Heavy Metal Refugees

Du risikerer å bli skutt på gata for å gå med tskjorta til band du liker, øvingslokale ditt blir bombet i fillebiter og konserter må starte seinest kl 5 fordi publikum må rekke hjem før portforbudet. Slik er det å være metalhead i Baghdad.

Jeg innså for litt siden at jeg bare ville rekke å se én film under Film fra Sør. Og da jeg så omtalen av Heavy Metal in Baghdad visste jeg med en gang at det måtte bli den. Heavy Metal in Baghdad er en dokumentar om det irakiske heavymetalbandet Acrassicauda. Bakgrunnen for filmen er at et par fyrer tilknyttet magasinet Vice oppdaget bandet i 2003 og har fulgt dem siden. I 2006 fikk journalistene endelig anledning til å dra til Baghdad og treffe Acrassicauda i levende live.

Jeg vet ikke helt hva slags bilde jeg hadde av Baghdads befolkning før jeg så denne filmen. Men det var definitivt ikke en gjeng med fyrer kledd i tskjorter med Slayer- og Dimmu Borgir-trykk, som drikker alkohol og kjederøyker, som har vokst opp med å høre på Metallica, snakker flytende engelsk med amerikansk aksent og som bruker enhver anledning til å headbange så hardt de kan.

I filmen får vi høre om bandets karriere, og om hvordan livet under Saddam-regimet og under den amerikanske okkupasjonen arter seg. Mye dreier seg om frykt. I tillegg til den generelle volden som daglig tar liv i byen mottar bandet også trusler fordi de spiller metal (umoralsk) og går i tskjorter med logoene til amerikanske band (tolkes som støtte til de amerikanske troppene). Bandgutta snakker om redselen for familiens trygghet, håp for framtiden og ikke minst om musikken som i høy grad gjør livene deres verdt å leve. I en livssituasjon hvor det meste dreier seg om å overleve gir musikken en unik mulighet til å unnslippe, og slippe løs frustrasjon og aggresjon. Og de spiller bra! Jeg vil ha bandskjorte!

Denne filmen gjorde voldsomt inntrykk på meg, kanskje særlig fordi medlemmenee i Acrassicauda i stor grad minner meg om gutter jeg kjenner. Den store forskjellen er hvordan gutta fra Baghdad forholder seg til at de kan dø hvert øyeblikk. Dette er også første gangen jeg har sett noe annet enn nyhetsreportasjer fra Irak. Å se en film hvor mennesker jeg kan identifisere meg med åpent snakker om hva de tenker om livet i en krigssone er ganske intenst. Dette er en film alle burde se, enten man bryr seg om metal eller ikke.

Her er traileren til Heavy metal in Baghdad:

Livet i Baghdad ble etterhvert for tøft for bandmedlemme og i likhet med 1,2 millioner andre irakere flyktet de til Syria i håp om en tryggere tilværelse. Heavy metal in Baghdad slutter med det deprimerende budskapet om at gutta i Acrassicauda måtte selge instrumentene sine for å betale husleia i Damascus, og at bandets framtid var usikker. Så i dag konsulterte jeg internett for å finne ut hva som har skjedd med musikerne etter at filmingen ble avsluttet i 2007. Det viser seg at etter at filmen ble kjent har bandet mottatt massiv støtte fra omverden og har klart å komme seg til Istanbul på turistvisum. Der har de igjen begynt å øve og holde konserter, og har klart å bygge opp en ny fanskare. Nå prøver de å få mer permanent oppholdstillatelse i Tyrkia.

Den engelske utgaven av al-Jazeera rapporterte i desember 2007 om Acrassicaudas nye tilværelse i Istanbul.

En video til en av låtene til Acrassicauda; «Massacre»