En av grunnen til at jeg elsker radio er at jeg blir påmint musikk jeg hadde glemt. På vei til jobb i morges hørte jeg på Radio Tango. Og i det plateprateren satte på “White Rabbit” med Jefferson Airplane følte jeg meg litt mer morgenfrisk med en gang. Dette er en låt som er vanvittig kul, selv om Jefferson Airplane aldri har havna på lista over band jeg må skaffe meg album av. Jeg liker den fordi jeg blir så revet med av den og fordi den på en måte føles litt urovekkende ut. Jeg føler spenning og får sommerfugler i magen når jeg hører den. Kanskje er det bare sangen eller kanskje er det minnene om de ganske mange filmene som har brukt den i soundtacket sitt. Her er i hvertfall “White rabbit” med en kul video satt sammen av klipp fra Alice in Wonderland. God fornøyelse og god helg folkens.

For et par uker siden hadde jeg gleden å være på slippfest for tegneserien 90’s Love Song av Tor Ærlig på Indigo. Det var en festlig og minneverdig aften, med hyggelige mennesker og bra musikk. Tegneserien virket også lovende der jeg stor og blafret gjennom den i den provisoriske salgsboden i festlokalet. Jeg gledet meg til å lese den og jeg må ha vært snill i år fordi på bursdagen min fikk jeg ikke bare pent vær, men 90’s Love Song svevde også pent innpakket min vei.

I 90’s Love Song møter vi illusjonisten Valemonen Wolfmann og spåkvinnen Marjeta. I en krystallkule i et slitent tivoli ser de et henfarent tiår, 90-tallet. 90-tallet representert gjennom en særegen kjærlighetshistorie. Joril er en rastløs sjel som vil bort fra drabatnbyhelvete. Hun drar til Oslo og prøver å realisere seg selv gjennom studier og gjennom unge menn hun finner på sin vei. Knut er en ung mann som stadig feiler i kjærligheten. Han blir sviktet og tar hevn. Ved en tilfeldighet ender de begge opp i en forelesningssal hvor den forfyllede psykologiprofessoren bestemmer seg for å demonstrere sine evner innen hypnose. Innen de går derfra er Knut og Joril dømt til å være forelsket i hverandre til evig tid. Men selv om kjærligheten har kommet dypt og plutselig inn i livene deres betyr det ikke at livet blir problemfritt.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet av 90’s Love Song ville være mer romantisk. I stedet fikk jeg noe helt annet hva jeg hadde ventet meg. Og det er kanskje en positiv ting. Den er i hvertfall fortalt på en spenstig og leken måte. Rammen rundt fortellingen med Valemon og Marjeta som ser i krystallkulen er fin og tilfører historien både humor og et pust av noe mytisk. 90’s Love Song er altså ikke den store kjærlighetsfortellingen slik jeg trodde, men et tilbakeblikk i et tiår sett gjennom to forvirrede individer som prøver å finne mening og kjærlighet. Og som gjør på en måte, men selvsagt ikke slik de trodde.

Tor Ærlig aka Tor Erling Naas har vært aktiv tegneskaper i mange år. Det store gjennombruddet kom i 2006 med tegneserieromanen Ser du meg nå? utgitt på Jippi Forlag. Den fikk mye omtale og blir av mange sett på som et gjennombrudd for norske tegneserier. Med 90’s Lovesong fortsetter Tor Ærlig å bygge ut den episke grenen i det norske tegneseriemiljøet.

90’s Love Song er morsom, romantisk på en realistisk måte og full av refereranser til musikk fra 90-tallet (kanskje særlig artig for oss som var tenåringer på den tiden). Den er også flott tegnet på en måte som absolutt gir ekstra dybde til fortellingen. Sett på en plate med Raga Rockers eller Jokke & Valentinerne og les.

PS. Takk til Andreas for å ha forært meg denne fine bursdaggaven og for å være en trofast leser av denne bloggen.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som er litt skuffet over at det å leve i framtiden ikke har mer for seg. Greit, datamaskiner du kan ha i bukselomma, uendelige mengder informasjon på nettet og kjøleskap du kan snakke til er vel og bra. Men for en som vokste opp med Tilbake til fremtiden-filmene er det stadig vanskelig å komme over den totale mangelen på flyvende biler, hover boards og jetpacks.

Framtiden lar altså vente på seg. Det ser ut til at det enda er noen år til hydrogenbasert energi, leviterende hus og kolonier på Mars. I mellomtiden får vi stadig raskere bredbånd, flatere tv’er og bittesmå duppeditter som kan romme alle sangene i verden. Og det er jo noe. Den teknologiske revolusjonen marsjerer framover. Derfor vil jeg innmari gjerne vite hvorfor jeg midt oppi all denne herligheten ikke kan farge håret grønt?!

Ved tidligere anledninger har jeg farget håret rosa og en gang blått. Problemet var at fargen gikk ut nesten med en gang. Den rosa fargen overlevde i det minste to-tre hårvask før det ble oransj. Den blå fargen gadd ikke en gang vente på hårvasken og ble sittende igjen i putevaret og etterlot meg med grålilla hår i beste pensjonist-stil. I mitt naive sinn tenkte jeg at det hadde noe med at jeg hadde kjøpt et hårfarvemiddel av dårlig kvalitet og at der ute fantes det et fargestoff som kunne gi meg knallfarget hår på permanent basis. I det siste har jeg altså gått og fantasert om grønt hår. En artig fornyelse og en hyllest til våren tenkte jeg. Stort var derfor sjokket da den hyggelige mannen på Adam & Eva informerte meg om at joda, de hadde grønn farge, men den ville neppe holde gjennom mer enn to-tre hårvask. Slik er det nemlig med disse unaturlige fargene. De er vannbaserte og dermed akk så forgjengelige. Jeg merker at jeg har problemer med å akseptere dette. 30 år etter punkens inntog i motebildet og dette er det beste de kan tilby meg? Man skulle tro at 30 år er mer enn nok tid til å kunne utvikle et produkt som lot en farge håret permanent i en hvilken som helst farge? Mens jeg venter på selvstøvsugende gulv og frokost i pilleform vil jeg i det minste kunne ha hårfarge som ikke smitter over på alt som er av putevar, håndklær og klesplagg. Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg dette før så kunne jeg byttet ut alle de årene med fjasete hf-studier med en grad i kjemi og revolusjonert hårfargebransjen. Framtidens freaks og punkere trenger meg.

Min filosofi er at når man føler seg nede så skal man heve seg selv ved å omgi seg med vakre ting. På de dagene jeg føler meg minst i stand til å vise meg for offentligheten gjør jeg alltid mitt ytterste for å se bra ut. Jeg tar på meg noen av mine stiligste yndlingsplagg og ordner hår og sminke som om jeg skulle på date med Mr. Right. Når man føler seg elendig på innsiden går det i det minste an å ha en strålende fasade. Hvis man gjør seg litt flid med utseende på en dårlig dag er også sjansen større for at man vil motta komplimenter som kan bidra til å gjøre dagen bedre. Etter å ha pyntet på det ytre kan man gå videre på det åndelige. Hør på vakker musikk, dra gjerne fram gamle favorittalbum som ikke har blitt lyttet til på en stund. Les gamle yndlingsbøker og tegneserier om igjen. Dette fungere for meg i hvertfall. Andre vil kanskje sverge til joggebukser og iskrem.

Det som muntret meg opp i dag var den vakre Agyness Deyn. Hun er en av de nyeste og hotteste motemodellene fra Manchester, England. Jeg pleier ikke å bry meg så mye om mote eller modeller, men da jeg snublet over en video med henne på YouTube, ble jeg særdeles begeistret. En modell med sjarm, unik klesstil, vanvittig tøft hår (vil ha sånn!) og ikke minst god musikksmak (X-ray Spex!) har gjort dagen min lysere.

En venn av meg sa en gang at hun testet alle nye mennesker hun vurderte å bli venner med ved å spille Morphine for dem. Hvis de ikke likte Morphine var det bare å holde seg unna. Jeg er fristet til å si meg enig. En person som ikke liker Morphine kan umulig ha verken smak eller hjerte. Altså ikke en person man vil omgås.

Morphine er lyden av hjerteblodet som pumper gjennom årene. PJ Harvey skal ha sagt at hun pleide å sette seg på en av høytallerne under Morphine-konserter. Garantert musikalsk seksuell tilfredstillelse. Morphine er næring for både kroppen og sjelen. Smektende og stimulerende for sansene. Beroligende balsam for nervene. Enkelheten i trommer, bass, saksofon, frontet av Mark Sandmans vokal er besnærende og uslåelig.

Om jeg føler meg sterk, sexy og uslåelig. Om jeg føler meg liten, redd og skjelvende i fosterstilling. Morphine er alltid riktig. Mark Sandman er død. Men han snakker til meg for det. Han sier “You’re good, good, good”. Han sier “I can tell you taste like the sky cause you look like rain”.

Jeg lener meg tilbake, åpner opp hjerteklaffene og lar Morphine flyte inn.

“Hva skal jeg gjøre på bursdagen min” undret Rullerusk i det hun våknet i morges og så at kalenderen viser at hun har rundet sitt 27. år. Ettersom fødselsdagen i år faller på en hverdag er hemningsløs drikking og ballongtramping utsatt til den påfølgende helgen. Således må selve dagen markeres på en mer edruelig måte. Det må også sies at den opprinnelige planen var romantisk middag på et sted som krever pent antrekk, men ettersom Rullerusk nylig måtte endre relationship-statusen sin på Facebook fra “in a relationship” til “singel”, så sier det seg selv at det vil bli middag uten romantikk på den store dagen. Så hva skal en enslig pike så gjøre?

Svaret på det spørsmålet kom raskt etter et lite søk på Underskog. De cinematekiske guder har hørt Rullerusks rop etter en passende aldersmarkering. Tirsdag 6. mai vises Sixteen Candles med Ms. Molly Ringwald i hovedrollen på Cinemateket i Filmens Hus.

Sixteen Candles er en av de mange klassiske ungdomsfilmene som ble laget John Hughes på 80-tallet. Handlingen utspiller seg i løpet av Samantha Bakers 16-årsdag. Å bli sweet sixteen burde være en flott begivenhet. I stedenfor presterer hele familien å glemme bursdagen hennes fordi de er altfor opptatt med å planlegge storesøsterens bryllup. Så følger intriger som involverer hemmelig forelskelse, seksuell desperasjon, kjekke fotballspillere og håpløse nerder i en herlig blanding. Og det å fylle 16 ble noe spesielt likevel.

Sixteen Candles er en ganske morsom og sjarmerende film, selv om det er Pretty in Pink som fikk meg til å bli en virkelig fan av Molly Ringwald. Med sin frapperende kombinasjon av rødt hår og brune øyne, furteleppe, snappy replikker og unike klesstil er en Molly en pike som alltid får meg i godt humør. Hun er en særdeles god kur for jenter som føler at de har vært gjennom en del strabaser i det siste. Som Buffy sier i “What’s my line Part Two” (min favorittepisode i sesong 2 av Buffy the Vampire Slayer): “After all of this is over, I’m thinking pineapple pizza and teen video movie fest. Possibly something from the Ringwald oeuvre.”

Jeg velger i dag samme løsning som Buffy. Selv om jeg har en mistanke om at noen venner planlegger noe mer alkoholholdig senere på dagen. Vi får se. Hittil i dag har jeg fått masse hyggelige gratulasjoner, deilig kake og skinnende sol. Og det føles ganske bra ut å bli 27.

Her er en Molly Ringwald-tribute jeg fant på YouTube, til tonene av “Pretty in Pink” framført av The Psychedelic Furs. Hm, deilig!

Veldig mange forbinder nok i likhet med meg sangen “Where is my mind” av Pixies med sluttscenen i Fight Club der Edward Norton og Helena Bonham-Carter står og ser på skyskrapere som raser sammen. På YouTube har det nå dukket opp en video som gir nye og ganske uvante assosiasjoner til denne sangen. Det er ballettdansere som opptrer til tonene av nettopp “Where is my mind”. Det ser ut som en forestilling satt opp på en ballettskole eller noe lignende. Jeg synes i hvertfall at de søte og ganske unge dansernes grasiøse bevegelser danner en fin kontrast til det røffe uttrykket til Pixies. Jeg liker både Pixies og ballett, men hadde aldri trodd at jeg ville få oppleve dem begge samtidig.

I går var det verdens bokdag så selvsagt måtte jeg ut og gjøre noe litterært. Jeg endte opp på forfatterdebutantaften på Mono. Jeg synes det er svært varierende hvor mye jeg får ut av Forfattersentrums arrangementer på Mono og slik var det i går også. Kvalitetsnivået på gårsdagens debutanter var også svært varierende, men dette er ikke en anmeldelse, jeg vil heller si noe om tankene som oppstod etter å ha hørt den ene debutanten.

Hedda H. Robertsen (født 1987) debuterer med den erotiske romanen Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Dette er omtalen Tiden Forlag har på nettsiden sin:

“Alba er 19 år og arbeider i en bokhandel i en liten by i Norge. Det nærmer seg jul og butikken fylles av kunder. Men det er bare én Alba har øyne for, en mann i førtiårene fra København. Hun kaller ham Mads Mikkelsen og forelsker seg. Hun kler seg opp for ham, velger parfyme og sminke i håp om at han skal få øye på henne i løpet av de korte samtalene over disken. Inni henne, derimot, lever hun allerede et rikt liv med ham. For Alba gjør Mads Mikkelsen til gjenstand for sine erotiske fantasier, som bare blir sterkere og sterkere. Til slutt griper fantasiene inn i Albas liv på en slik måte at de ikke lar seg skille fra hverandre. For hva er mest virkelig? Hvilket liv er det mest sanne?”

Det første utdraget Robertsen leste var en fantasi Alba har om å ha sex med Mads Mikkelsen i en teatergarderobe. Etter en liten stund tok jeg meg selv i begynne å fnise. Ikke “å så pinlig hun sa pikk”-fnising, men “å herregud så klisje har hun lest mye husmorporno”-fnising. Dermed begynte tankene mine å spinne rundt spørsmålet om det er mulig å beskrive sex uten å henfalle til klisjeer. Nå skal det sies at min kjennskap til erotisk litteratur er ganske begrenset. Den stopper liksom ved Sagaen om Isfolket-bøkene jeg leste som 12-åring. Jeg har prøvd å ransake hjernen min om jeg har lest noe særlig av bøker med interessante sex-skildringer. Bøker som Uten en tråd og Sangen om den røde rubin dukker opp i minnebanken, men jeg kan ikke huske at de gjorde noe særlig inntrykk på meg. Det er jo ikke det at folk i bøker jeg leser ikke har sex. Men den blir sjelden eksplisitt beskrevet. Kanskje er det fordi sexen jo ikke er så viktig i handlingen, man kan godt bare hoppe raskt videre i plotet. Kanskje er noen forfattere rett og slett litt blyge og tenker at bestemoren deres jo kanskje vil lese boka ders. Tanken som slo meg mest da jeg satt på Mono var at grunnen til at mange unngår å skrive om sex er at det er ganske vanskelig å skildre seksualakten på en god og interessant måte. Som en bekjent av meg sa etter å ha prøvd å skrive en erotisk historie for et herreblad, noe han trodde ville bli lett-tjente penger; “Etter noen avsnitt måtte jeg gi opp. Jeg slapp opp for adjektiver”.

Hvordan skal man skrive om sex på en måte som har høy litterærkvalitet? Altså på en måte som ikke høres ut som gjengivelse av husmorporno og heller ikke blir altfor fylt av blomstrete klisjeer? Eller er det slik at sexscenerer noe såpass enkelt at det er grenser for hva som kan sies om det og hvor mange måter man kan si det på? Finnes det i såfall måter å fornye disse klisjeene på? En tanke som har slått meg i ettertid angående Skutt i filler av Mads Mikkelsen er at det boka forteller om er Albas fantasier. Denne sexscenene er ikke noe som virkelig skjer. Kanskje har forfatteren latt Albas fantasi utarte som en typisk erotisk novelle i et tvilsomt magasin fordi Alba fantaserer om å leve ut nettopp en slik klisjefantasi som man finner i ukebladerotikken. I såfall er det jo et bevisst litterært grep og ikke mangel på evne til å tenke nytt innen erotisk skildring fra forfatterens side.

For i det jeg var i nærheten av å fnise bort hele denne boka så leste Robertsen to andre utdrag og her begynte jeg å ane litterære kvaliteter. Robertsen sier hun blant annet er inspirert av franske klassikere som Historien om O. Denne har vært på leselista mi lenge. Kanskje er det dit jeg må gå for å få svaret på om litteratur som i høy grad omhandler erotikk også kan tilfredstille sansen for det høylitterære. Historien om O og Venus i pels flyttes opp på leselista og etterpå kan jeg ta en ny titt på Skutt i filler av Mads Mikkelsen.

Mange har harselert med sportstilhengere som sitter på rumpa i sofaen med ølen i hånda og hyler om at utøverne på tv-skjermen må raska på. Men jeg vil nå si, etter å akkurat ha sett Fredrikstad slå Bodø-Glimt 2-0 på hjemmebane, at å være fotballsupporter er skikkelig slitsomt. At dette gjelder for tilhengere av andre sporter er mye mulig, men ettersom jeg mener at fotball er den eneste idretten det er verdt å se på vil jeg her fokusere på den edle sporten som innebærer vakker grønn plen, 22 menn og en rund lærkule.

Å være fotballsupporter er rett og slett en tøff jobb. Først er det det psykiske presset. Nervene før kampen, undringen, kalkulasjonen av odds, den frenetiske skummingen av fotballsidene til diverse nettaviser for å finne spådommer angående den forestående prøven. Mageknip, uregelmessig puls, rastløshet og svetting er klare tegn på at det nærmer seg seriekamp. Løsningen er selvsagt å ta på seg lykketruse/skjerf/sko/lue/sokker, jekke en øl (desverre ikke alltid mulig) og brøle taktfaste kamprop for å få en følelse av kontroll og slik gjenvinne fatningen.

Det er uten tvil slitsomt å løpe rundt på en bane i 90 minutter. Men det er langt i fra noen tur i parken å sitte på tribunen/sofaen/barkrakken heller. I løpet av en kamp er det så mye roping, klapping, synging, buing, hopping, tramping og vriing at man føler man vet hva gutta på banen sliter med. Å stadig sitte med hjertet i halsen i 90 minutter er også med på å gi følelsen av at fysikken blir presset mer enn hva sunt er. Men det er ikke bare hva man selv gjennomgår. Det er også empatien jeg har med de 11 mennene som løper der ute som gjør at jeg føler meg helt utslitt når dommeren blåser for siste gang

En fotballsupporters liv byr altså på mange prøvelser. Særlig når man har et rød-hvitt hjerte det står FFK på. Man vet aldri hva dette laget kan finne på å prestere på banen. Det er et fantastisk lag der, men å så lunefulle. En helg spiller de som serievinnere og den neste får man lyst til å spise opp supporterskjerfet i fortvilelse. Noen ganger, sånn som i dag, veksler man mellom disse to motpolene i en eneste kamp. Første omgang var et trist syn, men det bedret seg litt på slutten. Så kom andre omgang og ga oss spill med fart og to vakre mål. Fredrikstad leder tabellen. Jeg vet det ikke kan vare, men jeg skal nyte det til det fulle så lenge det varer.