I melankoliens vold

Alt dette snakket om emo og melankoli har fått meg til å tenke tilbake på mine tenåringsdager. Hvorfor er man som 17-åring fanatisk opptatt av å sitte i timevis i et mørkt rom og høre på sanger om kjærlightssorg og død? Også bøkene. Bjørneboe, Dostojevskij, Camus, Sylvia Plath, Baudelaire og Emily Dickinson ble lest med en intensitet jeg i ettertid finner nesten skremmende. Jeg leste alle The Cure sine tekster med innlevelse og var overbevist om at hver eneste sang var en perfekt refleksjon av mitt eget indre.

Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.

Kanskje er man som ung spesielt fascinert av melankolien fordi man nettopp har begynt å oppdage disse tankene rundt mening, mangel på mening og det forgjengelig ved alt. Når du er ung er alt så intenst, du føler alt så sterkt alltid. Du er overbevist om den du er så forelsket i vil du elske alltid, bestevennene vil alltid være bestevenner. Samtidig er ethvert nederlag en liten apokalypse, ingen blir så dødelig såret som en tenåring. Når du har den første store kjærlighetssorgen sier du at nå dør du. Og det er ikke en overdrivelse, det føles virkelig slik. Det er her mange tyr til kreativiteten. Man skriver og skriver, dikt, brev, en roman, sangtekster, sitter i timesvis med gitaren på fanget og prøver å finne nøyaktig den riktige tonen som skal si alt om hvordan du har det inni sjelen din. Litteraturviter og psykoanalytiker Julia Kristeva har skrevet boka Sort Sol som nettopp handler om hvordan melankolien stimulerer til kreativitet. Hun sier blant annet at kreativiten oppstår fordi vi har en følelse av tap. Å skape mening med tegn er et forsøk på å erstatte det tapte objektet, for slik å fylle tomrommet vi har inni oss.

Nå som jeg er eldre hører jeg fortsatt på mye av den samme musikken, men den snakker ikke lenger til meg på samme måte som før. Noen ganger tar jeg meg selv i savne intensiten i inntrykkene jeg fikk tidligere. Men så husker jeg alt dramaet og alt det selvhøytidelige alvoret som hører ungdommen til. Så setter jeg på den siste plata til Deerhoof og tenker at det er greit å være glad og ta litt lett på ting også. I cd-hylla står det 19 album med The Cure, klare for å tas fram når jeg føler for å vandre på den mørke siden.

For å hylle melankolien har jeg valgt ut fem sanger som er blant mine favoritter innen denne sjangeren.

1 The Smiths – There’s a light that never goes out

Dette er etter min mening den mest perfekte popsangen noensinne skrevet.

2 The Cure – Cold

Låta «Cold»er fra The Cures mest dystre og beste album, Pornography.

3. Jesus and Mary Chain – Nine Million Rainy Days

Noen mener at JMC ble kommers med albumet Darklands. Disse menneskene kan gå i skammekroken. Darklands inneholder fantastisk vakre og melankolske låter, dette er min favoritt blant dem.

4. Siouxie and the banshees – Spellbound

Siouxie Sioux, den tøffeste dama i hele post-punk/goth-klassen

5. Bauhaus – In the flat field

Melankolske, skremmende, morsomme. Du vet aldri helt hvor du har Bauhaus.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

6 responses to “I melankoliens vold

  • Tegnestiftet

    Melankoli är en outömlig källa till skapande. Första gången jag hörde det ordet var när jag läste Tove Janson. Hennes muminböcker är just så vackert melankoliska.Men det var The Cure och Souixie som gav mig de riktigt djupa och omskakande upplevelserna. Jag hörde på Pornography under hela min civiltjänst i vämlandsskogen, ett fantastiskt soundtrack till dasstömmning och vedhuggning.:)

  • rullerusk

    Åh! Pornography mens man sliter inne i mørke skogen høres fantastisk ut! Må absolutt være noe som får hjernen til å spinne mange nye og underlige tanker.
    Jeg har desverre ikke lest Tove Janson, men har hatt lyst til å gjøre det lenge. En gang hørte jeg noen lese høyt fra «Kometen kommer» og det gjorde veldig inntrykk på meg.

  • Tegnestiftet

    «Kometen kommer» är en fin bok ganska skrämmande för barn, den kom ut efter kriget, den är en slag undergångshistoria. Tove skrev egentligen lika mycket för vuxna som för barn men de sista böckerna var nog mera vuxenböcker.

  • rullerusk

    Høres ut som om dette er en bok jeg må plukke opp snart. Jeg synes det er interessant med forfattere som skriver bøker som fungerer både for barn og voksne. Men er nok en fare at noen tipper over til å bli for avanserte for barn ja.

  • Bloggedagen: Anbefalinger « Bharfot

    […] 1) Rullerusk: Jeg blir alltid glad for nye kulturbloggere, det er jo ikke så mange av oss, og Rullerusk har en dyktig og innsiktsfull penn. Jeg ble litt engstelig da hun fikk seg kjæreste i sommer og det ble langt mellom innleggene (jeg vurderte å stalke dem for å ta et alvorsord med kjæresten), men nå ser hun heldigvis ut til å være tilbake i sin tidligere form. «Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.» (Rullerusk 31. mars 2008) […]

  • Bloggedagen 2008: Anbefalinger « Bharfot

    […] 1) Rullerusk: Jeg blir alltid glad for nye kulturbloggere, det er jo ikke så mange av oss, og Rullerusk har en dyktig og innsiktsfull penn. Jeg ble litt engstelig da hun fikk seg kjæreste i sommer og det ble langt mellom innleggene (jeg vurderte å stalke dem for å ta et alvorsord med kjæresten), men nå ser hun heldigvis ut til å være tilbake i sin tidligere form. «Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.» (Rullerusk 31. mars 2008) […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: