Stikkordarkiv: Ingrid Z. Aanestad

En ode til det korte

Fram til finanskrisens utbrudd ble det stadig skreket opp om syndig overflod og folks manglende evne til å begrense forbruket sitt. Ordet kjøpefest har blitt brukt inntil det meningsløse. Jeg kan ikke huske å ha sett så mye til kjøpefesten bortsett fra at jeg i en kort periode hadde råd til å kjøpe nye cd’er og øl på by’n uten å stadig måtte se på kontoen med med bekymret mine. Så satte Gjedrem opp renta og jeg må nøye meg med å drikke tuborg hjemme og laste ned musikk istedenfor å betale for den. Hører du Gjedrem? Det er du som dreper musikkindustrien!

Nok om kjøpefest og finans. Jeg vil snakke om den mye mindre omtalte skrivefesten. Mens tabloidjournalistene har gasset seg i hvor store biler og kjøleskap folk har og hvor ofte de kjøper og kaster klær fra Gina Tricot har det avsindige overforbruket av ord og trykksaker gått mange hus forbi.

Jeg er usikker på når det begynte. Men det ble for en tid tilbake klart for meg at en stormannsgal makrofanatisme hadde tatt overhånd i de litterære kretser. Plutselig skulle alle skrive bøker på over 500 sider, og gjerne ha en tittel som inneholdt ordet «alt». «Den store romanen» betydde ikke lenger «stor» som i stor/flott/unik litteratur, men «stor» som i flest mulig sider. For å være ekte forfatter med kred i Forfatterforeningen måtte du vise at du hadde utholdenhet til å spy ut minst 600 sider.

Hva skyldes disse gargantuiske formene litteraturen har antatt? Enkelte skylder (som vanlig) på teknologien. Pc’er og moderne teksbehandling har gjort det lekende lett å produsere store tekster. Ingen får lenger vannblemmer på fingrene av penner eller krampe i armene av å hamre på uhåndterlige skrivemaskiner. Å hoppe fram og tilbake i teksten for å legge til litt både her og der har blitt lekende lett. I de gode gamle derimot sved det å skrive langt. Hvis du skrev en lang bok hadde du antakelig noe skikkelig bra og viktig å si (eller du fikk betalt per ord, slik som Dickens).

Eller kanskje er det bare at nå som gud og hvermann skriver bok så må «ekte» forfattere demonstrere sin stand ved å vise at de ikke noen lettvektere nei. Bokstavelig talt. Eller kanskje forfattere bare ligger under for et motetyrrani styrt av mektig bakmenn og kvinner. Et eller annet sted sitter Umberto Eco og Jan Kjærstad og truer alle som ikke synes at en roman burde være fullgodt med et leksikon.

I min yngre dager kastet jeg meg med begistring over russiske trebindsverk. Nå merker jeg en stadig mer inngrodd skepsis til tekster som er noe særlig over 300 sider. Når jeg vurderer å lese bøker titter jeg like nøye på sidetallet som på handlingsreferatet. For det er min dyrekjøpte erfaring at svært få bøker på 500+ er verdt det. Ofte sitter jeg bare igjen med et sinne rettet mot forlagsredaktører som tydeligvis er unnvikende når det gjelder å fortelle tasteglade forfattere at mesterverket deres godt kunne vært kuttet ned til halvparten. «Kill your darlings» er et uttrykk som burde bli slått stort opp på ethvert forlagskontor.

Heldigivs finnes det håp. I kveld er Litteraturhuset viet til det korte formatet. Forfatterne Ingrid Z. Aanestad, Markus Midré og Johan Harstad har alle korte tekster på tapetet i høst. Aanestad har skrevet boka Eg kjem med toget, Midré kommer snart med kortromanen Tunnel og Harstad gir ut korte dramatekster i samlingen B-Sider.

Jeg er særlig glad for å se at Harstad returnerer til det lille formatet igjen. Min vegring for å lese lange romanen skyldes i stor grad hans første roman Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Den er det tristeste eksempelet jeg vet om på en bok som har et skikkelig bra konsept og som kunne blitt helt genial, en klassiker jeg vil lest igjen og igjen, hvis den bare hadde vært kuttet ned til 250 sider. På de godt og vel 600 sidene boka tar opp klarer Harstad å drøvtygge ideene sine så grundig at når du er ferdig føler du deg mer vassen enn inspirert.

Jeg er desverre rammet av finanskrise og har ikke mulighet til å være på Litteraturhuset i kveld. Litteraturarrangementer hvor man ikke har råd til å gå i baren er som kjent ikke holdbart. Men renta er på vei ned, og da kommer jeg sterkt tilbake. I kveld blir mitt bidrag til å stagge skrivefesten å lese en bok. En kort en.

Hm, denne posten ble veldig lang… Eh, oops?


Enda ein fin dag

Jeg husker dagen for ca. to år siden da jeg oppdaget at jeg bodde sammen med en forfatter. Jeg bladde gjennom høstkatalogen til Forlaget Oktober og lurte på om jeg skulle anmelde debutromanen I dag er ein fin dag. Så tittet jeg på forfatternavnet «Ingrid Z. Aanestad«. «Hm, er ikke det hun som flyttet inn i kollektivet mitt i forrige uke?», tenkte jeg. Å bo sammen med en spirende forfatter ble omtrent slik jeg hadde tenkt, med lange samtaler om litteratur på kjøkkenet og litt sladring om hva som egentlig skjer på forlagsammenkomster når de store penner møtes ledsaget av større mengder rødvin. Jeg leste boka hennes med spenning.

I dag er ein fin dag handler om Maria, en ganske vanlig student i en ganske vanlig by. Maria sitter på hybelen sin, hun drikker mye te, hun går rundt i gatene, hun har (kanskje) en kjæreste, hun begynner noen ganger å gråte tilsynelatende uten noen spesiell grunn. En dag ser Maria en jente som er helt lik henne selv og følger etter henne på gata. Hun finner en grønn dør som gjør at hun treffer en ny person.

I dag er ein fin dag er ytre sett en svært hverdagslig og lite dramatisk fortelling. Det er fortellerstilen og stemningen den frembringer som bærer boka. Språket er enkelt og presist, beskrivelsene av Marias handlinger og omgivelser er ofte detaljerte. Romanen har en litt sår tone, men fortellerens omsorgsfulle skildring av Marias liv gir en følelse av varme som gjør at boka aldri blir virkelig trist. Da denne boka var gjennomlest satt jeg igjen med følelsen av å ha opplevd noe fint uten helt å kunne sette fingeren på hva det var. En fin språklig opplevelse, som hadde hensatt meg til en spesiell stemning som jeg likte. En vag, men god følelse.

Et utdrag:

Det regnar når ho vaknar, det er hardt regn mot vindauga, ho ligg i senga og høyrer det og sjølv om klokka allereie er mykje snur ho seg med andletet inn mot veggen og prøver å sovna att. Ho er tung i hovudet. Det er varmt oppe på hemsen. Den vesle varmen frå den elektriske ovnen ved vindauget stig opp til henne der ho ligg. Nede på golvet er det isande kaldt. No sovnar Maria. Når ho vaknar regnar det ikkje lenger.

Nå for tiden treffer jeg stort sett bare frøken Aanestad når det er forfatteraftener på Mono. Og nå har hun utgitt nok en bok på Oktober. I Eg kjem med toget ankommer en navnløs kvinne et hus ved havet. Hun skal besøke sin venninne Eli. Hvorfor hun kommer og hva hun har reist fra er uklart. Dette er hva forlaget har å si om boka: «Eg kjem med toget er stemningsberande, vakkert avstemt skrivekunst frå ein kresen stilist.» I siste utgave av Morgenbladet gir Gabriel M. V. Moro en svært god anmeldelse av denne roman nummer to. Blant annet skriver han: «Det flotte er at økonomiseringen med språket skaper sterkere bilder i leseren enn de fleste mer ordrike bøker klarer å fremmane. Den for så vidt enkle intrigen er aldri stillestående, små overraskelser tvinger handlingen fremover.[...] Uansett er Aanestad er ungt talent det er verdt å følge».

Eg går inn i huset med den kalde klare kroppen, eg går inn til henne, ho søv og pustar stille som før. No tenker eg ikkje på noko. Eg legg meg oppå den varme ryggen hennar, ho vaknar og snur hovudet over til sida, ho snur seg mot meg.

Jeg tror jeg har enda en fin leseropplevelse i vente.


Jeg velger meg Oktober!

Jeg velger meg oktober!
I den det døde faller,
i den endringer får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe våger.

Jeg velger meg oktober,
fordi den stormer, feier,
fordi den skuler, uler,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den måned tanken våkner!

Jeg feirer altså at mitt yndlingsforlag, Oktober, har sluppet høstlista si med å stjele/låne fra Bjørnson og hemningsløst omdikte litt med nødrim og det hele. Det er nemlig mye å feire denne høsten. To av mine favorittforfattere, Hanne Ørstavik og Tore Renberg kommer med nye bøker denne høsten. I tillegg ga de akkurat ut en antologi som omhandler Ørstaviks forfatterskap. Den har allerede rukket å skape litt debatt. De siste dagene har redaktørene for antologien og kritikere av Ørstaviks forfatterskap diskutert i Klassekampen om hvorvidt det er feil å lage en antologi med artikler utelukkende skrevet av folk som er positive til forfatterskapet. Jeg ser ihverfall veldig fram til å lese den. Etter det vil jeg kanskje uttale meg her om jeg syntes at boka burde hatt flere kritiske røster.

Boka jeg er mest klappe i hendene spent på er den tredje boka i Tore Renbergs fortelling om Jarle Klepp, Charlotte Isobel Hansen. Jeg elsket Mannen som elsket Yngve. Jeg ble imponert av den sterke oppfølgeren Kompani Orheim. Jeg ser svimlende fram til å ha tredje bok i hendene.

En annen forfatter på Oktobers høstliste som må nevnes er Ingrid Z. Aanestad. Hun kommer med sin andre roman, Eg kjem med toget. Hun debuterte med en fin og underfundig liten bok, I dag er ein fin dag, i 2006 (jeg har en liten post på lur om den, som dukker opp her snart) og jeg er veldig spent på hvordan hun har utviklet seg siden debuten.

Jeg innser at denne posten ble uforbeholden reklame for Oktober, men jeg gir pokker ettersom de har en fantastisk forfatterstall og kun gir ut kvalitetslitteratur og ikke selvhjelpsbøker skrevet av kjendiser, nusselige «gavebøker» og lignende ræl. Jeg leser høstlista deres og får gåsehud. Og det er ikke fordi høsten har satt inn.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere