Poesi og føleri

Da jeg i går kveld hadde kommet gjennom kulda, fått påspandert en øl og kapret en stol, la jeg fort merke til at publikummet på Monos litteraturaften var et annet enn sist jeg var der. På debutantaftener er det mange unge som har dratt med seg alle vennene sine. Denne gangen var det bare poeter av den mer etablerte garde som skulle opp på scenen. Og det syntes. Første rad var preget av damer på rundt femti i klær fra Designforum som nippet til vinglassene sine. Vi ungdommen var skjøvet litt mer i bakgrunnen. Helt greit for meg. Om et par tiår kommer jeg til å være en av de damene selv.

Jeg har oppdaget at jeg liker poesikvelder. Jeg liker å sitte og føle på noens stemme, noens ord. Når jeg hører dikt jeg ikke har lest tidligere klarer jeg sjeldent å feste meg ved hva de betyr, hva de egentlig sier. Det blir ikke mening for meg, bare stemninger. Jeg kan ofte si om jeg likte det jeg hørte, men sjeldent hvorfor. Å forklare hvorfor noe poesi får deg til å føle deg bra er like vanskelig som å forklare hvorfor man er forelsket. Man er det bare. Også liker jeg poesikvelder fordi man er stille. Det er noe eget ved å sitte på et vanligvis bråkete utested, omgitt av fremmede og kjente mennesker og være helt stille, respektfullt lyttende. Det føles godt.

Denne kvelden hadde to høydepunkter for meg. Det første var Tone Hødnebø, som innledet kvelden med å lese fra sin nye samling Nedtegnelser. Et perfekt eksempel på det jeg nettopp snakket om. Jeg falt for stemningen i diktene hennes. Mer kan jeg ikke si. Jeg kan komme tilbake til det når jeg har fått lest nedtegnelsene hennes.

Ingvild Burkey var den neste bak mikrofonen. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt så mye om henne før, men jeg hadde snappet om tittelen på den siste samlingen hennes og likte den; Den mest tenkelige av alle verdener. I begynnelsen gjorde jeg motstand mot det Burkey leste. Jeg syntes diktene hennes var for pragmatiske, de hadde ingen flyt, de var bare døde setninger for meg. Men hun leste lenge. Og etterhvert vant diktene meg over, jeg fant en hake å henge meg på, linjene dro meg med, plutselig rørte ordene ved meg likevel.

Øyvind Rimbereid kom så og leste fra Herbarium. Rimbereid ble kanonisert med sin diktsamling Solaris korrigert i 2004. Jeg må ærlig innrømme at jeg la fra meg dette bejublede verket etter ca 2 sider og kommer neppe til å røre det igjen. Heller ikke nå falt jeg for Rimbereids poesi. Diktene i Herbarium virket litt for mye som forelesninger presset inn i dikt. Jeg ble sliten da han leste sidelange dikt om økonomi og Enron og Bill Clinton. Litt mer postitiv ble jeg da han leste det siste diktet, det tredje diktet i samlingen som handler om rosen. Alle som kan skrive et dikt om rosen uten å falle i klisjéfeller får gullstjerne i boka hos meg.

Selv om jeg godt kan stå over Rimbereids poesi, så er jeg begeistret for ham som person. Han virker bare som en skikkelig trivelig kar der han står, og det er ingen tvil om at han har enorme kunnskaper. Heller enn å lese poesien hans får jeg lyst til å spandere en øl på ham og høre ham snakke. Jeg gjorde desverre ikke det. Det nest beste blir vel å ta en øl mens jeg leser essaysamlingen hans , Hvorfor ensomt leve, som virker veldig god.

Deretter var det tid for kveldens musikalske innslag. Finn Coren m/band har gitt ut plata I draumar fær du, hvor de har tolket dikt av Olav H. Hauge. Dette ble kveldens andre høydepunkt. Min kjennskap til Hauge er desverre begrenset, men jeg har likt det lille jeg har lest vært godt. Bandet hadde jeg aldri hørt om og ettersom musialske tolkninger av dikt kan bli så ymse var jeg i utgangspunktet litt skeptisk. Men allerede med de første tonene ble jeg vunnet over. Det var en perfekt framføring av musikk og poesi. Den lille timen de spilte gikk altfor fort. Tre av låtene er lagt ut på Corens *kremt* MySpace-side. Det anbefales på det sterkeste å gi dem en lytt.

Alt i alt; en fortreffelig poetisk aften.