For et par uker siden hadde jeg gleden å være på slippfest for tegneserien 90’s Love Song av Tor Ærlig på Indigo. Det var en festlig og minneverdig aften, med hyggelige mennesker og bra musikk. Tegneserien virket også lovende der jeg stor og blafret gjennom den i den provisoriske salgsboden i festlokalet. Jeg gledet meg til å lese den og jeg må ha vært snill i år fordi på bursdagen min fikk jeg ikke bare pent vær, men 90’s Love Song svevde også pent innpakket min vei.

I 90’s Love Song møter vi illusjonisten Valemonen Wolfmann og spåkvinnen Marjeta. I en krystallkule i et slitent tivoli ser de et henfarent tiår, 90-tallet. 90-tallet representert gjennom en særegen kjærlighetshistorie. Joril er en rastløs sjel som vil bort fra drabatnbyhelvete. Hun drar til Oslo og prøver å realisere seg selv gjennom studier og gjennom unge menn hun finner på sin vei. Knut er en ung mann som stadig feiler i kjærligheten. Han blir sviktet og tar hevn. Ved en tilfeldighet ender de begge opp i en forelesningssal hvor den forfyllede psykologiprofessoren bestemmer seg for å demonstrere sine evner innen hypnose. Innen de går derfra er Knut og Joril dømt til å være forelsket i hverandre til evig tid. Men selv om kjærligheten har kommet dypt og plutselig inn i livene deres betyr det ikke at livet blir problemfritt.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet av 90’s Love Song ville være mer romantisk. I stedet fikk jeg noe helt annet hva jeg hadde ventet meg. Og det er kanskje en positiv ting. Den er i hvertfall fortalt på en spenstig og leken måte. Rammen rundt fortellingen med Valemon og Marjeta som ser i krystallkulen er fin og tilfører historien både humor og et pust av noe mytisk. 90’s Love Song er altså ikke den store kjærlighetsfortellingen slik jeg trodde, men et tilbakeblikk i et tiår sett gjennom to forvirrede individer som prøver å finne mening og kjærlighet. Og som gjør på en måte, men selvsagt ikke slik de trodde.

Tor Ærlig aka Tor Erling Naas har vært aktiv tegneskaper i mange år. Det store gjennombruddet kom i 2006 med tegneserieromanen Ser du meg nå? utgitt på Jippi Forlag. Den fikk mye omtale og blir av mange sett på som et gjennombrudd for norske tegneserier. Med 90’s Lovesong fortsetter Tor Ærlig å bygge ut den episke grenen i det norske tegneseriemiljøet.

90’s Love Song er morsom, romantisk på en realistisk måte og full av refereranser til musikk fra 90-tallet (kanskje særlig artig for oss som var tenåringer på den tiden). Den er også flott tegnet på en måte som absolutt gir ekstra dybde til fortellingen. Sett på en plate med Raga Rockers eller Jokke & Valentinerne og les.

PS. Takk til Andreas for å ha forært meg denne fine bursdaggaven og for å være en trofast leser av denne bloggen.

For bilde i full størrelse klikk her

Hva om Charles Schultz hadde skapt Watchmen? spør tegneseriemann Evan Shaner og illustrerer dette dype spørsmålet med denne tegningen.

Da jeg oppdaget webcomixen Something Positive for en tid tilbake ble den fort en av mine favoritter. Den er fantastisk drøy og grov og holder et høyt misantropisk nivå. Selv om jeg synes den er utrolig morsom en den også så negativ at jeg må ta små pauser fra den innimellom for å ikke ende opp som like kynisk og elendig som karakterene i serien. Derfor er jeg ennå ikke up to date, men holder på å pløye meg gjennom 2005 i arkivet. En stund nå har det også vært litt vel mye tristesse og ikke fullt så mye humor. Derfor satte jeg ekstra pris på siden jeg kom over i dag. Jeg satt ganske så trøtt og miserabel i skranken på biblioteket og lurte på om noen ville merke det hvis jeg bare la meg ned bak skranken for å ta en liten lur da jeg bestemte meg for å lese Something Postive for å styrke meg gjennom resten av vakta. Plutselig måtte jeg konsentrere meg for å ikke bryte ut i høy latter og forstyrre de stakkars små eksamensengstelige podene. Hva gjorde egentlige bibliotekarer under skrankevakter før internett? Jeg tør ikke tenke på det engang..

Se denne siden i full størrelse her.

Du blir endelig ordentlig kjent med en person som har vært en bekjent i en rekke år. Det viser seg at dere er tiltrukket av hverandre og liker hverandre svært godt. Dere begynner å date, ting blir mer seriøst, alt virker som det går din vei. Så under en romantisk middag hjemme hos deg ser du at din utkårede er litt utilpass. Det er åpenbart noe vedkommende vil fortelle deg, noe vanskelig. Du blåser av disse kvalene, dere elsker hverandre, det er ingenting du ikke vil takle, ingenting vil endre din kjærlighet. Så ser daten din deg i øynene og forteller at både hun og den tre år gamle sønnen hennes har hiv. Hva gjør du nå?

Dette var scenarioet serieskaper Frederik Peeters plutselig befant seg i. I den selvbiografiske tegneserien Blue Pills - a positive love story forteller han om hvordan han ble kjent med Cati og hvordan han taklet hennes og sønnens sykdom. At noen klarer å lage en feel good-historie om hiv er ganske bra gjort, og det er nettopp det Blue Pills er. Uten å bagatellisere den tragedien en hiv-diagnose er, klarer Peeters å skildre hvordan hans forhold til Cati og sønnen utvikler seg på en usentimental måte. Det er mye trishet og angst i fortellingen; Catis sorg over sønnens sykdom, panikken de opplever da kondomen sprekker en gang de har sex. Men troen på den kjærligheten de føler for hverandre og et møte med en lege som forteller dem at en hiv-diagnose faktisk ikke er slutten på alt får dem videre i livet forbi sykdommen.

På mange måter er Blue Pills historien om utfordringene til et vanlig ungt par som må finne ut ting som hvordan de vil leve sammen og hvordan den nye mannen skal få et fungerende forhold til sønnen hun har fra før. Men med hiv-viruset i bildet får alt en mer alvorlig tone og man får problemer som “Når skal vi fortelle foreldrene dine at den nye samboeren din er hiv-postiv?” Det er mye angst og uvitenhet knyttet til hiv og aids, og de som er smittet lider ofte av skam og av redselen for at folk skal trekke seg bort når de får vite om sykdommen. Blue Pills er på mange måter opplysende om hvordan det er å leve med hiv. I vestlige land hvor man har tilgang på de rette medisinene er hiv langt i fra en dødsdom. Folk kan leve godt i mange år og så lenge man er nøye med å overvåke virusets aktivitet i kroppen kan kvinner med hiv ha sex uten kondom uten å smitte partneren sin og til og med føde barn uten hiv (dette er IKKE en oppfordring til å slomse med kondombruken, bare så det er sagt).

Blue Pills er jordnær og reflekterende fortelling om å bli forelsket i en som er hiv-positiv. Den handler om å komme over sin egen angst for å kunne være der for den du er glad i og om å la kjærligheten vinne over sykdom og usikkerhet. Alt dette blir formidlet på en nøktern og tidvis morsom måte. Dette er nettopp hva undertittelen sier at det er; a positive love story.

Frederik Peeters er en sveitsisk serieskaper. Han ble født i 1974 og bor i Geneve med sin samboer, hennes sønn og deres lille datter. Han har fått mye anerkjennelse for sine arbeider i Europa og har vunnet en rekke priser. Blue Pills er den første boka hans som er oversatt fra fransk til engelsk.

Warren Ellis, mannen mest kjent for å stå bak fenomenet Transmetropolitan har lansert en ny tegneserie kalt FreakAngels. Den finnes gratis på nettet og blir oppdatert hver fredag. Hittil har det kommet to kapitler på seks sider hver. Utgangspunktet for serien er som følger: For 23 år siden ble det født 12 merkelige barn på nøyaktig samme tidspunkt. For 6 år siden gikk verden under. De nå voksne barna lever i området Whitechapel i et oversvømt London og kaller seg FreakAngels. Stikkord her er post-apokalypse og steampunk. Alt er i tillegg nydelig illustrert av Paul Duffield. Jeg gåsehudgleder meg til fortsettelsen.

En tegneserie jeg leste nylig rører litt ved temaet i posten “White Guilt”. La Perdida er skrevet og og tegnet av Jessica Abel. Den ble gitt ut som en serie av Fantagraphics og kom ut som en innbundet utgave hos Pantheon Books i 2006.

I La Perdida møter vi Carla som har meksikansk far, men som har vokst opp i USA hos sin hvite amerikanske mor. Hun drar til Mexico City for å bli bedre kjent med sine meksikanske røtter. Ettersom både språkkunnskaper og økonomiske midler er sterkt begrenset flytter hun inn hos ekskjæresten Harry. Harry er kommer fra et velstående hjem og er i Mexico for å bli forfatter i William Burroughs ånd. Mens Carla er opptatt av å gå på Frida Kahlo-museet, besøke pyramidene og bli kjent med “det ekte Mexico” holder Harry seg for det meste hjemme sammen med spriten. Han anklager Carla for å være en patetisk turist mens hun anklager ham for å være en amerikansk snylter som ikke bryr seg om å bli kjent med innfødte meksikanere. Forholdet deres blir desto mer anstrengt da Harry forstår at Carla ikke har tenkt til å dra hjem igjen, men har bosatt seg hos ham. Utløpsdatoen på flybilletten og visumet hennes går ut. Hun får seg jobb på som engelsklærer og flytter sammen med en jente på jobben.

I mellomtiden har Carla også fått flere meksikanske venner, blant annet Memo, en hissig og manipulerende kvasirevolusjonær og kjekke Oscar, som hun etterhvert blir sammen med. Memo kritiserer hele tiden Carla for å være en turist som prøve å posere som ekte meksikaner uten å egentlig kjenne til kulturen. I sitt forsøk på bli akseptert av Memo og å bli så “autentisk” som mulig mister Carla sin kritiske sans. For å bli kvitt stempelet som en “conquistadora” går hun med på alt Memo og Oscar sier og tar avstand fra alle sine amerianske bekjente i Mexico. Dette får etterhvert alvorlige konsekvenser for både Carla og omgangskretsen hennes. Handlingen tar en dramatisk vending og plutselig har Carla mer av det “ekte Mexico” enn hun er i stand til å håndtere. Hun innser at hun har vært for passiv og svak ovenfor sine omgivelser: “I didn’t judge because I thought I wasn’t qualified to judge, but as it turned out, that was just an excuse to not be engaged, and not to act right.”

Jessica Abel har tegnet La Perdida i svart/hvitt med en stil som først virket litt rotete på meg. Den hyppige bruken av svarte felter gjør at bildene får et ganske tett utrykk. Etterhvert som jeg vendte meg til det oppdaget jeg at bruken av kraftige kontraster gjorde tegningene veldig livlige og uttrykksfulle.

La Perdida er en dannelsesfortelling med kulturkonflikt og krimelementer. Spennende lesing akkompagnert av flott artistisk arbeid.

Når en helt skal skape noe nytt ut i fra hva en annen helt har laget blir jeg uendelig spent. Vil dette bli ufattelig bra eller kanskje bare litt pinlig? David Fincher (han som fikk gudestatus i min verden etter Fight Club, men som ikke heelt har klart å følge opp siden) skal lage film av kulttegneserien Black Hole, skapt av Charles Burns. Burns startet på Black Hole i 1995, men på grunn av diverse problemer, som at det første forlaget som ga den ut gikk konkurs, gikk det mange år før den var komplett. I 2005 ga Pantheon Books ut en lekker innbundet utgave som jeg fikk til jul.

Handlingen i Black Hole foregår i Seattle på 70-tallet . Vi møter en gjeng med ungdommer på en gjennomsnittlig middelklasse high school. Snart viser det seg at miljøet er hjemsøkt av en seksuelt overførbar sykdom kalt “the Bug”. De som er smittet av sykdommen får underlige mutasjoner, gjerne dyrelignende trekk som hale, skifte hud som en slange eller svømmehud mellom fingrene. De som ikke klarer å skjule symptomenee sine rømmer hjemmefra og danner et lite outsider-samfunnet på et bortgjemt sted litt utenfor byen. I boka følger vi Keith som blir forelska i ei jente som er smittet (med tidenes mest sexy firfirslehale) og Keiths klassevenninne Chris som blir smittet. Denne sykdommen er nemlig så utspekulert at de smittede fremstår som nærmest uimotståelig seksuelt attraktive..

Charles Burns er mest kjent som skaper av skrekkserier. Black Hole har klare skrekkelementer; ungdom med skremmende misdannelser, intriger og drap. Dette er “teen angst” tatt ut til det ekstreme. Det er sex, dop, drikking og ungdomsopprør. Men med “the Bug” får alt dette et mer dramatisk preg. Burns’ illustrasjoner er kjølige og nøkterne med sterke kontraster i svart/hvitt. Dette bidrar til å skape en dramatisk stemning med assosiasjoner til gamle skrekkfilmer.

Black Hole er en underlig historie som gir deg en en krypende ekkel følelse når du leser den. Jeg ble veldig fascinert da jeg leste den, men i motsetning til mange andre tegneserier er ikke denne en jeg har lest om igjen mange ganger. Det er rett og slett fordi Black Hole krever litt av deg for at du skal komme deg gjennom den. Dette er en klassiker som absolutt er verdt en innstats. Helst bør man sette seg ned en kveld man har god tid og kan lese den i et strekk.

Nå skal denne tegneserien altså filmatiseres. Neil Gaiman og Roger Avary skal visstnok stå for manuset. Det er bare å glede seg og krysse fingrene for at de vet hva de gjør.

.

Jeg tar meg selv i å lese Wet Moon om og om igjen. Hittil har det kommet tre volum av serien som er skrevet og tegnet av Ross Campbell. Jeg ble desverre litt skuffet over det siste volumet. Det er lite framdrift i fortellingen og Campbell har gitt hovedpersonen Cleo store mangaøyne, noe som ser ganske malplassert ut i det som ellers er en flott og original tegnestil.

En bekjent som lånte tegneserien av meg sa etter å lest dem at han forsto hvorfor jeg likte den; karakterene ser jo ut som meg.. Jeg vet ikke heelt om det stemmer. Det er i hvertfall mange år siden jeg sluttet å gå i lakkbukser, svarte blonder og naglehalsbånd til daglig. Uansett, jeg skriver bare dette for å ha en grunn til å poste noen fine bilder på blawghen min. Skulle gjerne sagt noe mer inspirert om serien, men det må bli en dag jeg ikke er fullt så trøtt.