Kjønnsperspektiv

Ettersom jeg fullstendig mangler evne til å begrense meg i antall bøker jeg prøver å lese på en gang, har jeg nå begynt på enda en ny bok. Nå har jeg tatt for meg The sorrows of an american av Siri Hustvedt. Av de andre bøkene hennes har lest What I loved.

Begge nevnte bøker er skrevet i førsteperson. Og førstepersonen er en mann. Jeg ble faktisk litt overrasket over hvor overrasket jeg ble over at en kvinne har skrevet en bok med en mannlig jeg-fortelleren. Men ved nærmere ettertanke så er det faktisk særdeles uvanlig at en forfatter har hovedperson med motsatt kjønn.

Betyr det noe? Synes forfattere bare at det er enklest slik? Er kjønn er en så fundamental ting at forfatteren synes det er vanskelig å skulle sette seg inn i en annen kjønnsrolle? «Nei du vet», sier herr Forfatter. «Jeg kan godt leve meg inn i og skrive om oppveksten til en indianer i regnskogen på 1100-tallet, men damer? Det er for komplisert».

Noen unntak til dette kjønnsfenomenet er damer som skriver krim og damer som skriver barnebøker. De kan godt ha menn/gutter i hovedrollene. For kvinner har det blitt mer aksept for at de spiller på det maskuline, men for menn er det fortsatt tabu å bli koblet til det feminine. Så kanskje er det ikke snakk om hva man kan identifisere seg med, men hva man vil bli identifisert med.

Jeg anbefaler i hvertfall å lese Siri Hustvedts utmerkede bøker.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

11 responses to “Kjønnsperspektiv

  • Aina

    Interessant spørsmål.
    Samtidig har vi jo Madam Bovary som er skriven av ein mann. Men ho er vel ikkje i første person? Og kva med Anna Karenina? Og Oda! av Ketil Bjørnstad handlar om Oda Krogh.
    Kor eg vil med dette? Hm. Ikkje godt å seie.

  • Rullerusk

    Bare fint med eksempler! Jeg vet jo at bøker om kvinner skrevet av menn finnes, jeg kunne bare ikke for mitt bare liv komme på noen (det er jo typisk at man ikke husker noe når man trenger eksempler. Men jeg har da visserlig lest både Madame Bovary og Anna Karenina).

    Enkelte litteraturvitere har påpekt at Madame Bovary på flere måter er veldig maskulin. Det er ofte nevnt i teksten at hun har klesdrakt og assesoirer som er typisk mannlige osv. men jeg har glemt hva det liksom skulle bety… Og nei, Madame Bovary er ikke i førsteperson.

    Hm, jakten på bok skrevet av mann med kvinnelig jeg-forteller fortsetter…

  • Syltegeek

    Dessuten er det nok lettere å skrive om noe som folk ikke har så klare oppfatninger om.

  • Rullerusk

    Syltegeek: Du mener ettersom vi lesere ikke har så mange oppfatninger om hvordan en indianer i regnskogen eller fx sjømann på 1600-tallet tenker, men desto flere om hvordan kvinner/menn tenker/er?

  • Syltegeek

    Ja, det var det jeg forsøkte å si.

  • tinasteirokelly

    Fantastisk innsiktsfull og velskrevet bok: Mister Pip, av Lloyd Jones, som han fikk Commonwealth Writer’s Prize for i 2007. Den er skrevet i første person og handler om Matilda som vokser opp i Papa New Guinea under borgerkrigen der på 1990-tallet. Da jeg leste den slo det meg hvor vellykket stemmen hans fungerte. I tillegg er det flere ganger fremmed: en voksen hvit mann skriver fra perspektivet av en lita jente av en annen etnisk bakgrunn (vel, er den alderen mesteparten av boka i allefall). Selvfølgelig vanskelig for en fra vestlig bakgrunn å gå god for ‘autensiteten’ av det han har skrevet, men det er kanskje en annen debatt.

  • Rullerusk

    Syltegeek: Hm, ja det er faktisk godt mulig. Selv om det er litt rart.

    Tina: Wow, takk for flott boktips! En mann med en jeg-forteller som er både av annet kjønn, alder og etnisitet. Thumbs up for Lloyd Jones! Skriver den opp på leselista mi.
    Ja, dette med autensiteten er jo vanskelig for oss å avgjøre. Men ny kunnskap og innsikt tror jeg at man kan få uansett, hvis det er god bok.

  • tinasteirokelly

    Ingen årsak! :D Ja, det er det som er så flott med fortellinger – de lærer oss ofte mer en historisk ‘korrekte’ dokumenter.

  • vaarloek

    flere? Pamela, i jeg-form og brevform (og så innnnnmari puritansk! djeez). erlend loe skrev muleum med ei attenårig jente i hovedrollen (rollen?), men om den er i jeg-form vet jeg ikke. sofies verden, men den er vel ikke i jeg-form heller.

    føler egentlig det er sjeldnere at kvinner har menn som hovedpersoner enn omvendt. men det kan være minnet som tuller med meg. jeg vet om … frankenstein, i alle fall (minus krimbøker altså). tjaa …

    men jeg tror at det for begge kjønn oppleves vanskeligere å skulle leve seg inn i hverandres kropper, enn samkjønnede kropper i fortid og fremtid, om du skjønner. litt som at man ikke helt tror på personen når man vet at forfatteren er et anna kjønn enn hovedpersonen, kanskje? akkurat som homofile skuespillere på nittitallet fikk teite spørsmål om hvordan de klarte å spille forelsket i den motsatt-kjønnede motspilleren, og overraskede anmeldere som syns det er imponerende at lesbiske anne heche klarte å spille forelsket i en mann og ha en troverdig kjemi. jeg husker ikke hvilken film eller hvilken anmeldelse, bare at den eksisterte.

    vi er våre egne kropper nærmest, i guess.

  • Rullerusk

    Oi, har du lest Pamela? Har hørt at den er fantastisk kjedelig.

    Muleum er veldig fin. Jeg husker at jeg også da undret meg litt over at det var en ung jente som var jeg-fortelleren. Kanskje særlig fordi jeg tenker på Loe som en veldig «guttete» forfatter.

    Tror absolutt at du er inne på noe med det du sier om kroppen og hvordan man er knyttet til den i forhold til hva man opplever. Det sier ganske mye om hvor stor tro vi har på det genuine ved fysiske inntrykk og det ekte med kroppen. Og at vi fortsatt har en tendens til å tenke på kjønn og seksualitet som noe som ikke kan/bør overskrides. En forfatter/skuespiller kan late som de er alt mulig rart og vi kjøper det. Men leker de med kjønn og seksualitet så blir vi skeptiske.

    Genial bok angående dette: Orlando av Virginia Woolf. Stadig aktuell.

  • vaarloek

    orlando har jeg veldig lyst til å lese. virginia er fantastisk.

    det er derimot ikke samuel richardson :P jepp, pamela er ganske kjedelig. litt moro i begynnelse med all den absurde puritanismen og dydigheten og gudfryktigheten, men altså; det blir fort en lidelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: