Kategoriarkiv: Politikk

Heavy Metal Refugees

Du risikerer å bli skutt på gata for å gå med tskjorta til band du liker, øvingslokale ditt blir bombet i fillebiter og konserter må starte seinest kl 5 fordi publikum må rekke hjem før portforbudet. Slik er det å være metalhead i Baghdad.

Jeg innså for litt siden at jeg bare ville rekke å se én film under Film fra Sør. Og da jeg så omtalen av Heavy Metal in Baghdad visste jeg med en gang at det måtte bli den. Heavy Metal in Baghdad er en dokumentar om det irakiske heavymetalbandet Acrassicauda. Bakgrunnen for filmen er at et par fyrer tilknyttet magasinet Vice oppdaget bandet i 2003 og har fulgt dem siden. I 2006 fikk journalistene endelig anledning til å dra til Baghdad og treffe Acrassicauda i levende live.

Jeg vet ikke helt hva slags bilde jeg hadde av Baghdads befolkning før jeg så denne filmen. Men det var definitivt ikke en gjeng med fyrer kledd i tskjorter med Slayer- og Dimmu Borgir-trykk, som drikker alkohol og kjederøyker, som har vokst opp med å høre på Metallica, snakker flytende engelsk med amerikansk aksent og som bruker enhver anledning til å headbange så hardt de kan.

I filmen får vi høre om bandets karriere, og om hvordan livet under Saddam-regimet og under den amerikanske okkupasjonen arter seg. Mye dreier seg om frykt. I tillegg til den generelle volden som daglig tar liv i byen mottar bandet også trusler fordi de spiller metal (umoralsk) og går i tskjorter med logoene til amerikanske band (tolkes som støtte til de amerikanske troppene). Bandgutta snakker om redselen for familiens trygghet, håp for framtiden og ikke minst om musikken som i høy grad gjør livene deres verdt å leve. I en livssituasjon hvor det meste dreier seg om å overleve gir musikken en unik mulighet til å unnslippe, og slippe løs frustrasjon og aggresjon. Og de spiller bra! Jeg vil ha bandskjorte!

Denne filmen gjorde voldsomt inntrykk på meg, kanskje særlig fordi medlemmenee i Acrassicauda i stor grad minner meg om gutter jeg kjenner. Den store forskjellen er hvordan gutta fra Baghdad forholder seg til at de kan dø hvert øyeblikk. Dette er også første gangen jeg har sett noe annet enn nyhetsreportasjer fra Irak. Å se en film hvor mennesker jeg kan identifisere meg med åpent snakker om hva de tenker om livet i en krigssone er ganske intenst. Dette er en film alle burde se, enten man bryr seg om metal eller ikke.

Her er traileren til Heavy metal in Baghdad:

Livet i Baghdad ble etterhvert for tøft for bandmedlemme og i likhet med 1,2 millioner andre irakere flyktet de til Syria i håp om en tryggere tilværelse. Heavy metal in Baghdad slutter med det deprimerende budskapet om at gutta i Acrassicauda måtte selge instrumentene sine for å betale husleia i Damascus, og at bandets framtid var usikker. Så i dag konsulterte jeg internett for å finne ut hva som har skjedd med musikerne etter at filmingen ble avsluttet i 2007. Det viser seg at etter at filmen ble kjent har bandet mottatt massiv støtte fra omverden og har klart å komme seg til Istanbul på turistvisum. Der har de igjen begynt å øve og holde konserter, og har klart å bygge opp en ny fanskare. Nå prøver de å få mer permanent oppholdstillatelse i Tyrkia.

Den engelske utgaven av al-Jazeera rapporterte i desember 2007 om Acrassicaudas nye tilværelse i Istanbul.

En video til en av låtene til Acrassicauda; «Massacre»


Fra söta bror til big brother

Når vi hører om Sverige nå om dagen dreier det seg som regel om landslagets sjanser i EM. Når jeg skrur på tv’en ser jeg reklame for Oddsen med riktig trevliga svensker som spør meg om hva jeg tror Sveriges resultat vil bli. En ting er i hvertfall sikkert; den svenske regjeringen bør få rødt kort!

I dag skal de svenske folkevalgte stemme over ny lov om offentlig overvåkning i Sverige. Hvis loven blir vedtatt vil all kommunikasjon som krysser Sveriges grenser bli avlyttet av den militære etterretningstjenesten Försvarets Radioanstalt (FRA). Dette ville gjelde telefon, sms, e-post, samt alle bevegelser på internett ut og inn av Sverige. På Sigruns blogg finner du en velskrevet post om denne loven. Jeg vil også komme med noen av hovedargumentene mot loven her.

Som en følge av denne loven vil myndighetne sitte på ufattelige mengder informasjon og mye av det vil være av svært privat og sensitiv karakter. Gang på gang har offentlige institusjoner vist at de ikke har gode nok rutiner for datasikkerhet ved at følsomme opplysninger blir lekket ut på nettet, som fx personnummere og legejournaler på avveie. Jeg tviler sterkt på at FRA vil kunne holde holde all denne informasjonen unna uvedkommende.

Denne loven vil påvirke alle de som forsker på temaer som terrorisme og ekstremisme. Deres korrespondanse vil uunngåelig inneholde mange av nøkkelordene som vil fange FRA’s oppmerksomhet. På denne måten kan alle de som jobber innen disse forskningsfeltene risikere å bli mistenkeliggjort og forfulgt. Et eksempel på dette så vi nylig i England der en student risikerer å bli deportert fordi han lastet ned Al-Qaidas håndbok fra nettet.

Mitt tredje argument er rett og slett at loven er krenkende ovenfor individet og retten til privatliv. Er virkelig total informasjonsovervåkning en pris vi er villige til å betale for en illusjon av sikkerhet? Skal alle mistenkeliggjøres og gjøres til potensielle terrorister i den såkalte kampen mot terror?

Det har vært sjokkerende stille om denne loven i norsk offentlighet. Klassekampen og en rekke blogger er de eneste stedene jeg har sett noe særlig om dette ihvertfall. De store norske avisene er tydeligvis altfor opptatt av å skrive om stabburet til Åslaug Haga til å kunne ta opp en av de viktigste sakene som komme til å dukke opp i Skandinavia i år.

I dag kan en ufattelig omfattende overvåkningslov bli vedtatt i et naboland som vi ofte samarbeider og sammenligner oss med. Er det bare jeg som blir fylt av kald angst ved den tanken?

Det er kameraer gjemt i skyene / Mikrofoner på hvert fjell / Gutta på labben jobber overtid / Hver eneste kveld / Og jeg har ingen problemer / Jeg sier alt går greit / Det er best å være streit

-Raga Rockers: Best å være Streit


Bryllup og ballonger til alle!

I går ble loven om kjønnsnøytralt ekteskap vedtatt i Stortinget. Dette er virkelig noe å feire. Når skillet mellom homofile og heterofile stadig blir mer utvisket i lovene våre kan man håpe at dette skillet vil bli mer og mer utydelig og irrelevant i det daglige liv også. Jeg gleder meg stort på alles vegne og særlig for de som nå kan få feire bryllup med sin utkårede slik de vil.

Virrvarr har allerede postet en liten Gay Marriage-kavalkade og jeg hiver meg på bølgen:



Et eneste rom

I går var jeg inne og tittet på Vampus. Hun hadde et innlegg hvor hun skriver at det beste hadde vært å rive både Blitz og Hausmania. Jeg skrev en kommentar om hvorfor jeg synes dette er en dårlig ide, men føler for å utdype dette litt mer enn hva som er mulig å gjøre i en kommentar.

Når det gjelder Hausmania sier Vampus ingenting om hvorfor hun synes huset bør rives. At noen har noe i mot Hausmania er ganske merkelig synes jeg. Det må i så fall være fordi de er prinsipelt i mot husokkupasjon. Så selv om Hausmania nå leier lovlig av kommunen så er det likevel ikke bra nok. De som driver Hausmania okkuperte et hus som holdt på å falle sammen. De pusset det opp og gjorde om mange av leilighetene om til beboelig rom for folk som trengte et billig sted å bo sentrum. Resten av huset har blitt til lokaler for et bredt spekter av kulturaktiviteter. Det er cafe, konserter, Grusomhetens Teater, kunstateliet, filmklubb, lokaler for politisk aktivisme osv. Hausmania er heller ikke involvert i den type aksjoner som ofte er hovedargumentet mot Blitz. Hausmania er et utrolig interessant prosjekt hvor det skjer mye spennende. At noen vil rive ned denne typen kreative lunger i byen vår er uforståelig for meg.

Blitz-huset er en litt annen sak. Det har en eldre historie og har en annen type miljø knyttet til seg. Huset i Pilestredet ble først okkupert, men etter mye om og men fikk de kontrakt med Oslo kommune. Blitz huser en cafe, øvingslokaler, to konsertscener, en radiostasjon (RadiOrakel) samt at lokalene anvendes til mange andre ting, fx foredrag og diverse politiske møter. De som vil kvitte seg med Blitz-huset bruker hovedsaklig tre argumenter: 1 Huset er falleferdig. Det er bedre å rive det og bygge noe nytt og nyttig der. 2 Blitzere er voldelige utskudd som kaster stein på alt og alle de er i mot. Derfor fortjener de ikke å ha noe sted å holde til. 3 Det som skjer på Blitz er uinteressant både kulturelt og politisk. Hvorfor skal vi bruke skattepenger på at Stein Lillevolden og andre som ikke gidder å klippe håret og få seg en jobb skal ha sin egen lille lekegrind?

Det første punktet er heldigvis ikke aktuelt lenger. Pilestredet 30 skal pusses opp. Munchs fødested og en viktig bit av Oslos arkitekturhistorie er reddet. Yey.

Om voldelige aksjoner utført av folk med tilknytning til Blitz har jeg dette å si: Det er utrolig teit og fullstendig bortkastet. Hver gang Blitz har hatt en aksjon knyttet til en aktuell sak blir jeg kjempefrustrert fordi jeg vet at nå kommer den egentlig problemstillingen til å drukne i brølene om at nå må blitzerne kastes ut og elendigheten rives med jorda. Blitz sitt fremste politiske problem er at de er i en sånn posisjon at enhver debatt de blander seg inn i vil ende med å dreie seg om dem. Noen innbiller seg kanskje at ved å gjennomføre litt dramatiske aksjoner med ulovlige virkemidler så vil de få mer oppmerksomhet rundt saken sin. Det stemmer ikke, det eneste som skjer at de som hata Blitz allerede hater Blitz enda litt mer. Ingen endrer mening om noenting. Jeg vet ikke nok om blitz-miljøet til å vite om det skjer mye spennende tankevirksomhet rundt anarkisme og samfunnsomveltning der. Det kan det jo godt hende at det gjør, men sett utenfra virker Blitz ganske politisk uinteressant bortsett fra at borgerskapet har noe å klage over. Det jeg ikke forstår er hvorfor noen tror at det å kaste blitzerne ut skulle løse noen problemer med hensyn til demonstrasjoner o.l. Menneskene består jo selv om huset er vekk og vil dermed bare ha enda en grunn til å aksjonere. Miljøet vil bare flytte seg og så er det på’n igjen.

Jeg synes først og fremst at det er som kulturarena at Blitz er interessant og dette er mitt hovedargument for at huset skal bestå. Hvis Vampus og andre som liker å skrike og hyle om hvor fælt Blitz er hadde giddet å ta en tur dit eller snakke med noen som vanker der så hadde de funnet ut at huset er mye mer enn Lillevoldens «lekegrind» og at det har mange flere brukere enn den lille kjernen som en sjelden gang bråker litt med det bestående. Huset er temmelig enestående i Oslo som et sted der særlig punk og hardcore-miljøet kan blomstre, men også andre sjangre finner veien til øvingslokalene og scenen. Det er også en utmerket cafe der man kan spise seg stappmett på veganermiddag til 30 kr. Og ikke minst holder RadiOrakel til her. En viktig lokalradio som har fostret mange journalister som har gått videre til NRK og underholdningsbransjen. Rakel har omtrent null i budsjett og holder det gående blant annet fordi de kan leie hos Blitz for en billig penge. Når det er konserter i helgene er Blitz et av de få stedene hvor ungdom kan komme uten å måtte være over 20 og ha masse penger.

Budskapet mitt er vel at Oslo sentrum trenger et sted hvor særlig ungdom, og da gjerne de som ikke har lyst til å dra på fotball eller korpstrening etter skolen, kan være. Vi trenger et sted hvor band kan øve og debutere på scenen, hvor det går an å komme og få kaffe og vafler til ti spenn. Vi trenger et sted hvor folk som vil engasjere seg, men som ikke har masse penger til å leie lokale kan sitte og diskutere og lage flyers. Og vi trenger definitivt en kvinneradio som jeg kan skru på når jeg vil høre punk og dokumentarer om lesber i Oslo. Vi trenger et hus som er styrt av de som bruker det og hvor folk i stor grad kan gjøre som de vil. Tror jeg at Blitz er en koslig liten landsby hvor alle er snille og det ikke er noen problemer? Langt i fra, det er mange ting som kan diskuteres med måten Blitz drives på og hvordan ting fungerer der. Men løsningen på problemene er ikke å legge ned Blitz.

For meg er Blitz et pusterom, et slags fristed med en helt annen atmosfære enn andre steder jeg går ut i Oslo. Det er ikke så ofte at jeg er på Blitz, men jeg liker å vite at det er der. På en måte kan man si at Blitz-huset har politisk betydning rett og slett fordi det finnes. Det at vi lever i et samfunn som har rom for Blitz, selv om man av og til må slåss for det gjør meg mer optimistisk angående samfunnet vi lever i. Alle byer trenger sånne steder, fordi mennesker trenger sånne steder. For meg og mange andre hadde Oslo blitt en tristere og mindre levende by uten Blitz.


La Perdida

la perdidaEn tegneserie jeg leste nylig rører litt ved temaet i posten «White Guilt». La Perdida er skrevet og og tegnet av Jessica Abel. Den ble gitt ut som en serie av Fantagraphics og kom ut som en innbundet utgave hos Pantheon Books i 2006.

I La Perdida møter vi Carla som har meksikansk far, men som har vokst opp i USA hos sin hvite amerikanske mor. Hun drar til Mexico City for å bli bedre kjent med sine meksikanske røtter. Ettersom både språkkunnskaper og økonomiske midler er sterkt begrenset flytter hun inn hos ekskjæresten Harry. Harry er kommer fra et velstående hjem og er i Mexico for å bli forfatter i William Burroughs ånd. Mens Carla er opptatt av å gå på Frida Kahlo-museet, besøke pyramidene og bli kjent med «det ekte Mexico» holder Harry seg for det meste hjemme sammen med spriten. Han anklager Carla for å være en patetisk turist mens hun anklager ham for å være en amerikansk snylter som ikke bryr seg om å bli kjent med innfødte meksikanere. Forholdet deres blir desto mer anstrengt da Harry forstår at Carla ikke har tenkt til å dra hjem igjen, men har bosatt seg hos ham. Utløpsdatoen på flybilletten og visumet hennes går ut. Hun får seg jobb på som engelsklærer og flytter sammen med en jente på jobben.

I mellomtiden har Carla også fått flere meksikanske venner, blant annet Memo, en hissig og manipulerende kvasirevolusjonær og kjekke Oscar, som hun etterhvert blir sammen med. Memo kritiserer hele tiden Carla for å være en turist som prøve å posere som ekte meksikaner uten å egentlig kjenne til kulturen. I sitt forsøk på bli akseptert av Memo og å bli så «autentisk» som mulig mister Carla sin kritiske sans. For å bli kvitt stempelet som en «conquistadora» går hun med på alt Memo og Oscar sier og tar avstand fra alle sine amerianske bekjente i Mexico. Dette får etterhvert alvorlige konsekvenser for både Carla og omgangskretsen hennes. Handlingen tar en dramatisk vending og plutselig har Carla mer av det «ekte Mexico» enn hun er i stand til å håndtere. Hun innser at hun har vært for passiv og svak ovenfor sine omgivelser: «I didn’t judge because I thought I wasn’t qualified to judge, but as it turned out, that was just an excuse to not be engaged, and not to act right

Jessica Abel har tegnet La Perdida i svart/hvitt med en stil som først virket litt rotete på meg. Den hyppige bruken av svarte felter gjør at bildene får et ganske tett utrykk. Etterhvert som jeg vendte meg til det oppdaget jeg at bruken av kraftige kontraster gjorde tegningene veldig livlige og uttrykksfulle.

La Perdida er en dannelsesfortelling med kulturkonflikt og krimelementer. Spennende lesing akkompagnert av flott artistisk arbeid.


White Guilt Del 1

Bloggen jeg nevnte i forrige post, Stuff white people like, samt en del andre ting jeg leser for tida har fått meg til å tenke mye på fenomenet «white guilt». Som hvite rike mennesker er vi konstant ridd av skamfølelse. Jeg tror jeg først oppdaget denne skamfølelsen da jeg var liten og syntes at indianere var det kuleste i hele verden. Mange av mine framtidsplaner innebar å bo i et telt, ha fjær i håret og ri på min egen mustang som jeg kunne snakke med på dyrespråket (muligens litt villedet av tegneserien Yakari her). Så lærte jeg om hvordan den hvite mann hadde flommet innover prærien, slaktet alle bisonene og meiet ned vår røde bror og søster. Siden det har jeg vel egentlig hatt dårlig samvittighet for å være hvit. Jeg tror jeg trygt kan si at mange av mine senere valg (som å bli med i Natur og Ungdom, bli vegetarianer og sosialist/kommunist) har rot i skyldfølelsen jeg har over å være født i rike Norge, aldri vært sulten en dag i mitt liv og å tilhøre en rase som har drept og undertrykket folk over mesteparten av kloden og som fortsatt gjør det.

Denne dårlige samvittigheten er et temmelig vanlig fenomen i de rike delene av den vestlige verden. Spørsmålet er hva det har å si for holdningene våre og hvordan vi håndterer spørsmål knyttet til andre folkeslag. I verste fall kan vår dårlige samvittighet gjøre vondt verre. Fordi vi har dårlig samvittighet unnskylder vi handlinger begått av andre folkeslag som vi ellers ville fordømt. Vi er så opptatt av vår egen skyld at man lett overser andre folkeslag også har begått (og fortsatt begår) grusomme overgrep. Ofte kan man få inntrykk av at resten av verden var fredfylte og levde i harmoni med hverandre og naturen helt til den hvite mann kom og ødela alt. Og det er jo temmelig langt fra sannheten.

Egentlig sitter den hvite vestlige verden fast i en catch 22-situasjon. Hvis vi irettesetter andre land og prøver å påvirke dem kan det bli sett på respektløst ovenfor andres kultur og kulturimperialsme, og ikke minst nedlatende ved at vi skal fortelle hvordan andre bør leve/styre landet sitt. På den andre siden kan det også tolkes negativt hvis vi unnlater å kritisere det vi ser på kritikkverdige forhold. Ved å sette en annen standard for andre folkeslag sier vi at vi ikke forventer mer av dem. Det blir lett å tolke dette som at «de vet jo ikke bedre stakkars». De andre er mer usiviliserte og som små barn må man ikke stille for store krav til dem før de er ferdig oppdratt. Målet må være å finne en balanse mellom kritikk av steder der menneskerettigheter blir krenket og respekt for andre kultur og tradisjoner. poenget mitt er at når det kommer til skyldfølelse så må vi get over it. Kunnskap om historien er viktig for å forstå hvorfor forholdene mellom verdensdelene er og man må være bevisst på at et vanvittig stort antall mennesker føler at de og deres nasjon er blitt ydmyket av vesten. Men det er heller ikke feil å synes at vesten har mange gode ideer og idealer som man brukt mange hundre år på å diskutere og kjempe seg fram til. Å synes at man har gode ideer er ikke det samme som å synes at alt tankegodset fra andre kulturer er forkastelig.

PS. Jeg er selvsagt klar over at i opposisjon til de som er drevet av skyldfølelse har man de paranoide som frykter en islamsk verdensrevolusjon, er for full assimilering av muslimer som trår på vestlig jord, synes man burde bomba hele Midtøsten for å bli ferdig med hele greia og helst vil ha Muhammed-karikaturer i avisa hver dag. Dette er også en fryktelig dårlig holdning, men det får bli en annen post.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere