Vampyrfjortis

Kanskje kan vampyrer inspirere til evig ungdom på andre måter enn ved å bite deg. Jeg føler ihvertfall at jeg rir på en bølge av tenåringsaktig entusiasme etter den siste tidens strøm av popkulturelle vampyrinnflytelser.

Min entusiasme for disse bleke sexy typene startet med Buffy the vampire slayer. Etter at det å se Buffy-dvd’ene mine om og om igjen begynte å bli gammelt dukket det opp noe nytt. I høst kom True Blood, Alan Balls nye HBO-serie om den vakre blonde telepaten Sookie Stackhouse som blir dratt inn i mørke mysterier når hun treffer vampyren Bill. Jeg ble aldri helt revet med av serien, men den fascinerte meg såpass at jeg bestemte meg for å utforske bøkene som serien er inspirert av.

I motsetning til tvserien tok Sookie Stackhouse-bøkene meg med storm. Noe ved dem klarte å rive vekk all min omhyggelig oppsamlede kresne skeptisisme og brakte meg tilbake til ungdomsskoletida da jeg kastet meg ivrig over den ene fantasyboka etter den andre. Sookie Stackhouse-bøkene er fulle av sexy mysterier som involverer både vampyrer, varulver og feer, og de er veldig vanskelige å legge fra seg. Selvsagt er språket langt fra Shakespeare og klisjeene dukker opp både her og der, men plotene er både spennende og overraskende og karakterene interessante og sjarmerende. Jeg har begynt å ta bussen til jobb igjen, slik at jeg kan lese på veien. Jeg leser mens jeg spiser, mens jeg egentlig burde sove og jeg smugleser på jobben.

Dette er ikke stor litteratur, men det er veldig stor moro.

Disse litterære utskeielsene var vel det som inspirerte meg til å gå på kino nå i helga og se vampyrfjortisfilmen Twilight. Det var en positiv, men delt opplevelse. En del av meg lo mye av de intense nærbildene av vampyrhunken Edward og den vakre Bellas bevrende lepper, samtidig som den koste seg med flotte landskapscener og en del kul action. Men hele tiden med sunn voksenironisk distanse.

Den andre delen av meg ble revet med av kjærlighetsdramaet og intensiteten. Etterpå var det er nesten så jeg skulle ønske jeg var 15 igjen så jeg kunne ungpikesverme for Edward på samme måte som jeg var forelsket i Leonardo DiCaprio etter å ha sett Romeo + Juliet. Jeg gikk hjem og lastet øyeblikkelig ned sounstracket som jeg satt og lyttet til med et drømmende nostalgisk blikk.

Jeg har to-tre bøker igjen av Sookie Stackhouse-serien. Deretter må jeg finne andre kilder å slukke min tørst etter overnaturlig drama og action. Kanskje blir det Twilight-bøkene? (eller kanskje ikke, ettersom alle anmeldelsene på Amazon sier de stinker). Beklager Seriøs Litteratur, men du må bare vente til jeg har blitt voksen igjen.