Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for at kroppsmodifikasjon var kult. Altså jeg husker ikke nøyaktig klokkeslett og dato, men det var på et politisk møte på St. Croixhuset i Fredrikstad høsten 1997, jeg var 16 år. På møtet kom det en jente fra Oslo, noen år eldre enn meg. To ting gjorde inntrykk på meg; hun delte mitt noe uvanlige fornavn og hun hadde en lang spike stikkende ut av underleppa. Det var første gangen jeg møtte noen som hadde piercing. Altså ordentlig piercing, ikke bare en dobb i nesa eller ring i navlen som de hadde tatt hos frisøren. Og jeg tenkte med en gang at det var det tøffeste jeg hadde sett i hele mitt liv og sånn bare måtte jeg også ha. Desverre var min mor av en annen oppfatning og jeg måtte vente til jeg var 18 for å realisere planen.
Åtte år senere har jeg ni piercinger, to tatoveringer og en scarification. Spørsmålene jeg får relativt ofte (gjerne fra eldre slektninger og kollegaer) er «Jammen hva om du angrer?» og «Hvordan kommer det til å se ut når du blir gammel?» Jeg prøver å få dem til å forstå at disse spørsmålene egentlig ikke er så interessante. Jeg har selvsagt tenkt meg lenge og nøye om før jeg valgte å gjennomføre disse tingene. Jeg gjorde meg helt sikker på at dette føltes riktig ut for meg. Kan det hende at jeg endrer mening om tyve, tredve, førti år? Selvsagt kan det det. Men det går ikke an å leve livet sitt ut i fra hva man kanskje vil synes når man er førti, femti, seksti. Vil tatoveringene mine se slitte og stygge ut på rynkete hud når jeg gammel? Ja, helt sikkert. Men jeg kommer ikke til å være like lekker som jeg er nå når jeg er 70 uansett hva jeg gjør. Og jeg vil heller se tøff og kul ut nå, enn å være litt mindre ulekker når jeg er gammel.
Jeg tok altså min andre tatovering (en stjerne på høyre albue) for noen uker siden, og det blir neppe den siste
Rullerusks rablerier 
Legg igjen en kommentar