Strange attraction

Jeg slutter desverre aldri å bli overrasket av kjærlighetens uransakelige veier. Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om Sann Kjærlighet, men om alt som kan passere under en løs definisjon av ordet; forelskelse, betatthet, fasinasjon osv. Like sikkert som Murphys lov dukker kjærligheten alltid opp når du minst venter det, der du minst venter det og egentlig når det passer ganske dårlig. Det var ikke du skulle bli forelska lissom, du skulle jo nyte sommeren alene, også satse på jobben, også skulle du og bestevenninna di på den reisen, også skulle han jo ikke være sånn. Og så videre og så videre.

Jeg satt bare der og passet mine egne saker. Menn og hjerte/smerte var det siste som var i mine tanker. Men så plutselig var han bare der, dratt inn døra av en felles venn. Vi var alle tre relativt nylig single, så forhold og eks-kjærester ble et naturlig tema. Med sterk overbevisning utbasunerer jeg at jeg inderlig håper at jeg ikke treffer Den Rette i løpet av det kommende året for jeg skal nemlig være Alene og være tilfreds som Uavhengig Kvinne. Så det så. Drittlei mannfolk er jeg. «Men han her virker jo ganske så lovende da», hvisket det baki hodet mitt.

Timene går med videre samtale og snart begynner vi å utveksle disse blikkene som gjør at man forstår at man liker hverandre over gjennomsnittet godt. Det har visst noe å gjøre med at pupillene utvider seg. Jeg er ganske imponert over at noe så subtilt kan være så effektivt som kommunikasjon. Innen vi sa hadet hadde jeg over gjennomsnittlig antall sommerfugler i magen.

Noe fortumlet kom jeg meg hjem. Og kjærlighetens irrasjonalitet fortsetter. Som når jeg pynter meg for ham. Hver dag siden dette møtet har jeg vært ekstra nøye med påkledning og morgenstell. Mens jeg velger antrekk om morgenen lurer jeg på hva han hadde syntes. Dette er komplett idioti da han bor i en helt annen by og det er absolutt null, 0, sjanse for at jeg skal møte på ham på gata eller noe sted som helst. Og hvordan har det seg at når det man ønsker mest i verden er å se strålende og uthvilt ut for sin utkårede så får man ikke sove, men ligger rastløst våken fordi man ikke klarer å slutte å tenke på vedkommende?

Den største irrasjonaliteten her er at jeg virkelig ikke har lyst til å bli forelska nå. Jeg har lyst til å være i fred. Så hvorfor går jeg likevel rundt og smiler og fniser som en annen tulling? Jeg lurer på om det er noen som klarer å snu seg vekk fra en potensiell forelskelse fordi timingen er dårlig? Er kjærlighet og potensielt strålende kjærester noe man gjerne kan avslå fordi det alltid kommer til å ramle inn en ny sjanse? Eller bør man alltid slå til når man kan selv om man kanskje kunne tenke seg å være singel en stund til? Kanskje jeg bare skal lukke øynene og vente på at det går over. Jeg er jo ikke forelska. Ennå.

Som alltid har The Cure en passende låt for anledningen; «Strange attraction»

Advertisements

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

4 responses to “Strange attraction

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: