En sjanse til

Av og til lønner det seg å gi folk en ny sjanse. I hvertfall når det er snakk om prisbelønte forfattere. Jeg tror det var i fjor at noen i Morgenbladet begynte å skrive om at nå måtte vi komme oss forbi Don DeLillo og Philip Roth og se at Cormac McCarthy er en av de største nålevende amerikanske forfatterne. Så kom filmatiseringen av No Country for Old Men og plutselig skulle alle snakke om Cormac McCarthy. Som den pliktoppfyllende leser jeg er plukket jeg opp den svært kritikerroste Border-trilogien. Jeg kom meg greit gjennom bok nummer en, All the pretty horses, men noen sider ute i bok nummer to, The Crossing, strittet det i mot. Jeg la fra meg boka og avskrev McCarthy som en typisk liksom barsk manneforfatter som skriver ikke spesielt spennende historier om tause menn ute i den tause naturen. Tidvis fint språk, men i det store og det hele ganske kjedelig. Jeg bestemte meg for å legge hele fyren på hylla.

Så begynte det å nærme seg nobelpristid og alle begynte å snakke om McCarthy igjen. Jeg kunne ikke skjønne at jeg var den eneste som syntes han var dødskjedelig. Jeg begynte å få en snikende mistanke om at det kanskje var jeg som tok feil. Likevel holdt jeg på mitt. McCarthy forble i Oppskrytte typer-boksen min, sammen med Hamsun og Hemingway. Så overhørte jeg en anmeldelse på Boktilsynet av McCartys The Road, som nylig kom ut på norsk. En far og sønns reise gjennom et post-apokalyptisk landskap. Dramatisk, grusomt og vakkert. Og jeg tenkte okay, okay da, jeg gir meg, jeg skal gi han fyren en sjanse til. Og godt er det.

neo_ruins_2

The Road handler om far og sønn som vandrer på en vei gjennom en verden som bokstavelig talt har blitt til aske. De går mot sør, mot kysten, i håp om å overleve vinteren. Rundt dem er absolutt alt dødt. Alt handler om å utsette døden en dag til. Spørsmålet som gjennomsyrer boka er hvordan du beholder din menneskelighet og ditt håp når alt er over. Hva betyr det å være menneske når verden en død?

Denne boka er mildt sagt deprimerende og det som gjør den utholdelig å lese er at McCarthy skriver fantastisk bra. Han har tekstpassasjer som gir meg gåsehud og lyst til å lese dem høyt for meg selv. Slik som denne:

He walked out in the gray light and stood and he saw for a brief moment the absolute truth of the world. The cold relentless circling of the interstate world. Darkness implacable. The blind dogs of the sun in the running. The crushing black vacuum of the universe. And somewhere two hunted animals trembling like groundfoxes in their cover. Borrowed time and borrowed world and borrowes eyes with which to sorrow it. (s. 110)

Så fort jeg får tid skal jeg lese No Country for Old Men. Og jeg lurer på om dette ikke betyr at jeg må gi Hemingway en ny sjanse og…

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

15 responses to “En sjanse til

  • camilla

    og der fant jeg en julegave til adrian haha

  • rullerusk

    Så bra! Bare ikke kjeft på meg om han ikke liker den ;)

  • Hjorthen

    The Road er muligens det beste jeg har lest. Ihvertfall er det den beste boka jeg har lest de siste par-tre årene. Og nå grugleder jeg meg til filmen som skulle hatt premiere i november, men vel er utsatt til utpå nyåret tror jeg.

    No country for old men er på langt nær like god, men verdt å lese allikevel tror jeg. Noen lystig fyr er han ikke, McCarthy, men det er det kanskje ingen grunn til å være heller?

  • stiftet

    Tuffa grabbar men dom småpojkar, jämfört med Charles Bukowsi han skriver en gripand, självutlämnade och samtidigt kärv prosa, hans poesi är också bra. Läs honom före Hemingway han är som du heltriktigt säger opskrytt.

  • rullerusk

    Hei Hjorten. The Road kommer definitivt høyt opp på lista over de beste bøkene jeg har lest i år. Blir spennende å se filmen ja. Lurer på om de kommer til dele ut bokser med kleenex i kinosalene. Dumt å høre at No Country for Old Men ikke like bra, men jeg kan jo prøve meg for det. Og nei, man må absolutt ikke alltid være lystig. Jeg har en lang historie med å like litt dystre forfattertyper. :)

    Stiftet: Godt å høre at det ikke bare er jeg som synes Hemingway er litt oppskrytt. Jeg leste Postkontoret av Bukowski på videregående og likte den ganske godt. Siden har jeg desverre møtt noen ufordragelige selvopptatte, selvhøytidelige unge menn som likte å snakke høyt om hvor tøft det var å lese Bukowski mens man bøtta innpå med whiskey. Dermed har jeg fått litt negative assossiasjoner til denne forfatteren. Derfor er det fint å få ham anbefalt av en hyggelig fyr som deg, så kan jeg kanskje tørre å nærme meg Bukowski igjen. :) Er det noen spesiell bok du anbefaler?

  • stiftet

    Well, not only asholes reads Bukowski, även om det är ganska många stackare med taskigt ego som försöker dra växlar på manliga författare med större hjärta och hjärna än dom själv. :) Factotum bra film, god bok, bör ses också för fina sånger (och så är det ju en norsk regissör!)
    Nedom og hjem en väldigt fin bok som verkligen skakade mig med sin uppriktighet.
    Ganske alminnelig galskap fint serie album från 88 finns på Scous
    Jag har läst en del poesi med men kommer inte ihåg titel men det kan du ju lätt hitta om du är intresserad. Kos dej :)

  • rullerusk

    Factotum har jeg sett og likte den. Takk for tips om bøker og ikke minst seriealbum. Man kan jo ikke la være å like forfattere selv om de har mange dustete fans. :)

  • vaarloek

    jeg prøvde å lese Klokkene ringer for deg da jeg var seksten år. jeg husker at jeg omtrent kasta boka fra meg i pur frustrasjon over å måtte lese «robert jordan this, robert jordan that» ca fire ganger per side, sånn ca halvveis uti boka. jeg så meg aldri tilbake. kanskje det var feil.

    men jeg liker hamsun da :)

  • rullerusk

    hehe, din erfaring med Hemingway høres omtrent ut som den jeg hadde. Hamsun ja. Har prøvd flere ganger, men jeg klarer ikke like ham. Senest i sommer forsøkte jeg meg på Mysterier, men måtte gi meg etter ca 30 sider. Snakker om å skrive og skrive og aldri komme til døra. Fikk mer lyst til å lese Virginia Woolf. Hun klarer nemlig å få stream of consciousness til å ikke virke som usammenhengende masing. Ikke er hun en rasistisk mannsjåvinist heller.

  • vaarloek

    i sommer så jeg en utrolig stilig oppsetning av mysterier, men jeg har ikke lest den selv. var litt sånn hamsun-tja helt til jeg leste …. ah. damn. den med august, første boka i august-trilogien som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på nå, bare den siste: men livet lever (fordi det er en så nydelig tittel): Landstrykere, ja! hadde bare lest Sult og På Gjengrodde Stier (til særemnet) på den tida, og halvveis forsøkt Victoria (men hengt meg opp i den gamle stavinga som i mine øyne var fuuull av feil :P), så jeg ble litt overrasket over Landstrykere. skjønte endelig hva folk mener med «frodigheten» i stilen hans, og hvordan han tar inne det «nordnorske» (hva nå enn det er, jeg vet ikke helt). det var i alle fall fin lesning.

    men ja, rasistisk mannsjåvinist. triste greier.

  • rullerusk

    Jeg leste Victoria på videregående og syntes den var en haug med søtsuppete tull. Også så vi filmatiseringen av Sult i norsken og det skremte meg fra å noensinne ville lese den.
    Kjæresten min holder på med Landstrykere nå. Jeg får vente å se hva han sier.

  • Fred

    Nå må jeg visst lese Cormac McCarthy.

    Jeg liker Hemingway jeg, synes spesielt han funker som fint avbrekk om du har lest mye blomstrete litteratur, jeg synes det er deilig å innimellom lese noe som rett og slett er sobert og velformulert.

    Bukowski tror jeg er best om man klarer å dumpe bort i det uten å hørt om ham først og assosierer det med drittfolk. Lettere sagt enn gjort, men det var i hvert fall tilfelle for meg.

    Hamsun er morsom i mange av novellene sine, der han skriver om gale uheldige menn. Litt som Donald.

    Det synes jeg.

  • rullerusk

    Ja, du må få med deg McCarthy!
    Jeg liker litteraturen min litt sånn i mellomsjiktet jeg. Ikke for blomstrete, men ikke altfor knapt heller. Jeg har jo ikke lest så mye Hemingway, bare novellene hans. Og de er liksom akkurat for knappe til at jeg klarer å bli ordentlig engasjert i dem.
    Har ikke lest novellene til Hamsun, kan jo prøve meg på dem en gang. Når jeg blir pensjonist og ikke har noe bedre å gjøre fx. ;)

  • vaarloek

    jeg har ikke sett filmatiseringen av Sult, men de skal vise den her i Singapore, gratis på et museum ellerno (huske ikke helt, må sjekke programmet). morsomt! skal prøve å få den med meg da, i alle fall.

  • rullerusk

    Jøss, Sult i Singapore. Artig. Det blir nok en særegen opplevelse, men om den blir spesielt god kan jeg ikke love. Jeg syntes i hvertfall at han svensken som spiller hovedrollen var utrolig creepy…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: