Postet i Megselv tagged Berlin kl. 5:40 pm av rullerusk
Det har vært litt stille her på bloggen i det siste, og årsaken er at jeg har vært på tur med jobben til Berlin. Jeg kom hjem sent på søndag og var da så utmattet at jeg skulle ønske jeg hadde fått er par dager fri for å komme meg til hektene. Selv om jeg bare hadde fire hele dager i Berlin føltes det ut som om jeg var der mye lenger. Det kan nok ha noe med mengden informasjon og hendelser som intrådde i løpet av kort tid.
Jeg er altså forelsket i Berlin. Jeg vil tilbake. Så fort som mulig. Jeg vil ha kule barer med billig øl og spisesteder for vegetarianere overalt. Det eneste problemet ville være at med den enorme mengden fantastiske klesbutikker som finnes der hadde jeg vært nødt til å leve på knekkebrød og vann og lite annet…
Jeg er altså litt matt (men lykkelig) om dagen etter lange dager med gatevandring og sene kvelder på barer i Prenzlauer Berg og Krauzberg, men vil snart få fart på dette kreative lille hjørnet mitt igjen.
Dette er en kjærlighetshistorie. Bruk litt tid på å venne deg til tanken før vi går videre. Da blir det enklere for alle. Det går fortere for meg å sette deg inn i situasjonen, og du kan slutte å tenke på andre ting, som du tenkte på før du begynte å lese.
Slik innleder Lisa Charlotte Baudouin Lie sin roman Armløs slår tilbake. Denne fantastiske boka kom ut i 2005 på Forlaget Oktober. Den var mitt første møte med Lie og jeg ble øyeblikkelig forført inn i hennes underlig drømmeunivers.
Historien i Armløs slår tilbake fortelles av Vanja, en ung og mildt sagt forstyrret kvinne. Hun møter Becca, blir stormende forelsket og starter et turbulent forhold blant annet basert på mye søvn, sex og dreping av naboens kjæledyr. Begge hovedpersonene har nok personlighetsforstyrrelser til å fylle en hel psykiatrisk avdeling. Derfor antar Vanjas fortelling en absurd og surrealistisk form. Vanjas prosjekt er å oppløse skillet mellom våkenhet og drøm. For henne er begge deler like virkelig. Sammen med Becca ønsker å hun å forme en psykose, en alternativ virkelighet. De lukker seg inne i Vanjas leilighet som blir deres univers, styrt av deres drømmer og tvangstanker.
Vi kan leke sammen. Vi kan drømme. Vi kan utvide mellomrommet i vår lille familie med mange flere tause deltagere. Nå kan vi for alvor begynne å innbille oss at vi ikke er de eneste som lider under interessen for tvangsutvidelse av den uelastiske horisonten, nye strukturer i dagene. Selv virkeligheten går over til slutt.
Kan ikke vente på at samfunnet skal tilpasse seg. Personlig virkelighet er virkelig nok. Og i hvertfall om du kan overbevise nok til å integrere andre. da blir for alvor en bærekraftig, delt psykose. Forsøk på fulltid.
Armløs slår tilbake er en mørk bok. Sex, blod, kroppsfunksjoner, selvmord og redsel for ensomhet er sentrale elementer. Men til tross for mørket er den også svært, svært morsom. Delvis fordi den er så absurd og delvis på grunn av forfatterens lek med språket.
Lisa Charlotte Baudouin Lie debuterte som poet i 2000 med diktsamlingen Forbausende få katastrofer som jeg har omtalt tidligere. I Armløs slår tilbake har hun bevart det poetiske språket. Mange av avsnittene i boken kan leses som frittstående dikt. Språket er flytende og suggererende, malende og absurd. Til tross for det groteske innholdet gjør denne fantasirike leken med språket boka til en nytelse å lese.
Og Becca, partneren min, hadde en forkjærlighet for å fly ut av vinduet i øverste etasje, viste det seg, men hun kom ikke på tv. Joggeskoen ble funnet en halv meter unna. Røde, surklende. Hun var ikke viktig nok. Sønderslått, eller sprø nok. Der tok de feil. Øynene ble hengende igjen lenge etter, fastfrosset i hud og revnende asfalt. Og edderkoppene i håretkravlet inn og ut som i en sjø, i en hvit måne på asfalten.
Hva handler så romanen om? Kanskje er det redselen for verden eller livet generelt. Hovedpersonene er livredde for å være ensomme. Men enda større er redselen for å bli sittende fast i det etablerte. De gjør ingenting for å prøve å skape seg en trygg og stabil tilværelse. Når Vanja føler at ting går den veien velger hun heller å bryte opp fra alt. På et vis kan karakterene se ut som om de bevisst oppsøker smerten, fordi den er bedre enn en nummen tilfredshet. I Armløs slår tilbake er det lov til å søke det stygge, det groteske og det vonde. Som Vanja sier: ”Stygge mennesker er mer tiltrekkende enn pene.” Boka gjør opprør mot alt vi blir fortalt er viktig og riktig. Her er det ikke jakten på lykken som er målet for mennesket, men jakten på å føle så mye som mulig. Hva det enn måtte være.
Denne romanen er et deilig dypdykk ned i de mørkere regionene i menneskesinnet. Herlig fritt for moral og pekefingre. Man ler og grøsser om hverandre i skrekkblandet fryd. Noen ganger er det rensende å kunne kjenne seg litt skitten…
Vår, tralalala, vår osv.. for å sitere Lars Lillo Stenberg
Jeg er litt rastløs i hodet mitt om dagen. Konsentrasjonen er ikke på topp og det gjenspeiler seg litt her på bloggen. Jeg har ikke helt roen som skal til for å sette seg ned og skrive et ordentlig stykke tekst. Så nå blir det litt vimseblogging i stedet. Jeg vil for eksempel hive meg på bølgen av alle de som maser om at nå er det vår. Helga som var beviser det. På lørdag ble jeg dratt med ut på hytta for å gjøre den klar for sommeren. Sammen med en del av den øvrige familie feide jeg ut biller og edderkopper og skrubbet rekkverk fri for grønske. Med en våghalsethet en trapesartist verdig, klatret jeg opp på stige inne i en busk for å vaske glassrutene som er satt opp foran terrassen for å hindre at nordavinden kommer og tar oss når vi sitter ute med kaffe og kryssord, selv på de litt kjølige dagene. Det var fint å være på hytta igjen. Sol var det og. Lukta av sjø og tang var på plass og plantet tanker om sommer i hodet mitt. Et bedrag ettersom jeg måtte ha både skjerf og hette på der jeg gikk og snuste inn Oslofjorden, mens jeg prøvde å befri den ene verandaen fra konglenes invasjon.
Mine illusjoner om vår som snart blir sommer regnet og blåste bort på søndag. Jeg fikk trøst i et annet sikkert vårtegn; sesongens første hjemmekamp på Fredrikstad Stadion. At man må ha ullundertøy og alle supporterskjerfene sine surret rundt hals og hodet gjør ingenting når man kan stå og brøle og synge i kor, og når FFK i tillegg scorer og vinner så er alt bra og varmen sprer seg i kroppen.
En annen årsak til rastløsheten i disse dager er at jeg skal reise. I morgen drar jeg til Berlin. Riktignok bare for fem dager, men jeg får en snev av reisefeber likevel. Jeg har ikke vært i Berlin på ti år og gleder meg veldig. Forhåpentligvis vil det dukke opp noen fine reportasjer fra turen her i neste uke. I anledning Berlin-tur vil jeg dele et stykke tysk kultur, et dikt av Bertolt Brecht.
DET VIL JEG SI
Jeg har spurt meg selv: hvorfor snakke med dere?
Dere kjøper kunnskap for å selge kunnskap.
Dere vil ha tak i billig kunnskap
som dere kan selge dyrere. Hva skal dere med
kunnskap som er mot kjøp og salg?
Det dere vil er å seire. Hva skal dere med
kunnskap som er mot de seirende?
Det dere vil er: ikke å bli undertrykt.
Det dere vil er: å undertrykke.
Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang.
Dere adlyder alle som lover dere
at dere skal få befale.
Dere ofrer alt for at ofre skal finne sted.
Jeg har spurt meg selv: Hva kan jeg si dere?
Jeg har tenkt: det vil jeg si dere.
For en tid tilbake skrev jeg om min opplevelse av Lisa Charlotte Baudouin Lies forestilling Skogssunderholdning. Lie er en av mine store helter og jeg elsker alt denne dronningen av absurdisme og popkulturell forvrengning gjør. Derfor har jeg nå lyst til å trekke fram diktsamlingen hennes, ettersom jeg har en mistanke om at få kjenner til dette lille unikumet.
Forbausende få katastrofer er Lies litterære debut fra året 2000. Denne høyst originale og vitale diktsamlingen har i seg mange av de surrealistiske og burleske elementene som går igjen i Lies scenekunst og i romanen Armløs slår tilbake, som hun ga ut i 2005.
Forbausende få katastrofer er en åpen diktsamling. Det er ingen høy terskel du må over for å komme inn i disse diktene. Årsaken er at selv om mange av diktene virker meningsløse ved første gjennomlesing, så får man samtidig følelsen av at det ikke gjør noe. Alle de rare bildene og absurde begrepskombinasjonene gjør at diktene er umiddelbart morsomme og interessante. De appellerer til fantasien hos leseren, ikke det analyserende intellektet. Den lekende og uhøytidelige tonen i diktene gjør at man kan nærme seg disse diktene på en avslappet måte, uten den ærbødige avstanden man ofte kan føle ovenfor lyrikken.
De overraskende og fantasifulle bildene gir boka et søkende preg. Det er også mye sårbarhet å lese mellom linjene. De rare motivene skaper undring hos leseren, men gir kanskje like mye uttrykk for undring hos dikteren. Er ikke verden et rart sted? Merkelighet og underlighet gjennomtrenger hele samlingen. Gjennom finurlige metaforer og similer skaper Lie et helt unikt billedspråk. Resultatet er dikt som ofte ikke skildrer et bestemt motiv, men heller maler surrealistiske bilder av hva som finnes i hodet til det lyriske jeget, for eksempel ”Tennene sklir rundt i hodet på jakt etter en hysterisk morsom framtid”.
Diktene er fylt av hverdagslige ting og situasjoner. Satt sammen på nye uventede måter får de et nytt liv og framstår som fremmede og mystiske. Flere av diktene er minner fra barndommen, der barnets naive blikk og livlige fantasi formidler både humor og sårhet. Enkelte dikt kommer i form av kjærlighetsdikt. På en var måte skildres både lykkelig og ulykkelig lesbisk kjærlighet. Gjennom hele samlingen fyker det lyriske jeget fra aggresjon til underdanighet, fra skråsikker selvsikkerhet til stille undring.
Forbausende få katastrofer er en diktsamling som pulserer, den er levende. Full av absurd og burlesk humor har den en stor underholdningsverdi. Ikke minst er disse fantasifulle diktene sterkere og mer meningsfylte for hver gang man leser dem.
HÅRGELE
Kokosnøtter forsvinner i et hav av slim
paradiset er laget av grønn gelé og de som
tror svømmer i den alt- og ikke-eksisterende guds hårgelé
fete fingre i spaghettifarga hår
gud kikker ned mellom hver cocktail men er for full til å se at
geléen drypper i varmen og lager skitne striper av tro på veggen
Felles for nesten alle som tatoverer seg er at de mener tatoveringene sier noe viktig om dem selv. For noen er dette behovet for formidling så sterkt at de ikke nøyer seg med å ha en blomst på ankelen eller en sommerfugl på skulderen. Noen mennesker foretrekker en litt mer “in your face”-strategi. Dette er menneskene som i stedet for å rekke deg hånda når du møter dem viser deg knokene sine. Der står det gjerne ting som LOVE HATE eller CARE LESS. Bare så du skal vite hvem du har med å gjøre.
Nathan Black står bak siden Knuckle Tattoos som han har dedikert til å samle bilder av knoketatoveringer samt historiene bak tatoveringene.
Chis M. har dette å si om sin tatovering:
“got this i cola, sc, at five point custom tatto, by Flaco. I’m tired of seeing everyone with game over. When it comes to video games, quitting is never an option, unless you’ve got work, a kid, or some other crap to do.”
Som bibliotekar tenker jeg på om jeg burde få noe slikt som denne:
For deg som ikke føler deg tøff nok til å tatovere et budskap til verden på knokene finnes det et alternativ. På knitty.com kan du finne strikkeoppskrifter på pulsvanter med tekst som skal se ut som knoketatoveringer. Lenke
Nettstedet The Wooster Collective er dedikert til å vise bilder av gatekunst fra alle verdens hjørner. Når noen sier gatekunst tenker i hvertfall jeg først og fremst på forskjellige former for grafitti. På denne siden kan man derimot se at gatekunst kan være så mangt. Et eksempel er kunstneren Joshua Allen Harris, som lager små dyr ut av forkastede plastposer og binder dem fast over luftluker over t-banen, slik at når t-banen kjører under blir posene fylt med luft og dyret våkner til liv på gata.
Om dette kunstverket er en kommentar til plastposens rolle i miljøproblemene eller om det skal bety at plastposen er en fin ting som kan brukes til så mangt, eller om disse søte dyrene bare skal live opp bybildet vites ikke. Fine er de iallefall.
I denne videon kalt “Air Zoo” kan du se et annet av Harris’ plastposeprosjekter.
Alt dette snakket om emo og melankoli har fått meg til å tenke tilbake på mine tenåringsdager. Hvorfor er man som 17-åring fanatisk opptatt av å sitte i timevis i et mørkt rom og høre på sanger om kjærlightssorg og død? Også bøkene. Bjørneboe, Dostojevskij, Camus, Sylvia Plath, Baudelaire og Emily Dickinson ble lest med en intensitet jeg i ettertid finner nesten skremmende. Jeg leste alle The Cure sine tekster med innlevelse og var overbevist om at hver eneste sang var en perfekt refleksjon av mitt eget indre.
Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.
Kanskje er man som ung spesielt fascinert av melankolien fordi man nettopp har begynt å oppdage disse tankene rundt mening, mangel på mening og det forgjengelig ved alt. Når du er ung er alt så intenst, du føler alt så sterkt alltid. Du er overbevist om den du er så forelsket i vil du elske alltid, bestevennene vil alltid være bestevenner. Samtidig er ethvert nederlag en liten apokalypse, ingen blir så dødelig såret som en tenåring. Når du har den første store kjærlighetssorgen sier du at nå dør du. Og det er ikke en overdrivelse, det føles virkelig slik. Det er her mange tyr til kreativiteten. Man skriver og skriver, dikt, brev, en roman, sangtekster, sitter i timesvis med gitaren på fanget og prøver å finne nøyaktig den riktige tonen som skal si alt om hvordan du har det inni sjelen din. Litteraturviter og psykoanalytiker Julia Kristeva har skrevet boka Sort Sol som nettopp handler om hvordan melankolien stimulerer til kreativitet. Hun sier blant annet at kreativiten oppstår fordi vi har en følelse av tap. Å skape mening med tegn er et forsøk på å erstatte det tapte objektet, for slik å fylle tomrommet vi har inni oss.
Nå som jeg er eldre hører jeg fortsatt på mye av den samme musikken, men den snakker ikke lenger til meg på samme måte som før. Noen ganger tar jeg meg selv i savne intensiten i inntrykkene jeg fikk tidligere. Men så husker jeg alt dramaet og alt det selvhøytidelige alvoret som hører ungdommen til. Så setter jeg på den siste plata til Deerhoof og tenker at det er greit å være glad og ta litt lett på ting også. I cd-hylla står det 19 album med The Cure, klare for å tas fram når jeg føler for å vandre på den mørke siden.
For å hylle melankolien har jeg valgt ut fem sanger som er blant mine favoritter innen denne sjangeren.
1 The Smiths - There’s a light that never goes out
Dette er etter min mening den mest perfekte popsangen noensinne skrevet.
2 The Cure - Cold
Låta “Cold”er fra The Cures mest dystre og beste album, Pornography.
3. Jesus and Mary Chain - Nine Million Rainy Days
Noen mener at JMC ble kommers med albumet Darklands. Disse menneskene kan gå i skammekroken. Darklands inneholder fantastisk vakre og melankolske låter, dette er min favoritt blant dem.
4. Siouxie and the banshees - Spellbound
Siouxie Sioux, den tøffeste dama i hele post-punk/goth-klassen
5. Bauhaus - In the flat field
Melankolske, skremmende, morsomme. Du vet aldri helt hvor du har Bauhaus.
