Jeg, en klisjé

I går fant jeg den morsomste bloggen jeg noensinne har lest. Jeg ble sittende mesteparten av kvelden og lese gjennom alle postene og vekslet mellom å le så jeg fikk vondt i magen og å rødme litt beskjemmet. Bloggen heter Stuff White People Like og er en liste over ting hvite folk (forstått som hvit middel/overklasse) liker. Den er tatt helt på kornet og jeg må si at jeg kjenner meg igjen i fryktelig mye. Jeg er klar over at jeg på mange måter har satt meg selv grundig i ung, urban og kulturell-båsen (har studert litteratur og filosofi, jobber med kultur og utdanning i staten, hip og sentral leilighet i Oslo, ser forestillinger på Black Box og går på litteraturaftener på Blå, kjøper økologisk og rettferdig kaffe). Men å lese en svart på hvitt oppramsing av alle de rare tingene hvite folk har et oppheng i var enda mer opplysende. I Stuff White People Like dekkes alt fra «white guilt» til hvorfor hvite folk elsker utesteder med 8o-tallskvelder og hvorfor alle hvite står stille på konserter. Det går ikke an å ikke føle seg truffet av dette. Det er bare å begynne å le av seg selv.