«Trikketankar». Ordet dukker opp i Rune F. Hjemås’ debutbok Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd. Da jeg leste dette ordet falt jeg for alvor pladask for denne kortprosasamlingen. Trikketankar. Får meg til å tenke på de alle de gangene jeg har tatt trikken hjem, sent på kvelden, gjerne litt beruset. Enten alene mens jeg vekselvis ser på speilbilde mitt i glassruta og på menneskene rundt meg. Eller jeg sitter ved siden av kjæresten min, lener hodet mot skulderen hans mens jeg halvveis lukker øynene. Da får man sånne tanker. Litt melankoli, litt minner, kommer på morsomme eller absurde ting som ble sagt tidligere på kvelden. Nynner på en fin melodi jeg hørte istad. Tanker som flyter og hopper og spretter. Natt-trikktankar.
Litt sånn er boka til Rune Hjemås. Det er biter, fragmenter, tanker, utklipp fra minneboka kastet sammen i en haug. Eller en miksteip som han kaller det selv. Vi får biter av barndomsminner, tanker ved et oktobervindu og innblikk i de virkelige nakne øyeblikkene når det er midt på natta og du er helt alene selv om det ligger noen ved siden av deg.
Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd oppfyller forventingene jeg fikk da jeg hørte Hjemås lese høyt fra den på Mono. Kanskje ikke så rart, svak som jeg er for miksteiper, popkulturelle referanser, melankoli og underlige innfall. Hjemås har i tillegg et språk som er tydelig, samtidig som det overrasker meg. Jeg liker disse tekstene ekstra godt når de ikke sier alt. Jeg liker å bli servert utsnitt, å selv måtte fylle ut hullene. Som dette:
Lyden av skohælane hennar rikosjetterer mellom veggane mens ho spring ned trappane, eg blir ståande igjen og lytte, overtydd om at det kjem noe meir enn bare desse små smella etter henne – ein tynn røyk i oppgangen, som om lyden eigentleg kom frå små kinaputtar som blei detonert. Heilt motsett av da ho kom. Heilt motsett av den jenta som gikk roleg bort og sette på unplugged-plata til Nirvana og spurte med lys stemme om eg ikkje la merke til noe nytt.
Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd har noen svake punkter. Jeg synes ikke at de mer surrealistiske tekstene fungerer like bra som resten. Det absurde virker litt påtatt, men kan hende er dette en smaksak. Jeg synes også at Hjemås kunne spart seg teksten der en kvinne gasser seg ihjel i garasjen som er omgitt av det perfekte middelklasselivet. Det er litt for klisje og denne boka er virkelig bedre enn som så. Men nå bare pirker jeg. Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd er en nydelig leseropplevelse. De 83 sidene er lest i en håndvending, og det er fint for da er det lett å ta seg tida til å lese dem på nytt. Og det lover jeg at du vil få lyst til.
Rullerusks rablerier 
31. oktober 2008 at 1:52 pm
Fint innlegg :) Jeg gleder meg til å lese denne boka. Ikke minst fordi jeg tenker at forfatteren har bygget videre på tekster fra den bloggen han hadde, som jeg likte så godt (og som nå er slettet): Sharing a coke is kind of like kissing. Eller kanskje jeg tar helt feil. Men det vil jo vise seg.
Interessant det du skriver om de surrealistiske elementene. Da jeg leste omtalen av boka (fra forlaget) var dette noe jeg stusset over, surrealistime kan jeg ikke huske å ha lest hos ham tidligere, men mange driver jo med slikt nå. Tenkte at det kanskje var en videreutvikling, spent på hvordan jeg vil synes det funker.
31. oktober 2008 at 7:24 pm
Hei Oda. Takk, glad du likte det. :)
Jeg rakk desverre aldri å se så mye til den bloggen, men nå har jeg jo fått lest boka, og er som du skjønner fornøyd med den.
Jeg syntes som sagt ikke at de surrealistiske elementene fungerte så godt. Tror ikke jeg hadde reagert så mye hvis jeg hadde lest de tekstene for seg selv, men i denne samlingen ble de klart svakere sammenlignet med de realistiske tekstene. Men kanskje det bare er meg. Vil veldig gjerne høre hva du synes når du har fått lest den.