La Perdida

la perdidaEn tegneserie jeg leste nylig rører litt ved temaet i posten «White Guilt». La Perdida er skrevet og og tegnet av Jessica Abel. Den ble gitt ut som en serie av Fantagraphics og kom ut som en innbundet utgave hos Pantheon Books i 2006.

I La Perdida møter vi Carla som har meksikansk far, men som har vokst opp i USA hos sin hvite amerikanske mor. Hun drar til Mexico City for å bli bedre kjent med sine meksikanske røtter. Ettersom både språkkunnskaper og økonomiske midler er sterkt begrenset flytter hun inn hos ekskjæresten Harry. Harry er kommer fra et velstående hjem og er i Mexico for å bli forfatter i William Burroughs ånd. Mens Carla er opptatt av å gå på Frida Kahlo-museet, besøke pyramidene og bli kjent med «det ekte Mexico» holder Harry seg for det meste hjemme sammen med spriten. Han anklager Carla for å være en patetisk turist mens hun anklager ham for å være en amerikansk snylter som ikke bryr seg om å bli kjent med innfødte meksikanere. Forholdet deres blir desto mer anstrengt da Harry forstår at Carla ikke har tenkt til å dra hjem igjen, men har bosatt seg hos ham. Utløpsdatoen på flybilletten og visumet hennes går ut. Hun får seg jobb på som engelsklærer og flytter sammen med en jente på jobben.

I mellomtiden har Carla også fått flere meksikanske venner, blant annet Memo, en hissig og manipulerende kvasirevolusjonær og kjekke Oscar, som hun etterhvert blir sammen med. Memo kritiserer hele tiden Carla for å være en turist som prøve å posere som ekte meksikaner uten å egentlig kjenne til kulturen. I sitt forsøk på bli akseptert av Memo og å bli så «autentisk» som mulig mister Carla sin kritiske sans. For å bli kvitt stempelet som en «conquistadora» går hun med på alt Memo og Oscar sier og tar avstand fra alle sine amerianske bekjente i Mexico. Dette får etterhvert alvorlige konsekvenser for både Carla og omgangskretsen hennes. Handlingen tar en dramatisk vending og plutselig har Carla mer av det «ekte Mexico» enn hun er i stand til å håndtere. Hun innser at hun har vært for passiv og svak ovenfor sine omgivelser: «I didn’t judge because I thought I wasn’t qualified to judge, but as it turned out, that was just an excuse to not be engaged, and not to act right

Jessica Abel har tegnet La Perdida i svart/hvitt med en stil som først virket litt rotete på meg. Den hyppige bruken av svarte felter gjør at bildene får et ganske tett utrykk. Etterhvert som jeg vendte meg til det oppdaget jeg at bruken av kraftige kontraster gjorde tegningene veldig livlige og uttrykksfulle.

La Perdida er en dannelsesfortelling med kulturkonflikt og krimelementer. Spennende lesing akkompagnert av flott artistisk arbeid.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: