Vals mot krig

På fredag ble jeg litt overrasket av at kinosalen bare var halvfull da premierefilmen Vals med Bashir dukket opp på lerretet. Etter alt styret rundt Gaza i vinter trodde jeg at det ville være stor oppslutning om en israelsk antikrigsfilm som tar for seg en massakre av palestinere. Hva enn grunnen til fraværet var så håper jeg inderlig at det ikke var Israel-boikott. Stemmer fra Israel som snakker mot krig som konfliktløsning bør høres og ikke ignoreres.

Vals med Bashir er regissør Ari Folmans reise inn i sin egen hukommelse om hva han opplevde under den israelsk-libanesiske krigen i 1982. Utgangspunktet for filmen er at Folman snakker med en kamerat som etter 20 år plutselig har begynt å få mareritt koblet til sine krigsminner. Folman tilstår at han selv ikke husker noenting fra krigsdagene.

Folman oppsøker andre som befant seg på samme steder som ham under krigen og bruker deres minner til å åpne opp hukommelsen. Ved hjelp av disse fortellingene og samtaler med en psykologen klarer han etterhvert å sette sammen bildene som har blitt utvisket. Vi som er observatører av denne prosessen får være vitner til beretninger om unge menn som dro ut i noe de ikke ante hva var og kom til helvete.

Hvor viktig temaet enn er så er dette en film som absolutt er verdt å se av filmestetiske årsaker. Fordi dokumentaren er dominert av minner, drømmer og hallusinasjoner passer den godt til å være animert. Animasjonen er godt gjennomført, med fine tegninger og spennende bruk av farger, lys og skygge. Lyddesignen er også bemerkelsesverdig og er i høy grad noe av det som gjør at denne filmen setter tennene sine i deg.

Vals med Bashir er en av de filmene hvor du kommer ut av kinoen, full av dype inntrykk og med en sterk følelse av at du burde si noe lurt om det du har sett, men finner så ut at det er vanskelig å vite hva du skal si. Så du holder kjeft og lar filmen synke enda litt dypere inn. Og så anbefaler du alle andre å se den.

Her er en UK-traileren for filmen:

Et kort intervju med filmskaper Ari Folman: