poeter på programmet. Det kjennes godt ut å komme inn på Mono denne kvelden. Dagen har vært grå og tung. Jeg trenger sårt en halvliter og litt lyrisk eskapisme.

Kirsti Blom er konferianser i kveld. Før hver poet leser hun en lengre tekst som oppsummerer diktsamlingen vedkommende skal lese fra. Tekstene er fine, men jeg skulle inderlig ønske at hun hadde pugget manus litt bedre. Hun leser mer enn hun snakker til oss, og ordene hennes blir litt stive og døde. Oppramsingen skjuler engasjementet som finnes i teksten hennes. Dette irriterer meg gjennom hele arrangementet.

Først ut er hun som vel kan kalles kveldens headliner, Cecilie Løveid. Hun lener seg nonchalant over det lille bordet på scenen og virker veldig avslappet i det hun går rett på å lese fra fjoråret samling, Nye ritualer. Jeg er spent på posien hennes. Min eneste kjennskap til Løveid er romanen Sug som stod på pensumlista for en del år siden. Jeg husker vagt at jeg syntes den var interessant.

Desverre synes jeg ikke noe særlig om Løveids dikt. Jeg sitter og kjeder meg, stirrer ned i ølglasset, titter meg rundt. Helt til hun kommer til et prosadikt, om en opplevelse avdøde dikter Inger Christensen betrodde henne en gang. Jeg smiler og er lettet over dette første kvarteret ikke er fullstendig bortkastet.

berget

Så kommer hun jeg har sett mest fram til å høre i kveld. Kristin Berget sjarmerte meg i senk en kveld på Mono i 2007, da hun debuterte med Loosing Louise. Nå kommer hun med en ny samling. Mindre personlig og mer politisk denne gangen. Religion, patriarkatet og kjønnsidentitet er temaer som blir tatt opp. Og aldri hadde jeg trodd at et dikt om sex med Jomfu Maria ville fungere, men det gjør det så absolutt.

Ordet som best oppsummerer Kristin Berget er «kul», eller nærmere bestemt «cool», slik jeg ser for meg poeter i New York på 60-tallet var «cool». Det er vanskelig å la være å stirre i et forsøk å å sluke utstrålningen hennes med øynene. Men jeg skulle ønske hun ikke leste så veldig som en poet. Jeg skulle ønske stemmen hennes var litt mer personlig. Nå føler jeg at det jeg oppfatter som tillært «poetstemme» kommer mellom meg og diktene. Jeg ser fram til å kunne lese dem selv, slik at jeg kan komme nærmere ordene hennes.

Nettopp som jeg sitter der og ønsker meg det mer avslappede og personlige, så er det nettopp det jeg får. Tredjekvinne opp var en positiv overraskelse og kveldens høydepunkt. Jeg sier hele tiden ting som – kjærlighet er Hege Susanne Bergans andre diktsamling. Hun kommer opp scenen, søt og pen i prikkete kjole, nett hestehale og forsiktig smil. Diktene handler om kjærlighet, om forelskelse, om begynnelse og slutten på et forhold. Om å gå på Ikea og late som man fortsatt har en framtid sammen.

Diktene er enkle, hverdagslige, tanker og hendeler alle kan kjenne seg igjen i. Og de er skrevet med en slik presisjon, følsomhet og humor at de blir stående og skinne, i stedenfor å bli til små klisjépadder som hopper rundt på gulvet.

chagall1

I pausen forhører jeg meg litt rundt bordet mitt. Konklusjonen hittil er at ingen likte Cecilie Løveid, de fleste likte Kristin Berget og alle falt pladask for Bergan. En tur innom røykebakgården, toalettet og baren, og vi er klare for andre runde.

Etter pausen er det Cathrine Grøndahls tur. Etter å ha blitt mor og oppdaget av det er svært få dikt om moderskap og livet med spebarn, tok hun på seg å gjøre noe med det. Resultatet ble samlingen Jeg satte mitt håp til verden. Igjen blir jeg litt skuffa, og litt lei meg. For jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig å lage bra poesi ut av disse temaene. Og kanskje er det mulig, men det lyktes altså ikke i dette tilfellet.

Sist opp på scenen er Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke som har gjendiktet amerikanske Juliana Spahr til nynorsk. Dette blir kveldens store øyeblikk for ufrivillig (?) komikk. For når diktene til Sphar, som hun skrev etter 11. september, blir framført av disse to, forvinner min tilnærmet seriøse holdning som hårballen ut av katten. Storholmen og Bakke er for anledningen kledd i sort, hun med høyhalset genser og kort bleket hår, han med skinnbukser og glattbarbert hodet. Altså ser de ut som beatnicks møter fascistiske kommandosoldater. Opplesningen deres bærer preg av performance, de leser i kor, messer rytmisk fram verselinjer, og jeg er altfor opptatt av å fnise av hvor absurd det hele virker til å egentig få med meg noe innhold. Heldigvis har jeg boka liggende hjemme så jeg kan ta en titt selv.

Tilsammen resulterte disse opptredene i en særdeles variert og interessant aften, som ble avsluttet med enda en øl og god stemning ved bordet. Og jeg har to nye diktsamlinger jeg er ivrig etter å sjekke ut, og tre som nok kan vente en stund, kanskje til og med for alltid.

Advertisements

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

6 responses to “Nesten parodi

  • ast

    Men kjære Rullerusket, det var da veldig så løs på «liker-ikke»-avtrekkeren man kan bli etter kun et kvarters opplesning fra hver enkelt? Gi Cecilie Løveid en sjanse, sier bare jeg. Det er jo helt fantastisk, viltvoksende poesi, noe av det beste vi har av dikt de seineste årene syns jeg. Virkelig! Hege Susanne Bergans debutsamling leste jeg og jeg syntes den var temmelig svak. Men stilen egner seg kanskje godt i opplesninger.

    Vel, jeg mistenker at man springer til litt løgnaktige konklusjoner når man har hele mennesket der og ikke bare skriften, noen folk liker man intuitivt, mens andre har skeiv nese eller for kraftig leppestift eller for monoton stemme, og vips, liker’em ikke. Liksom.
    <3

  • Oda

    Du er kritisk assa. Jeg syntes de var flinke jeg ;)

    Men ikke Løveid, enig med deg der. Flinke ordspill og hunder begravet under regnbuen til tross.

    Men sitter her nå med Hege Susanne Bergans bok fra ifjor, «Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet». Jeg løp rett til biblioteket dagen etter opplesninga & just love it!

  • Rullerusk

    Lille søster: Takk :)

    Ast: mine små rapporter fra diverse forfatteraftener er kun ment som subjektive stemningsrapporter om hva jeg tenkte der og da. Jeg er selvsagt fullstendig klar over at 15 minutters opplesning ikke nødvendigvis gir noe godt inntrykk av vedkommendes verker. Men seriøse anmeldelser av disse diktsamlingene finnes nok av andre steder, jeg har en annen agenda.

    Det jeg bedriver er litt det samme som når man anmelder konserter. Et band kan gjerne være dårlig på scenen, mens studioalbumet er fantastisk og visa versa. Det er forskjellige ting som spiller inn i de to ulike situasjonene.

    Så slapp av, jeg har ikke avskrevet Cecilie Løveid for alltid ;)

    Oda: Aiai, enda en som synes jeg er litt slem. Noe jeg egentlig synes er gøy, forfriskende med litt uenighet i kommentarfeltet ;)

    Gøy at Bergan levde opp til forventningene da. Gleder meg til å lese den. :)

  • ast

    Godt, godt! Fortsett som du gjør, du.

  • Et høydepunkt « Rullerusks rablerier

    […] var en av de som stod på scenen tirsdag kveld. Hun var like flink som sist jeg så henne der. Noen av de andre som leste var Tina Åmodt og Odin Nordhagen. Begge imponerte stort og jeg håper […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: