Du har vindmøller i blikket, og du ber meg velge mellom en snegle og et sandpapir. Som om jeg var en sky du kunne gå gjennom og forbanne tåka. Hvis jeg kommer meg inn bak øynene, skal jeg vise deg at kartet er fylt med navn selv du ikke kjenner. Det gjelder å gjemme linjene i huden, og gjemme dem godt, bak byggeplasser, stiger, balkonger. Jeg tøyer arket, legger skjøtene mot hverandre.
– Marte Huke
fra samlingen Delta (2002)
Siden jeg kom hjem fra London har jeg vært mer eller mindre fullstendig blakk. I går fikk jeg endelig litt penger inn på kontoen igjen og da bar det selvsagt rett til Platekompaniet. Der fikk jeg kjøpt et album som lenge har stått på innkjøpslisten; Medea av Rockettothesky aka Jenny Hval.
Mitt første møte med Jenny Hval var som vokalist i gothmetalbandet Shelly’s Raven en gang på 90-tallet. Siden har hun altså gått solo under navnet Rockettothesky. I høst kom Medea som er hennes andre album og i følge de fleste enda bedre enn det første. Både musikken og videoen til Grizzley Man (spor nr 6) er vakre på en slik måte som gir meg frysninger.
Et av albumene som oftest befinner seg i cd-spilleren min om morgenen er The shepherd’s dog av Iron and Wine. Når jeg sitter ved spisebordet mens det fortsatt er mørkt og prøver å komme til live over tekoppen og bollen med frokostblanding er det fint å ha den myke stemmen til Sam Beam i bakgrunnen. Han glatter over nervene som alltid ligger litt utenpå meg den første timen jeg er våken. Han senker skuldrene mine, selv om jeg leser om triste ting i avisen. Han minner meg om at det er vakre ting i verden og at det derfor er verdt å gå ut døra.
Nå sitter jeg på jobb og prøver fortsatt å våkne til lyden av «Flightless bird, american mouth». Denne låta er også å finne på soundtracket til vampyrfjortisfilmen Twilight, som jeg ennå ikke helt har bestemt meg for om jeg skal se, trass min fascinasjon for popkulturelle vampyrer. Men vi kan uansett høre på den nydelige sangen.
Jeg tror jeg har et nytt crush gående. Hun heter Kat von D.
Da jeg først så Kat von D som en del av teamet på Miami Ink gjorde hun ikke noe kjempeinntrykk. Jeg har fulgt litt med på Miami Ink etter at jeg oppdaget det på Discovery. Først fordi jeg var fascinert av at det var et program om tatovering, deretter fordi jeg likte å bitche om hvor kjedelige de fleste av tatoveringene var og le av alle som kommer innom og skal ha tatoveringer for å minnes foreldrene sine. Seriøst, hvem er som synes det er en god ide å tatovere et portrett av en eller begge foreldre i stort format på kroppen? Jeg liker min kommende svigermor svært godt. Men å stirre på ansiktet hennes mens jeg er gettin down and dirty med kjæresten min? Trukke det. Hvis denne trenden fortsetter spår jeg mye sex med tskjorte på i mange amerikaneres framtid.
Men Kat fikk altså sparken fra Miami Ink, dro hjem til LA og fikk eget tattoo studio og eget tvshow som nå sist fredag hadde premiere på norsk Discovery. En dobbeltepisode og jeg var hekta. Jeg liker LA bedre enn Miami og jeg liker Kat von D bedre i LA. Hun er tilbake ved sine røtter som er dypt plantet i punkrock, skating og tatovering. Folka i LA er kulere og ikke minst er tatoveringene jeg har sett hittil i showet mye flottere og mer originale enn i Miami Ink. Selvsagt er LA Ink reality-tv med påtatt drama av verste sort, men Kat er veldig sjarmerende og rocknroll-estetikken det pøses på med er så forførende at jeg lar meg rive med.
Det er helt sant at kroppskunst er avhengighetsskapende. Det var hardt å slutte med piercing, men jeg måtte si at nok er nok. Jeg synes piercing er flott, men ikke hvis det dekker mesteparten av fjeset ditt. Men tatoveringer har jeg hittil bare to av. Siden jeg fikk min første tatovering for snart fire år siden har jeg vært besatt av tanken på flere. Likevel har det bare blitt en til på de fire årene. Men det har altså mer med min manglende evne til å bestemme meg for motiv enn mangel på lyst som er årsaken til dette. Men jo mer jeg studerer Kat von Ds fantastiske kroppskunst jo mer lyst får jeg til å kunne sprade rundt med et nytt kunstverk på kroppen til sommeren.
Hun kommer inn i rommer
der jeg ligger. Det drypper
av den røde paraplyen
Hun folder den sammen
og setter den i en krok
Jeg har ikke bedt om
en slik gave, jeg vet ikke
om jeg vil ha den. Likevel
settes noe i gang
Ikke engang skyene
bruker en slik farge, ikke
engang tulipanene
– Ingvill Solberg
fra samlingen Gehør (2001)
Emo-dag i dag. Hadde lyst til å skulke jobb, sove lenge, med hodet under dyna. Begynne å røyke igjen bare for å kunne sitte ute på trappa og titte på regnet gjennom røykringene. Drikke litervis med te og lese Tor Ulven.
I stedet gikk jeg til jobb med The Cures Pornography på ipoden. Hun som lærte meg å like The Cure fortalte meg en gang at hun i et helt år hørte på sporet «Siamese Twins» før hun la seg om kvelden. Morbid? Kanskje litt. Jeg omfavner ihvertfall «Siamese Twins» denne morgenen.
En julegave som aldri slår feil er gavekort hos Outland. Jeg brukte mitt til å kjøpe det ellevte og foreløpig siste nummeret av tegneserien Fables. Fables er en av de tegneserieføljetongene som har sjarmert meg mest de siste årene. Konseptet er at eventyrkarakterer har flyktet fra sine eventyrriker for å unnslippe en grusom erobrer, og lever nå i eksil i vår verden, nærmere bestemt New York.
I de første albumene handler det hovedsaklig om de nære ting for våre eventyrlige flyktninger. Som hvordan klare deg økonomisk når du har flyktet fra alt du hadde av gods og gull og kun sitter igjen med en tittel, søskenrivalisering, kjærlighetsintriger, bedrageri og byråkratiske irrganger. Etterhvert kommer krigen som våre helter flyktet fra nærmere, og det blir klart at den er langt fra over. Et blodig og dramatisk eventyr fortsetter.
Jeg synes Fables er en veldig vellykket serie. Den viser oss kjente karakterer som Snøhvit, Askepott og den store stygge ulven fra en ny side, og har mye moro med å leke med disse karakterene. Den byr på en særedeles smakfull kombinasjon av spenning, humor og drama, og den er en nydelig visuell opplevelse. Jeg var redd den skulle komme til å tape seg etterhvert, men jeg synes det motsatte har skjedd. Dette er fortsatt stor moro og jeg vil ha mer! Derfor er jeg veldig glad for at serien fortsetter selv om hovedfortellingen nå har kommet til en naturlig avslutning.
Nå er jeg spent på fortsettelsen. Kommer de til å leve lykkelig i alle sine dager?
Er det bare jeg som ennå ikke helt har kommet over at PJ Harvey og Nick Cave slo opp? De var det ultimate eksentrisk-melankolske rocker-paret og jeg vil ha dem sammen igjen! Bare se hvor perfekt nydelige de er sammen når de synger «Henry Lee». sukk…
Jeg har aldri vært musialsk utøvende, men jeg har alltid elsket musikk. Siden jeg som 4-åring satt oppå høytalleren i stua og dinglet med beina mens jeg hørte på Knudsen og Ludvigsen, har musikksmaken min gått gjennom mange faser. Noen sjangre har jeg avskrevet, andre har jeg lyttet til med stadig stigende interesse. En musikkgren som sjeldent har vekket begeistring hos meg er hiphop. Hiphop er nesten alltid kjedelig. Mange velmenende venner har sagt at min mening om hiphop kun skyldes det dårlige inntrykket jeg har fått av overfladisk MTV-hiphop, men selv etter uttallige gjennomlyttinger av såkalt «ordentlig» hiphop, er min innstilling ganske uendret. Innimellom spør jeg meg selv om jeg virkelig kan avskrive en hel sjanger på den måten. Særlig når jeg mener å huske at det var en periode i min tidlige ungdom da jeg slengte meg ut på dansegulvet hver gang noen satte på Cypress Hill. Men i går skjønte jeg det.
Siden mine høytallerbeindinglende dager på 80-tallet har både jeg og hiphopen utviklet oss. Problemet er at mens jeg har blitt stadig større, sterkere og smartere så har hiphopen beveget seg i en betraktelig mer negativ retning. For hiphop var faktisk bra en gang i tiden. Dette rant meg i hu da jeg i går kveld hadde en hjerlig gjenhøring med Salt n Pepa. Tre damer som på 80- og tidlig 90-tallet lagde hiphop, rappet og var tusen ganger mer autentisk sexy og tøffe enn hva noen av deres etterkommere klarer å fremstå som. Jeg synes fortsatt at de fleste av dagens hiphop-artister burde holde seg til å fortelle Yo Mama-vitser på gatehjørnet heller enn å gi album. Men old school rules.
Jeg vet at meningen med ferie liksom skal være at du kommer tilbake på jobb opplagt og full av forsterkede krefter til ny innsats. Det er forhåpentligvis noen der ute som har det slik. Jeg er ikke en av dem. Jeg er en av de som bruker litt tid på å forstå og venne meg til at jeg ikke lenger kan sove til kl 2, bruke halvannen time på å spise frokost og så i 4-5 tida begynne å vurdere hva jeg skal bruke dagen til. Det var ikke mange dagene hvor dette var tilfelle i juleferien heller, men det skulle tydeligvis ikke så mye til før hele systemet mitt var overbevist om at dette var den nye standarden for min livsførsel.
Men så kom den nådeløse hverdagen og mobilens vekkemelodi røsker i meg kl kvart på 7. Jeg er en bjørn som har blitt vekket fra dvalen sin måneder for tidlig. Jeg går rundt og er litt i ørska. Den ene halvdelen av hjernen min sover fortsatt og den andre halvdelen prøver desperat å forstå hva den gjør ut av senga og hvorfor det kreves at den skal tenke og handle slik en fornuftig høyere utdannet og statlig ansatt hjerne skal. Denne anstrengelsen fører til fortsatt svimmelhet, forvirring og lett kvalme.
Jeg har rett og slett feriejetlag.
Foreslått kur mot feriejetlag; sollys, dobbel latte og PJ Harvey. Kan kombineres med katalogisering av bøker og skriving av e-post, hvis man viser måtehold.
Rullerusks rablerier 