Kategoriarkiv: Tegneserier

Sartre på high school

Til jul fikk jeg et gavekort fra Outland, så nylig tok jeg turen dit. Jeg ville ha en ny tegneserie, men ante ikke hvilken. Jeg endte opp med kjøpe en kun basert på omslag og tittel: Tina’s mouth: an existential comic diary. Etter å ha lest den er jeg veldig fornøyd med kjøpet.

Tina er en indisk-amerikansk 16-åring som bor i California. Der lever hun sammen med foreldrene og storesøsteren som har flyttet hjem for å ha en tenkepause etter arkitektstudiene. Tina går på high school og den er preget av de samme klikkene og kastesystemet som vi kjenner fra alle filmer og serier om amerikanske high schools. Tina selv står utenfor klikkene, sammen med bestevenninnen Alex. To ting skjer som setter tegneseriens plot i gang: Alex får en kjæreste og dermed en ny klikk, og dumper Tina. Samtidig starte Tina på et emne i engelsk fordypning der klassen tar for seg den filosofiske retningen eksistensialisme. Tinas prosjekt blir å starte en ekstistensiell dagbok, formet som brev til Jean-Paul Sartre, eksistensialismens far. Tina er en smart og tøff jente med en god dose selvironi og dagboka hennes blir er full av skarpe observasjoner og morsomme beskrivelser av familie, lærere, medelever og henne selv. Jeg fikk litt assosiasjoner til high school film-klassikeren 10 things I hate about you, da jeg leste.

Ettersom jeg selv var fascinert av ekstistensialismen da jeg gikk på videregående hadde denne tegneserien en umiddelbar appell. Jeg leste bøker av Sartre, Camus, Dostojevskij og Unamuno mens jeg hørte på The Cure og Joy Division, og holdt foredrag om eksistensialismen i norsk timen. Og i likhet med Tina opplevde jeg mye kjærlighetsdrama, venneintriger og at bestevenninna mi dumpet meg for en annen klikk. Alt vanlige tenåringsgreier. Det som gjør Tina’s mouth til en spesiell leseropplevelse er at Tina prøver å bruke eksistensialismen til å analysere seg selv og situasjonen sin. Hun stiller spørsmål om hvem hun er, hva det vil si å være, hvordan leve autentisk og er virkelig helvete andre mennesker? I tillegg er dette en fortelling om en indisk-amerikansk jente og familien hennes med alt det innebærer av kulturell bagasje. Det er en gruppe jeg ikke vet så mye om, så det var veldig interessant å lære mer om denne gruppa av immigranter i USA.

Tina’s mouth er skrevet av Keshni Kashyap og er hennes første bok. Etter alt og dømme er hun en sjarmerende og interessant forteller, det blir spennende å se om hun skriver mer. Illustrasjonene er av Mari Araki. De er fine og passer godt til fortellingen og formatet. Det gleder meg til ekstra at det er en ren jenteproduksjon, i en mannsdominert tegneserieverden.

Tina’s mouth anbefales til alle som har en ting for eksistensialisme og/eller tørrvittige skildringer av high school drama!

 


Mulighet for tegneseriespirer

Mine ambisjoner hviler aldri! I tillegg til aspirerende forfatter setter jeg nå serieskaper på lista over ting jeg jobber for å bli.
Norsk tegneserieforum (NTF) har siden 80-tallet gitt ut bladet Bobla med artikler og nytt om tegneserier. Nå har NTF fått nye nettsider og bladet Bobla skal relanseres som et tegneserieblad der amatører kan få prøve seg og komme på trykk.

Som tegneserieentusiast med sans for å finne på historier har jeg lenge tenkt på hvor kult det hadde vært å lage en tegneserie. Men så er det det at jeg ikke kan tegne. Men heldigvis har jeg en bror som er råflink til å tegne og også har ambisjoner om å bli serieskaper. Så nå slår vi våre krefter sammen og skal prøve å gjøre en novelle jeg har skrevet om til tegneserie.
Vi er begge ganske opptatt med heltidsjobber og andre prosjekter, men jeg håper innmari at vi skal få til dette. Om ikke annet så er det kjempegøy å prøve!

Hvis du er eller noen du kjenner har seriesider liggende i skuffen så anbefaler jeg å prøve på dette. Frist for å levere manuside er 7. september, fristen for ferdig produkt er 1. november.

Les mer om hva som skal til for å komme på trykk på NTFs nettsider.

Her et eksempel på et av mine tegneserieforbilder, både forteller- og stilmessig: Demo av Brian Wood og Becky Cloonan.


Nytt level for Scott Pilgrim

Dette er dagen mange tegneserieentusiaster har ventet på. Sjette og siste volum i sagaen om Scott Pilgrim kommer i butikkene. Jeg har blogget om Scott Pilgrim tidligere. Kort sagt er Scott Pilgrim primaeksempelet på en indietegneserie, utgitt på lille tøffe Oni Press. Den handler om en litt ubrukelig og retningsløs fyr som alltid er blakk, spiller i band og som blir stormforelsket i den mystiske jenta Ramona Flowers. Ramona viser seg etterhvert å ha sju onde ekser, som Scott må sloss med for å få date henne. I tillegg er det masse annet drama og talløse referanser til data- og tv-spill og tegneserier. Yey.

Til høsten kommer også filmen. Jeg gleder meg med måte. Jeg håper det blir morsomt, men jeg tror ikke helt det kan bli like morsomt som serien. Dessuten er jeg litt skeptisk til Michael Cera i hovedrollen. Han er jo sjarmerende nok, men han er også en av disse skuespillerne som alltid er mer eller mindre den samme fyren uansett hvilken film de spiller i. Og han er ikke helt slik jeg hadde forestilt meg Scott. Men la oss håpe at jeg blir positivt overrasket.

Traileren er ihvertfall ganske kul, og jeg merker at jeg får spenningssommerfugler i magen av å se den. Kommer på kino i Norge 1. oktober. Men i dag går turen til Outland for å sikre seg volum 6.


Tegneseriefest oppsummert

Nå i helga gikk Oslo Comics Expo av stabelen. Lørdag var den store OCX-dagen for min del og det ble en utrolig vellykket dag. Programmet og gjestene var bra i år, i fjor var det nesten bare Brian Wood som engasjerte meg. Jeg har verken tid eller krefter til å blogge inngående om festivalen, så jeg nøyer med med en liten fotoserie fra lørdagen.

Inngangspartiet til Deichmanske på Grünerløkka pyntet til festivalen som foregikk på plassen foran og inne på Seriteteket.

Festivalområdet. Litt preg av sirkus, sånt liker vi.

Panel med Max Estes, Lars Fiske, Bendik Kaltenborn og Andrew Page

På kvelden var det utdeling av Sproingprisen i det fine lokalet Ingensteds ved siden av Blå. Bendik Kaltenborn (den blonde fyren på bildet)vant prisen for årets norske serie med Serier som vil deg vel. Den smilende skjeggemannen i bakgrunnen er Kyrre, juryleder for prisen og min ærede kollega i Litteratur på Blå. De andre prisvinnerne var Andrew Page for Kunsten å knyte en knute (beste debutserie) og Lars Fiske & Steffen Kverland for KANON 3 (åpen klasse). I tillegg ble Philippe Dupuy & Charles Berberian tildelt en pris for Monsieur Jean (utenlandsk klasse).

Etter prisutdelingen var det fest hvor DJ Ingebling serverte musikk.

På bordet ved siden av oss satt min heltinne, illustratøren Becky Cloonan, og tegnet på duken med tusjpenner som arrangørene hadde vært så vennlige å legge rundt på bordene.

Jeg var for sjenert til å spørre om hun ville ta et bilde sammen med meg, men min gode venn Torleiv stilte opp og spurte om hun ikke kunne la meg være litt fan girl. Og som den høflige personen hun er sa hun entusiastisk ja. Becky er bitteliten og jeg hadde på meg de høyeste hælene jeg eier, så jeg krøket meg sammen så godt kunne for å posere sammen med henne.

Vi tok et bilde til som ikke ble tåkete, men der seg jeg helt rar ut (Becky ser selvsagt flott ut), så det forblir i min private samling.

Dagens høydepunkt var tidligere på dagen da jeg snakket med Becky mens hun satt i boden på festivalområdet. Jeg kjøpte en tegneserie som hun har både tegnet og skrevet og hun tegnet en sketsj til meg inni den. Jeg har ikke lest den ennå. Jeg sparer den til en dag da jeg har tid og ro til å nyte den fullstendig. <3


Tegneseriefest og lesedebut

En meget spennende helg står for døren. For det første åpner Oslo Comics Expo i ettermiddag. I dag og på lørdag vil en haug med tegneserieskapere og tegneserieentusiaster slå seg seg løs på Schous Plass. Det blir utstilling, foredrag og boder hvor man kan kjøpe og få signert serier. Jeg gleder meg særlig til å se og høre Becky Cloonan, Bendik Kaltenborn og Lene Ask. Fullstendig program finner du på OCXs hjemmesider.

På lørdagskvelden deles Sproingprisen ut. Dette skjer i forbindelse med den store OCX-festen på Ingensteds som jeg spår kommer til å bli kjempebra. Fjorårets fest var utrolig vellykket for min del, hovedsaklig fordi jeg fikk stå og drikke øl og skravle med min helt Brian Wood.

På lørdag arrangeres også Splittet Kjerne på Hovseter. Dit er blant andre yours truly invitert for å lese av egenprodusert litteratur. Jeg deltar med sju av mine helt nyskrevne korttekster. Antakelig blir jeg å løpe fra festivalområdet til Hovseter for så å dra videre til Sproingfesten, hektisk men gøy. Dette blir første gangen jeg leser skriveriene mine høyt for noen, og første gangen jeg deler noe jeg har skrevet med andre enn nære venner og min lille intime lesekrets her på bloggen. Jeg gleder meg og er veldig spent. Alle tekstene som leses på Splittet Kjerne blir også trykket i et lite hefte som blir å finne rundt omkring i byen etterhvert.

Som en liten teaser gir jeg dere en av korttekstene jeg skal lese her:

«Jeg sitter på en gressplen sammen med Maria. Begge er på Rød Ungdoms sommerleir for første gang. Hun er bare et år eldre enn meg, men jeg synes hun er veldig voksen. Hun har kort bustete hår, ring i nesa og en tskjorte det står Rage Against the Machine på. Vi sitter på gresset og prater. Jeg tvinner det lange håret mitt og drar i singleten jeg har arva av tanta mi. Maria viser meg hånda si. Hakekorset lyser rødt, skorpa er tørr i kantene. Maria er fra Kristiansand. Det er mange nynazister der, forteller hun. De tok henne en kveld. Hun var alene. To holdt henne fast, en skar hakekorset inn i hånda hennes. Så slapp de henne. Da hun kom hjem til kjæresten sin ville han dra ut og banke opp de som hadde gjort det. Maria sa nei. Jeg tror ikke på vold, sier hun. Jeg nikker. Ser på hånda hennes og lurer på om det vil være et arr der neste sommer eller om det ville gå helt bort.»


bare sånt jeg gjør akkurat nå

Jeg har nesten bare lest fantasybøker i år. Et hederlig unntak er Just kids, memoarene til Patti Smith, som jeg ble så glad i at jeg ikke har klart å skrive noe om den her ennå. Men ellers har det gått i episk og urban fantasy. Sånne bøker som er lette å lese, lette å forsvinne inn i. Lette å bli oppslukt av, ingenting der som får en til å tenke på alt som er og ikke er i ens eget liv. Det er kampen mellom det gode og det onde som gjelder, ikke ens egne små skuffelser og håp. Jeg gjorde noen forsøk, men The shaking woman av Siri Hustvedt og Knausgårds MK 1 ble lagt bort til fordel for Chronicles of the Necromancer og Modern Tales of Fairie.

Men i går fikk jeg beskjed om at jeg kunne hente Tomas Espedals Imot kunsten på biblioteket. Og jeg leste i den på bussen og jeg leste i den på senga helt til øynene begynte å skli igjen. Og det kjentes så godt ut å lese de ordene. Selv om mye av innholdet er trist, så blir jeg løftet opp av litteratur hvor hver setning er gjennomarbeidet og fullendt. Jeg får lyst til å lese meg gjennom alle bøkene hans, den eneste jeg har lest fra før er Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv). Jeg er tilbake i litteraturen igjen, og det er som å treffe en gammel venn som har vært uforklarlig fraværende; kjærkomment og spennende.

Fra den første siden i Imot kunsten:

Jeg er født den tolvte november i stjernetegnet Skorpionen. Det er blitt meg fortalt at når skorpionen er truet, når den er presset opp i et hjørne og ikke kan unnslippe, så løfter den giftbrodden og stikker spissen inn mellom de to panserne som beskytter skorpionkroppen; giften sprøytes inn. Våren, høsten er den årstiden jeg liker best av alle, sommeren er over, jeg kan begynne å arbeide, november, september, den niende eller nittende, den niogtyvende, jeg begynner å skrive om morgenen eller om kvelden. Det er stille i huset. Jeg er verken truet eller trengt opp i et hjørne, løfter den høyre hånden og plasserer blyantspissen mot papiret, giften sprøytes ut. Jeg skriver. Den første setningen, som å presse en nål mot huden, litt motstand, myk og nålen trenger igjennom, den glir inn og treffer blodåren; det er nødvendig å glemme.

Jeg hører plutselig mye på Neko Case. Jeg har hørt litt på henne før, men først nå sank musikken hennes virkelig inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Neko Case er riktig for meg nå.



I dag kl 18.30 skal jeg på Mono. Der arrangeres «Seriemord», en paneldebatt om norske og utenlandske tegneserier, hvor blant annet Øyvind Holen og Terje Thorsen vil ta til ordet. Hva som nøyaktig skal diskuteres vites ikke, men jeg tror det kan bli veldig underholdende.

Arrangementet er oppvarming til Oslo Comics Expo 2010 som arrangeres 28.-29. mai. Noe å glede seg til.


Tegneserietorsdag presenterer: Madame Xanadu

Da jeg var på Outland for å handle julegaver kunne jeg selvsagt ikke gå derfra uten å kjøpe en liten ting til meg selv også. Jeg endte opp med Madam Xanadu 1: Disenchanted fra DC Comics, som forførte meg med sine vakre tegninger, lekre farger og pirrende baksidetekst.

Madam Xanadu er en gammel karakter fra DC-universet som gjorde sin første opptreden i 1978. Ettersom jeg har lest lite klassisk DC Comics (jeg holder meg som regel til Vertigo-utgivelsene), hadde jeg ikke lest noe om henne før, bortsett fra en liten opptreden hun gjør i det første albumet i Books of Magic-serien.

Nå har Vertigo lansert en ny serie om den mektige og mystiske spådamen. Disenchanted gir oss bakgrunnshistorien til Madam Xanadu. Opprinnelig var hun nymfen Nimue, søster av Vivianne og Morgana, som levde i skogene på kong Arthurs tid. Fra Camelots fall følger vi henne til Kublai Kahns hoff, revolusjonens Frankrike, Jack the Rippers London og New York på 1940-tallet. Hele tiden utvikler hun spådomskunsten sin og plages av spørsmålet om hvordan hun skal bruke kunnskapene sine om framtiden. Skal hun prøve å endre historiens gang eller ikke. Og vil hennes forsøket på påvirke historien virkelig endre utfallet til det bedre?

På hennes vei møter hun den mystiske fremmede, The Phantom Stranger, som hun først blir fascinert av og så legger mer og mer for hat. Et hat som gjør seersken blind for mulige konsekvenser av sine handlinger.

Historien er skrevet av Matt Wagner, kjent som skaperen av seriene Mage og Grendel. For Vertigo har han jobbet med Sandman Mystery Theater.

De nydelige tegningene er skapt av Amy Reeder Hadley. Hun jobber også med serien Fool’s Gold der hun både tegner og skriver manus.

Jeg ble skikkelig revet med da jeg leste denne tegneserien. I tillegg til å være spennende og godt tegnet er Disenchanted en interessant historie som moral, vilje og handling. Madam Xanadu anbefales til alle som har lyst å oppleve eventyr gjennom en rekke spennende tidsepoker.


Tegneserietorsdag presenterer: Outland Seriesamling 1

I sommer holdt Outland en tegneseriekonkurranse. Vinnerne som ble valgt ut ville få publisert tegneserien sin i et hefte som skulle gis bort i Outland-butikkene. Så ble gjort og resultatet er Outland Seriesamling 1, der syv potensielle serieskapere blir presentert. Jeg er veldig stolt av at av jeg kjenner to av disse syv.

Zooey Nordstrøm-Gilma har vært en bekjent i flere år og det har lenge ant meg at han kom til å prestere noe flott innen tegneserier. I dette albumet bidrar han med «Kollaps» en framtidsdystotopisk krimfortelling.

Vegard Stolpnessæter hadde jeg æren av å jobbe sammen med studenavisa Under Dusken, der jeg var kulturjournalist og han illustratør. Han illustrerte mange av mine saker og vi hadde mye moro sammen. Derfor er jeg kjempeglad for at han nå både vant Outlands konkurranse og kom med i Dagbladets tegneseriekonkurranse med den politiske stripeserien «Gnore». Heia Vegard! Stå på, jeg vil kjøpe tegneseriene din jeg! I Seriesamling 1 bidrar Vegard med en sci-fi fortelling som avslører uventede ting om menneskeheten.

De andre flinke bidragsyterne er Julian P. Blytt, Mads K. Bækkevold, Marianne Lerdahl , Magne Taraldsen og Séber László.

Albumet er gratis, så du har ingen unnskyldning for å ikke stikke innom og plukke det opp neste gang du er i nærheten av Outland.


Tegneserietorsdag presenterer: Beast

Den kanadiske illustratøren Marian Churchland debuterer som tegneserieskaper med den lille perlen hun har kalt Beast.

Hun forteller i etterordet at arbeidet med historien startet et ganske annet sted, inspirert av en drøm hun hadde, men den endte etterhvert opp som en fortelling inspirert av eventyret om skjønnheten og udyret.

I Beast møter vi Colette, en ung kunstner som først og fremst vil jobbe med store skulpturer, men som fo rå overleve som et ennå ukjent navn må ta de jobbene hun får. Plutselig dumper et oppdrag ned i fanget hennes som virker for godt til å være sant. hun skal gjøre et helfigursportrett i marmor mot en klekkelig betaling.

Colette drar til huset der oppdragsgiveren bor. Der hun bli møtt av en skremmende skygge og besvimer. Hun våkner opp i huset og finner ut at skyggeskikkelsen er oppdragsgiveren hennes. Colette blir boende i huset mens hun jobber med skulpturen og ting blir stadig mer selsomt. Og så er det statuen ferdig, men det er ikke slutten.

Det som overbeviste meg om å kjøpe dette albumet etter å bare å ha sett helt overfladisk på det var illustrasjonene. Det er tydelig at Marian Churchland har jobbet som illustratør i mange år. Evnen hennes til å tegne menneskekroppen og skape masse bevegelse i bildene som ser helt riktig ut er en nytelse å betrakte. Hun tegner også flotte interiør og eksteriør. Alt er tegnet med blyant, det er ikke en blekkflekk å se. Detaljnivået i tegningene er også svært imponerende. Du føler virkelig at dette er et kunstverk noen har lagt sin sjel i.

Jeg liker også veldig godt hvordan hun lar fortellingen ha sine hemmeligheter. Ingenting blir overforklart. Å vite alle fakta om hvem, hva og når er ikke det viktige her. Det handler om kunsten, om hva som driver den som skaper, om hva du er villig til å ofre for kunsten din.

Jeg pleier ikke å være så glad i forord og etterord, som regel hopper jeg glatt over slikt. Men i Beast både leste jeg dem og likte de svært godt. Churchlands bestevenninne har skrevet et fint lite forord, men mest interessant var etterordet som Churchland selv har skrevet om prosessen med å skape tegneserien jeg holder i hendene. Det var særlig et avsnitt jeg likte og som fikk meg til å tenke på prosessen jeg selv er inne i nå med å skrive noe jeg vil skal bli en roman.

«I’m inclined to think that it’s a good sign that the work has kept me struggling. If I’d come back to it and found it easy – easy to finish and polish off, to understand and mimic – then I’d be worried. As it is, the story still has a live current. Even now, I could hunker in the middle of it, connecting the wires, forever.»


Tegneserietorsdag presenterer: House of Secrets

Jeg er ikke så glad i skrekkfilmer, jeg har aldri helt skjønt greia med dem. Men litt skumle og creepy tegneserier kan jeg godt like. En god historie innen den sjangeren er House of Secrets.

Den unge jenta som kaller seg Rain haiker rundt i USA. Alltid innbitt selvsikker og med en bitende ironisk kommentar på lur. Hun forteller gjerne de hun møter om bakgrunnen sin, om de tragiske årsakene til at hun har stukket av hjemmefra, men ikke ord av det hun sier er sant.

Rain kommer til Seattle, der hun blir kjent med Tracy, en søt og naiv jente med trøbbel hjemme. Traci viser henne et forlatt hus der de begge kan bo. Traci introduserer også Rain for bandet Nightmare of Reason, og hun blir enige med å samarbeide med dem ved å la med bruke diktene hennes som låttekster. Rain går til sengs med den uspiselige vokalisten Eric, uten å bry seg så mye om at Traci er svak for ham.

Men det viktigste er huset. Det store gotiske huset med hemmeligheter der de bor. Rain våkner midt på natten og oppager at i kottet er det en mystisk spøkelsesrettsal der man dømmer mennesker med hemmeligheter og hun er utnevnt til å være vitne til rettsakene. Snart blir Rain og de nye vennene hennes utsatt for trusler fra dommerne, og Rain blir truet må måtte avsløre sine egne hemmeligheter fra fortiden.

House of Secrets er en tegneserie i den grøsser-gotiske tradisjonen, og en veldig bra en sådan. Historien holder godt på hemmelighetene sine og har flere overraskelser. Det er en fortelling som beveger deg. Manus er skrevet av Steven T. Seagle som har skrevet mye annet bra både for DC Comics og Marvel. Illustrasjonene er gjort av danske Teddy Kristiansen. Hans fine og særegne stil holder et høyt kunstnerisk nivå og er noe av det som gjør House of Secrets til en spesiell leseropplevelse.

Les House of Secrets og vær forsiktig hvis du noen gang blir tilbudt å bo i et storslått, men forlatt gotisk herskapshus.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 283 andre følgere