Stranger than love

Som noen kanskje har lagt merke til er jeg i romantisk modus type «ekstrem» om dagen. Så derfor tenkte jeg at det var passende å si noe om det jeg mener er tidenes mest romantiske film.

Filmen som for meg danker ut Casablanca, Tatt av vinden, Sleepless in Seattle eller hva det nå enn er folk mener er klissjefilm nummer én, er Stranger than fiction fra 2006. Harold Crick er en skatterevisor som lever et liv hvor alt er rutine. Han er opptatt av orden og teller skritt til jobben og antall tak med tannbørsten. Så en morgen hører han en kvinnestemme. Stemmen beskriver det Harold gjør som om hun skriver en roman. Harold undrer seg veldig over hvor stemmen kan komme fra og hvem den tilhører. Så blir ting mer dramatisk. Stemmen sier at Harold skal dø en tidlig død. I fortvilelse oppsøker Harold en professor i litteratur for å få hjelp til å avsløre hva slags planer forfatterstemmen har for ham, og slik utsette den visse død ihvertfall en stund til.

Samtidig har Harold møtt den radikale bakeren Ana Pascal som ikke har betalt skatten sin. Møtet med Ana og vissheten om at han kanskje lever sine siste dager akkurat nå, får Harold til å gjøre noen drastiske endringer i livet sitt. Som å begynne å leve det for eksempel.

Det er mange grunner til å like Stranger than fiction. Den er intelligent, underfundig, leker seg på flere fiksjonsplan, er full av metamoro, den er morsom og rørende. Den er romantisk uten å være en film som handler eksplisitt om kjærlighet. Også har den sånn «Grip dagen og lev livet ditt nå»-moral, uten at det føles klamt og selvfølgelig ut. Jeg strålte som 1001 watt da jeg kom ut av kinoen etter å ha sett denne. Men selv om Stranger than fiction hadde vært elendig som helhet hadde jeg likevel elsket den om den fortsatt hadde hatt denne ene scenen. Det er scenen hvor Harold erklærer sin kjærlighet ovenfor Ana Pascal. Det er en nydelig filmscene med det beste ordspillet noensinne.

Jeg holder seriøst på å begynne å grine hver gang jeg ser dette og han sier «I brought you flours»… Det er noe med kombinajsonen av Maggie Gyllenhaal som er utrolig søt og sjarmerende og Will Ferrel som er klønete og stotrete, men sikker på hva han vil. Også et brett med mel. Og så; «I brought you flours». Det er romantisk på en såpass snodig og original måte at jeg gir meg fullstendig over.

Den nest mest romantiske scenen i denne filmen er når de litt etter den foregående scenen er hjemme hos Ana. Det er jo rimelig klisje at en mann forfører en jente ved å imponere henne med romantisk gitarklimpring, men denne scenen er så søt at jeg strengt tatt ikke tenker på det i det hele tatt når jeg ser den.

Hvordan har det seg at jeg til tross for gitarspillende kjæreste, aldri blir utsatt for romantisk gitarklimpring? Har jeg skremt det bort med min stadig uttalte forrakt for det stereotypiske? Han frykter kanskje at etterhvert forsøk på forførelse ved å briljere seg gjennom «Wild horses» eller lignende vil ende i at jeg tar nærmeste eksemplar av Sonic Youth eller Gang of four og kaster i hodet på ham? Uansett kjære, så skal du vite at jeg er en jente som foretrekker bruspulver framfor mel.

Nå skal jeg se gjennom disse filmklippene en gang til, for pupillene mine er ikke riktig hjerteformede nok ennå. Har noen av dere der ute lyst til å fortelle meg hva dere mener er de beste filmscenene av det søtsuppete slaget? Jeg vil veldig gjerne vite nemlig. Baby needs her sugar.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

9 responses to “Stranger than love

  • sif

    Å, Will Ferrell, altså!

    Kanskje den mest usannsynlige romantiske helten noen sinne, men å, så veldig, veldig perfekt i denne rollen!

    Elsker den <3

  • Kathleen

    Den første jeg kommer på nå må være den nest siste scenen i «Me and you and everyone we know».

    Men det er ikke den beste, jeg VET jeg har sett bedre, noe kjempefantastiskromantisk, men jeg kan bare ikke huske det akkurat nå.

  • Lothiane

    Åh! Aldri hørt om eller sett, men denne vil jeg se! :D Herlig sang i siste klipp der. :)

  • Mikkel

    Fantastisk film! Og Maggie Gyllenhaal er definitivt et thinking man´s sexsymbol. ;)

  • rullerusk

    Sif: Ja, at det er Will Ferrell i hovedrollen er en av de tingene jeg virkelig liker med denne filmen. Han er liksom så utypisk en slik rolle, men så er han bare perfekt. Hvis de hadde hatt en eller annen kjekkas i den rollen hadde det ikke blitt halvparten så bra!

    Kathleen: Nå er det lenge siden jeg så «Me, you and everyone we know» så jeg vet ikke helt hvilken scene du refererer til. Men jeg husker jeg likte filmen veldig godt, særlig fordi den er så søt.

    Lothiane: Ja, denne må du se! Jeg lover en uforglemmelig filmopplevelse. Sangen heter forresten Whole wide world og er laget av Wreckless Eric. Den er også helt nydelig.

    Mikkel: Helt enig med deg! ;)

  • Virrvarr

    Rullerusk: Jeg har ingen filmer, men du må kjøpe og lese «Boy meets boy». Det er min beste romantiske bok om dagen. Jeg skal blogge den. It breaks my heart :D

    Og btw- jeg kommer tilbake for kaffe og kulturprat når jeg har fått busjett på lanseringspartaj til uka ^_^

  • rullerusk

    hei Virrarr. Boktips er selvsagt også alltid velkomment. Gleder meg til å se hva du skriver om den. Og jeg er klar for kulturprat.

  • Gunn-Kristin

    Hallo, hittil ukjente! Ville bare anbefale filmen Yes av Sally Potter, og scenen der She og He er sammen for første gang:)

  • rullerusk

    Hallo, ikke lenger ukjente. Mange takk for filmtips. Har lest en omtale av Yes nå, og den høres virkelig ut som noe jeg kan like godt. :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: