Da er vi på dag 11 i NaNoWriMo og jeg må si at dette går over all forventning. Før jeg satte i gang var jeg var overbevist om at omtrent på denne tiden ville jeg være nedsunket i fortvilelse, ha stagnert  fullstendig og ligget håpløst langt etter på ordtellingen. For ikke å snakke om at jeg skulle være totalt oppgitt over historien min og ikke ha peiling på hvordan dette kunne roes i land på en anstendig måte, eller bli til noe som ikke fikk folk til å ville lete desperat etter Delete-knappen når de leste det.

I stedet koser jeg meg kjempemasse. Det er gøy å skrive, plotet glir ganske så godt avgårde, jeg koser meg med å finne på morsom dialog og å beskrive spennende steder hvor jeg aldri har vært, men som de heldige karakterene mine får besøke. Selv om langt fra alt jeg skriver er språklig perfeksjon, så har jeg til gode å skrive noe jeg synes er fullstendig håpløst. Jeg har hittil skrevet 16 125 ord, og mange mange flere ligger klar i hodet mitt. Deadline-press er en av de lureste tingene noensinne oppfunnet.

Her er enda en teaser fra manuset. Håper ingen får lyst til å trykke på “Delete” av det. :)

Vår heltinne Maria og hennes nye venn den snakkende katten, som hun kaller Samson, har reist til San Francisco. Der håper de å finne noen ledetråder som kan hjelpe dem å oppklare mysteriet/problemet som Marias mormor etterlot seg. De har funnet et brev fra mormors gamle venninne Gina Zimmermann, og i brevet tyder det på at hun vet noe som kan hjelpe dem.

“Fulle av nye krefter kom jenta og katten ut av restauranten. Mens hun studerte guideboken hadde Maria funnet det hun trodde var den enkleste ruten å ta til der Gina Zimmermann forhåpentligvis fortsatt holdt til. De gikk noen kvartaler for å finne riktig trikkeholdeplass. Så hoppet de ombord på en trikk som gikk videre oppover bakkene i San Franciscos bølgende landskap. Etterhvert kom de til en del av byen som så ganske fornemt ut, men med en kunstnerisk vri. Det var mye egenartede statuer og andre dekorasjoner i hagene og i de høye vinduene. Et strøk med bohemer som hadde gått fra å være sultende kunstnere til å bli mer velstående. Maria prøvde å huske om Gina hadde skrevet noe i brevet sitt som tydet på hva hun drev med, men hun trodde ikke det var noe. Hun hadde sagt noe om Aleksij og bestillinger, men ikke noe mer. Men dette var jo venner  av mormor, og hun hadde for det meste kjent andre sirkusfolk, dansere og folk i showbissniss.

Maria satt med Samson på fanget og holdt ham stadig tettere inntil seg, helt til han ba henne om å slappe av. “Jeg forstår at du er nervøs, men jeg er en katt ikke en teddybjørn”. Hun ble flau og prøvde å tvinge seg selv til åvære rolig. Hun ble heller aldri helt klok på hvordan hun skulle forholde seg til følgesvennen sin. Han var en katt, men snakket og oppførte seg på mange måter som et menneske, han var også mye eldre enn henne, samtidig som hun følte at hun kunne snakke til ham som en venn, ikke som en voksen person. Og det virket som om han likte henne selv om han ofte virket oppgitt og småkjeftet på henne, og hun trodde at det var noe av grunnen til å han hjalp henne, ikke bare fordi han hadde lovet mormor. Hun klødde Samson vennlig bak øret og snart virket han blid igjen.

Hjertet til Maria hoppet da trikkeføreren annonserte at den neste stoppen var der de skulle av. De gikk av trikken og vandret et lite stykke bortover før de tok inn til venstre. Maria kontrollerte gateskiltet mot navnet hun hadde skrevet i notatboken sin. Det stemte, de var i Rosebury Avenue. Maria telte seg framover og før hun visste det stod de foran nummer 88. Det ærverdige murhuset var malt lysegult og hadde rosetter rundt vinduene og inngangsdøra. Vinduene i første etasje var i farget glass som dannet mønstere i art noveau-stil. Det var lys i vinduene i annen etasje, det tydet på at det var noen hjemme. Maria kviet seg enda mer for å ringe på i et slikt flott hus.

“Kanskje vi burde ha ringt på forhånd”, nærmest hvisket hun ned til Samson. “Vi kunne kanskje ha prøvd å finne et nummer. Er det ikke veldig uhøflig å bare dukke opp på døra til fremmede på denne måten?”

“Fysj, slutt å tull sånn. Dette er ikke fremmede, det vil si hvis de riktige menneskene fortsatt bor her så er de ikke fremmede, de er venner av mormoren din. Gå og ring på nå”.

Maria så mismodig på Samson, men rettet seg opp i ryggen, og gikk opp de tre steintrinnene opp til døra. Det stod ikke noe navn under ringeklokka. Hun måtte bare håpe på det beste. Hun presset inn den lille knappen og hun kunne høre kimingen fra klokka gjenlyde i huset. Så ventet de. De ventet en god stund. Akkurat i det Maria begynte å lure på om hun skulle ringe på igjen eller bare gå sin vei, ble døra røsket opp fra innsiden. Bak den stod en mann som så mer enn litt gal ut. Rødt krøllete hår stod ut til alle kanter som en afro, på den store fregnete nesen satt det et par gigantiske og ufattelig stygge briller, øynene som tittet fram bak dem var knallblå og sterkt forstørret av de tykke brilleglassene. Han var kledd i en stor skjorte og en lys bukse som absolutt hadde sett bedre dager, de var flekkete og krøllete og hang og slang rundt den tynne kroppen. Mannen hadde en noe ubestemmelig alder, han kunne være alt mellom femti og sytti. Han var nesten nøyaktig like høy som Maria og nå stirret de intense blå øynene rett inn i hennes. Litt skremt tok Maria et skritt tilbake og tråkket på halen til Samson, som skvatt til og pep.

Mannen i døra så ned på Samson, så begynte han å le. Det var en hjertelig latter, og Maria slappet litt mer av.”

I disse dager snakker man mye om at det er 20 år siden muren som delte Europa falt. Det skrives artikler, bøker, og det er debatter og intervjuer med alle som kan tenkes å ha noe å si muren og NRK har hatt en hel dokumentarserie om Øst-Europa og den kommunistiske drømmen. Jeg var 8 år da muren falt. Jeg husker at det ble snakket om, jeg husker føflekken til Gorbatsjov, jeg husker at Jahn Teigen sang om glasnost, og noen andre på Grand Prix sang om Brandenburger Tor, som jeg ikke visste hva var men jeg hadde noen vage bilder av tordenguden Tor som holdt en brannfakkel, og mamma kom hjem fra Berlin med biter av muren, små betongklumper med spor av grafitti. Jeg skjønte at noe stort hadde skjedd, men ikke hva det egentlig var eller hva det betydde. Året etter leste jeg i Kvinner & Klær om øst-tyske ungdommer som stormet over til Vesten så fort det ble hull i muren. Det første de gjorde var å prostituere seg for å penger til vestlige jeans, som var den høyeste luksusen de kunne tenke seg. Et symbol på deres nye frihet.

Nå leser jeg romanen Stalins kyr av finsk-estiske Sofi Oksanen. Den handler om tre generasjoner av kvinner som alle blir preget av Sovjet og skille mellom øst og vest. Anna vokser opp i Finland med estisk mor og finsk far, og i frykt for at datteren skal bli stemplet som russisk hore lærer moren til Anna henne å skjule sin estiske bakgrunn. Anna vokser opp, besatt av å holde alle ute og utvikler en altoppslukende spiseforstyrrelse. Vi får også høre historien til Annas mor, om livet i Tallin på 70-tallet og overgangen til Finland, og ikke minst er det mormorens historie som tar for seg hvordan Sovjet strammet grepet om Estland etter andre verdenskrig.

Estland har en dramatisk historie, og i Stalins kyr får vi et innblikk i den. Det er overvåkning, terror, paranoia og ikke minst en masse sult, nød, død og fortvilelse. Det finnes mange bøker om livet under Stalins diktatur, men jeg har aldri lest noen av dem. Dette er romanen for oss som gjerne vil lese noe om disse dramatiske og grusomme hendelsene som er så nær oss både i tid og geografi, men som ikke orker å gå løs på de utallige tunge bøkene som Hitler, Stalin og Gulag.

Estland og Tallin er forresten vel verdt å besøke. Det er billig å både dra dit og å bo der, og estiske ungdommer snakker godt engelsk og er veldig begeistret for Skandinavia. Og de forteller deg gjerne som sin voldsomme og fascinerende historie. I mellomtiden kan du jo lese Stalins kyr.

Bølgene i hendene hans er sjøen
han merker det ikke selv, at han går og går
they say he wandered very far, very far, over land and sea
og alle klærne mine ligger igjen på gulvet.
Det er vi som svømmer i det tjernet vi syklet til.
Hud mot hud under vann.
Han løftet og senket meg med bare fingrene.
vi veide like mye som to vannliljer tilsammen
de to liljevekstene som vokste inn i hverandre
fra gravene til Bendik og Årolilja.



- Camilla Groth

fra samlingen Nature Boy (2008)

NaNoWriMo tar det meste av min tid og mine krefter, så dagens tegneserieanbefaling blir kort og søt. Jeg tenkte bare minne litt om en gammel favoritt, nemlig Bill Wattersons Calvin & Hobbes, kjent for oss her i Norge som Tommy & Tigern. At denne for lengst avsluttede serien stadig kommer ut i reprise her til lands sier det meste om populæriteten til den umulige gutten og tøytigeren hans.

Tommy kan være en kilde til inspirasjon for oss som jobber med å skape fortellinger denne måneden. Han er jo som kjent en mester i koke sammen de mest fantastiske historier.Som for eksempel de om romhelten Spiff.

Hans kreativitet kommer også tydelig til syne i sakprosaen som vi kan se i denne stripen:

Nylig hadde jeg samtale med en av mine mest tegneseriekyndige venner. Han fortalte om en teori som sier at filmen Fight Club handler om Tommy & Tigeren som voksne. Tommy som frustrert identitetssøkende forbruker, og Tyler Durden som den voksnere, råere utgaven av Tigern. Om ikke annet setter dette både tegneserien og filmen i et nytt og interessant perspektiv.

Nå skal jeg skrive de siste hundre ordene som må til for at jeg skal nå dagens nanowrimokvote.

Nå er det altså dag 4 i NaNoWriMo og jeg holder et jevnt og fint skrivetempo. I går kveld hadde jeg skrevet 5108 ord, og håper på å ned minst 2000 til i dag. For å komme i mål med 50 000 ord innen 30. november må man skrive 1667 ord per dag i gjennomsnitt. Foreløpig virker det overkommelig, men ennå er det mange dager igjen.

Jeg har ikke lyst til å gå så veldig mye inn på hva plotet mitt går ut på ennå, men tenkte at dere kanskje ville lese et lite utdrag av hva jeg har skrevet hittil.

Dette romanutkastet starter altså med at Maria (ca 16 år), akkurat har vært i begravelsen til mormoren som hun hadde et veldig nært forhold til. Maria sitter helt alene på kjøkkenet i mormorens hus da det kommer en ukjent katt på besøk, og hun gir den mat.

“Maria satt lent over kjøkkenbordet, øynene lukket og prøvde å ikke tenke. Hun hørte på katten som smattet og malte, og stengte alt annet ute. Plutselig stoppet lyden. I stedet hørte hun tassing av poter. Hun åpnet øynene og rettet seg opp. Katten satt foran føttene hennes og så opp på henne. Så hoppet den opp på bordet i et elegant og tilsynelatende uanstrengt byks. Katten satte seg midt på bordet og stirret Maria rett inn i øynene. Øynene var lysende grønne og dannet en tydelig kontrast mot den oransje pelsen. Det var en flott katt, han så ikke ut som en typisk omstreifer eller villkatt. Villkattene som av og til dukket opp i hagene i nabolaget, tigget mat eller fanget småfugler ved fuglebrettet, de så alltid tynne og pjuskete ut, de hadde noe rastløst og vaktsomt over seg, alltid rede til å flykte ved den minste truende lyd eller bevegelse. Men katten som satt på bordet til Maria virket både velfødd og velstelt. Han viste overhodet ikke tegn til å være nervøs, de uutgrunnelige grønne øynene stirret på henne så arrogant og selvsikkert som bare en katt kan.
Jeg håper det smakte, sa Maria. Hun visste ikke hvorfor, men det kjentes helt naturlig ut å snakke til katten.
Jo, takk det gjorde det, svarte katten. Nå har jeg blitt fullstendig sprø, tenkte Maria. Jeg snakker med en katt, og tror at den snakket tilbake. Er det dette som er sånn post-traumatisk stress syndrom? Kanskje jeg holder på å bli syk, jeg feberfantaserer. Hun holdt den hånda mot pannen, den andre mot halsen for å sjekke pulsen.
Tunfisk er en av mine desiderte favorittretter, fortsatte katten, mens den slikket seg om munnen. Jeg sier selvsagt ikke nei til ferske reker, eller et stykke laks, men tunfisk har helt klart en uovertruffen konsistens og smak i svært mange tilfeller. Selv når det bare snakk om sakene fra boks som du ga meg nå. Da jeg bodde i litt mer siviliserte strøk enn denne småbyen, så spiste jeg fersk tunfisk regelmessig. Det var saker det, tennene mine løper i vann bare jeg tenker på det.
Katten stoppet et øyeblikk med å snakke for slikke på den venste forlabben.
Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør når jeg får tunfisk. Det vekker alle mulig slags gode minner, ikke sant? Ikke for å være uhøflig, men du burde virkelig la være å sitte med munnen åpen på den måten. Det får deg til se mer enn rimelig uintelligent ut, for ikke å snakke om risikoen for at du plutselig kan svelge en flue, dessuten pleide Helena å si at du er en veldig smart ung pike, så du burde kanskje gjøre en innsats for å leve opp til det.
Katten avbrøt nok en gang monologen sin, denne gangen for å glatte på den store buskete halen. Maria lukket munnen. Så åpnet hun den igjen for å snakke. Først kom det bare en hes lyd, en slags kvekking, så kremtet hun og ordene kom ut, selv om stemmen var ustødig.
Snakker du? Du er en katt… som snakker?”

To be continued….

(Katten i teksten er altså ikke Chesirekatten, men jeg klarte ikke la være å tenke på ham da jeg skrev dette).

Jeg kjøper stadig vekk bøker
som jeg ikke leser
man må tenke framover
en dag sitter jeg der kanskje
med glassklart hode
en helt tom dag

- Hege Susanne Bergan

fra samlingen Ikke noe av dette står om livet (2007)

Ettersom det straks er allehelgensaften (eller halloween om du vil), tenkte jeg å anbefale en tegneserie som passer til den mystiske stemningen vi liker å påkalle da.

Gloom Cookie er en liten gotisk godsak som tilsammen består av fem bind. Den handler om en vennegjeng fra det mørke og mystiske miljøet som går ut på gothklubber hver helg og på caféer hvor det leser dramatisk poesi.

Hovedpersonen er Lex. I starten er hun forelsket i vennen Max, som hun har et av og på-forhold til. Da dronningen av goth-miljøet, den vakre og grusomme Isabella, forfører Max, bare for å vise at hun kan blir Lex grusomt såret. Overraskende nok er det Damion, Isabellas høyre hånd, som trøster og forsvarer henne. Snart er Lex og Damion dypt forelsket. Men deres lykke blir kortvarig, det hviler nemlig en eldgammel forbannelse over dem. En forbannelse som har med Isabella og Damions sanne natur å gjøre.

Samtidig har Lex’ venner Sebastian og Chrys en annen type problemer. Sebastian oppdager at monsteret han hadde under senga da han var liten er virkelig og spiser jentene som han har med seg hjem. Når han blir sammen med Chrys forsvinner monsteret. Monsteret og Chrys viser seg å være gamle kjente og mye tyder på at Chrys har en underlig fortid å skjule. Sebastian har også sin egen fortid å finne ut av når han plutselig kommer på spor av faren som han ikke har sett siden han var spedbarn og som han nesten hadde glemt.

Gloom Cookie ble til i et samarbeid mellom Serena Valentino og den fantastiske tegneren Ted Naifeh (som også lager de nydelige historiene om Courtney Crumrin). Etterhvert tok andre tegnere enn Naifeh over, noe som er utrolig synd synes jeg. Jeg synes tegnestilen til noen av de senere tegnerne ikke har en like fin og stemningsriktig stil. Men dette er hele veien en god og sjarmerende serie.

De fem albumene består av både romantiske, spennende og morsomme historier. Serena Valentin krydrer nemlig generøst med komiske innslag midt oppi alt det gotiske dramaet. Hun nøler ikke med å bedrive vennlig harselas med de mest hardnakkede gotherne, fx Lex’ håpløse beiler Vermillion.

Gloom Cookie er et herlig gotisk og romantisk eventyr. For å få full halloween-effekt bør den leses mens du drikker et glass rødvin og hører på passende musikk, fx “Transylvanian concubine” av Rasputina.

Flamme Forlag forsyner meg med mange godsaker for tida. I helga fikk jeg intet mindre enn tre boksingler fra dem i posten. Hans Petter Blads De bibliotafe, Frode Gryttens dikt i Det norske huset og ikke minst Linn Strømsborgs Øya. Øya, hvor Linn oppsummerer Øyafestivalen, ble naturlig nok den første jeg leste (og jeg ble minnet på at jeg fortsatt angrer bittelitt på at jeg ikke dro dit, neste sommer blir det defintivt Øya på meg). Dette er anbefalt lesing for alle festivalelskere, i tillegg til Linns roman Roskilde, som kom ut tidligere i år.

Bøkene hoper seg opp fortere enn jeg kan lese dem. Jeg lover stadig meg selv at jeg ikke skal låne/kjøpe flere bøker før jeg har lest ut de jeg har stående, men plutselig får jeg hentebeskjeder fra biblioteket angående bøker jeg satte meg på venteliste på for lenge siden, og plutselig ser jeg en episode av Sex & the City hvor det refereres til J.D. Salinger, og så må jeg bare stikke innom biblioteket og låne Franny & Zooey.

En av tingene jeg liker best med Flamme Forlag er spalten der forfattere forteller hva de hører på når de skriver. Sist ut var Stig Sæterbakken, aktuell med romanen Ikke forlat meg. Et av bandene han sverger til som skrivemusikk er Backworld, som jeg hører på nærmest konstant for tiden etter at jeg leste Sæterbakkens omtale. Helt nydelig er det.

Stig Sæterbakkens Usynlige hender, er en av bøkene som har oppholdt seg på nattbordet mitt en god stund nå uten at det har blitt dens tur. Men jeg håper å komme til den snart, og kanskje neste år kan jeg få tid til Ikke forlat meg.

Nå for tiden prøver jeg å nedprioritere lesing, til fordel for å skrive selv. Jeg kjenner meg superskrivegira fordi NaNoWriMo starter til helga. For å hindre meg selv i tjuvstarte på manuset som skal bli til i november har jeg vendt tilbake til romanforsøket som jeg la litt på hylla i våres. Det var veldig fint å skrive på dette utkastet igjen og etter å produsert flere nye sider den sista uka begynner jeg å føle meg ganske full av optimistisk tro på at jeg kan fullføre det.

Litt skrivemusikk, anbefalt av Stig Sæterbakken og meg:

Two headed boy Part 2

Daddy, please hear this song that I sing,
In your heart there’s a spark that just screams
for a lover to bring
a child to your chest,
That couyld lay as you sleep,
And love all you have left
Like your boy used to be, long ago,
Wrapped in sheets warm and wet.

Blister, please, with those wings in your spine,
Love to be with a brother of mine,
How you love to find your tongue in his teeth,
in a struggle to find sacred songs that you keep
Wrapped in boxes so tight,
Sounding only at night as you sleep.

And in my dreams you’re alive and you’re crying,
as your mouth moves in mine, soft and sweet,
Rings of flowers round your eyes and
I’ll love you for the rest of your life (when you’re ready)

Brother see we are one and the same,
And you left with your head filled with flames and you watched as your brains
fell out through your teeth, push the pieces in place
Make your smile
Sweet to see,
Don’t you take this away
I’m still wanting my face on your cheek.

And when we break
We’ll wait for our miracle,
God is a place where some holy spectacle lies.
And when we break
We’ll wait for our miracle,
God is a place you will wait for the rest of your life.

Two-headed boy,
She is all you could need,
She will feed you tomatoes
and radio wire,
And retire to sheets safe and clean,
But don’t hate her when she gets up to leave.

- Jeff Mangum / Neutral Milk Hotel

Om noen få timer tar helga over for hverdagen, heldigvis. Mine planer innebærer vernissage på Kunstakadamiet, vindrikking, soving, og en tur til Fredrikstad for å hjelpe min mor med å male den nye gangen hennes, drikke kaffe med venner og se fotballsesongens siste hjemmekamp. Hvis du ennå ikke helt vet hva du skal bruke helga til så har jeg tre feiende fine saker du kan fylle tiden med.

Du kan se filmen The Bloom Brothers, om to svindlerbrødre som skal utføre sitt siste stunt. Det planagte offeret er den unge, vakre og eksentriske millionæren Penelope. Men som alltid når noen skal gjøre det siste geniale kuppet, så går ikke alt helt som plnalagt. Eller gjør det det?

The Bloom Brothers er morsom, søt og herlig film, og fullstendig umulig å motstå. Jeg elsker særlig estetikken i filmen, som blander moderne tid med klassisk 30-tallslook. Min favorittkarakter er selvsagt Bang Bang, japansk eksplosivekspert og gunslinger, som kun har to replikker i filmen; “Campari” og “Fuck me”, og en vanvittig høy kulhetsfaktor.

Hvis du vil ha noe mer litterært kan du ta en titt på Kristian Bergquists nye diktsamling, Dette er det vi gjør med hverandre. Diktene veklser mellom det sarte og vakre, det grove og brutale. Flere av diktene opplevde jeg som ekle og skumle, men jeg måtte bare fortsette å lese. Jeg måtte tenke over hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Her er et av de mindre skumle diktene:

vi fødes i panikk

vi sier: la oss vokse opp

vi tør ikke være barn

et hjerte er ikke hjerteformet

Mens du leser diktene kan du jo høre på den siste plata til Dresden Dolls, No, Virginia. Dresden Dolls har holdt på siden 2000 og kaller seg “brechtiansk punk cabaret”. Jeg oppdaget dem nylig og ble forført av både lydbildet og imaget deres.

Ønsker alle en strålende helg!

OPPDATERING: Etter press fra medkulturblogger Bharfot vil jeg også påpeke at Oslo Poesifestival finner sted på Litteraturhuset nå i helga. Blant andre vil Kristin Berget, Torgeir Rebolledo Pedersen og Steinar Opstad og Inger Bråtveit opptre. Programmet finnes her: http://litteraturhuset.no/program/2009/10/oslopoesi.html