Tag Archives: Eg kjem med toget

Enda ein fin dag

Jeg husker dagen for ca. to år siden da jeg oppdaget at jeg bodde sammen med en forfatter. Jeg bladde gjennom høstkatalogen til Forlaget Oktober og lurte på om jeg skulle anmelde debutromanen I dag er ein fin dag. Så tittet jeg på forfatternavnet «Ingrid Z. Aanestad«. «Hm, er ikke det hun som flyttet inn i kollektivet mitt i forrige uke?», tenkte jeg. Å bo sammen med en spirende forfatter ble omtrent slik jeg hadde tenkt, med lange samtaler om litteratur på kjøkkenet og litt sladring om hva som egentlig skjer på forlagsammenkomster når de store penner møtes ledsaget av større mengder rødvin. Jeg leste boka hennes med spenning.

I dag er ein fin dag handler om Maria, en ganske vanlig student i en ganske vanlig by. Maria sitter på hybelen sin, hun drikker mye te, hun går rundt i gatene, hun har (kanskje) en kjæreste, hun begynner noen ganger å gråte tilsynelatende uten noen spesiell grunn. En dag ser Maria en jente som er helt lik henne selv og følger etter henne på gata. Hun finner en grønn dør som gjør at hun treffer en ny person.

I dag er ein fin dag er ytre sett en svært hverdagslig og lite dramatisk fortelling. Det er fortellerstilen og stemningen den frembringer som bærer boka. Språket er enkelt og presist, beskrivelsene av Marias handlinger og omgivelser er ofte detaljerte. Romanen har en litt sår tone, men fortellerens omsorgsfulle skildring av Marias liv gir en følelse av varme som gjør at boka aldri blir virkelig trist. Da denne boka var gjennomlest satt jeg igjen med følelsen av å ha opplevd noe fint uten helt å kunne sette fingeren på hva det var. En fin språklig opplevelse, som hadde hensatt meg til en spesiell stemning som jeg likte. En vag, men god følelse.

Et utdrag:

Det regnar når ho vaknar, det er hardt regn mot vindauga, ho ligg i senga og høyrer det og sjølv om klokka allereie er mykje snur ho seg med andletet inn mot veggen og prøver å sovna att. Ho er tung i hovudet. Det er varmt oppe på hemsen. Den vesle varmen frå den elektriske ovnen ved vindauget stig opp til henne der ho ligg. Nede på golvet er det isande kaldt. No sovnar Maria. Når ho vaknar regnar det ikkje lenger.

Nå for tiden treffer jeg stort sett bare frøken Aanestad når det er forfatteraftener på Mono. Og nå har hun utgitt nok en bok på Oktober. I Eg kjem med toget ankommer en navnløs kvinne et hus ved havet. Hun skal besøke sin venninne Eli. Hvorfor hun kommer og hva hun har reist fra er uklart. Dette er hva forlaget har å si om boka: «Eg kjem med toget er stemningsberande, vakkert avstemt skrivekunst frå ein kresen stilist.» I siste utgave av Morgenbladet gir Gabriel M. V. Moro en svært god anmeldelse av denne roman nummer to. Blant annet skriver han: «Det flotte er at økonomiseringen med språket skaper sterkere bilder i leseren enn de fleste mer ordrike bøker klarer å fremmane. Den for så vidt enkle intrigen er aldri stillestående, små overraskelser tvinger handlingen fremover.[…] Uansett er Aanestad er ungt talent det er verdt å følge».

Eg går inn i huset med den kalde klare kroppen, eg går inn til henne, ho søv og pustar stille som før. No tenker eg ikkje på noko. Eg legg meg oppå den varme ryggen hennar, ho vaknar og snur hovudet over til sida, ho snur seg mot meg.

Jeg tror jeg har enda en fin leseropplevelse i vente.


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 285 andre følgere