London Calling

Jeg befinner meg for tiden i en av mine favorittbyer, London. Jeg besoeker gode venner, vandrer langs Themsen, tilbringer flere timer paa Tate Modern, drikker stoerre mengder Chablis paa en koslig pub og shopper aldri saa lite paa markedet i Camden. Jeg har det fantastisk, for det er umulig aa ikke ha det bra naar man bor hos gode venner i denne byen. Likevel er det noe. Denne turen oppleves annerledes enn mine tidligere besoek. Jeg har nemlig i loepet av sommeren rukket aa bli ganske saa forelsket. Og naar man er forelsket faar det aa reise en ny dimensjon. Paa en maate faar reisen et preg av savn. Jeg er borte fra personen jeg helst vil se hver dag. Men det er et savn som ikke er trist. Jeg vet at han savner meg ogsaa, og gleder seg til at jeg skal komme hjem. Dette savnet preger ogsaa alt jeg ser og gjoer paa turen min. For nesten hver ting som skjer tenker jeg at jeg saa gjerne skulle ha delt disse intrykkene med ham. Man si at det aa hele tiden knytte ting opp mot en person som ikke er tilstede, gjoer at man blir fravaerende selv og vil faa mindre ut av sine opplevelser. Men jeg tenker jeg at jeg faar mer ut av det som skjer gjennom savnet mitt. Fordi jeg stadig vekk tenker paa hvordan jeg ville ha kommentert ting til ham eller lurer paa hva han ville syntes om noe, er jeg mye mer aktiv naar det kommer til aa absorbere inntrykk. Jeg maa faktisk tenke ut hva jeg synes fordi jeg oensker aa dele tankene mine med noen viss mening jeg setter stor pris paa.

Det er ingen tvil om at forelskelse kan vaere en temmelig altoverskyggende foelelse. Hvis jeg ikke var saa ensporet forelsket kunne denne posten lett handlet mer om hvor glad jeg er i Tate Modern, klaging over at Urban Outfitters har for hoeye priser eller min fasinasjon for rekecocktailpotetgull. Ensporet som jeg er endte jeg i dag opp paa National Gallery, paa en utstilling med navnet og temaet «Love». Paa en vegg inne i galleriet fant jeg et stykke konseptkunst av Yoko Ono. En sort vegg og et lite bord med smaa papirlapper og blyanter. En av grunnene til at jeg liker Yoko er at verkene hennes svaert ofte har positive budskap, gjerne knyttet opp mot begreper som «Dream» og «Love». I dette tilfellet skulle vi som kom til utstillingen ta et bilde av noen vi er glad og feste til veggen, eller skrive en beskjed til noen vi er glad i paa en av de smaa papirlappene og henge den opp. Min beskjed henger ogsaa der naa. Det staar at jeg kommer hjem til deg snart.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: