Category Archives: Poesi mens vi puster

Poesi mens vi puster 104

23.14 (hvor som helst i verden)

fotografier av jorden
ovenfra: gatenett og elver, åkerlapper
klynger av hus, solsvidde sanddyner
og fjellområder, flyplasser; en klode
som rommer alt dette
et blikk som glir over verdenshav
millionbyer, skoger av skyskrapere –
det finnes en bevegelse i kroppen
som står stille, en lengsel
som ikke vet hva den lengter mot,
og jeg skriver navnet på min egen gate
sirkler inn bygården, leiligheten
vinduet, tenker: kan jeg finne meg selv
om jeg bare zoomer nært nok –
uskarpe former, en saus av piksler
fotografier av fotografier
av meg selv foran en skjerm
som rommer alt dette?
jeg prøver å samle tankene
følge blikket som glir videre
mot et punkt i enden av lengselen,
i sentrum av tanken: et sted å være
et liv å leve meg inn i

 

- Rune F. Hjemås

fra samlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012)


Poesi mens vi puster 103

I helga hadde vi navnefest for vesla vår. Nå er Live (som hun heter) blitt offisielt ønsket velkommen til slekta. Det var veldig koselig å feire henne sammen med familien. Jeg ble helt rørt av hvor mye oppmerksomhet og nydelige gaver hun fikk. I talen min leste jeg dette diktet som er en fin skildring av hvordan det føles ha et nytt lite menneske i huset.

Det nye andedrag av Halldis Moren Vesaas

Den gode natta gøymer oss.
Eg ser deg ikkje lenger,
men det er berre nokre steg
imellom våre senger.
Den vesle senga vi fekk til,
små plagg, små mjuke laken,
får hyse deg og verme deg,
du kom så arm og naken.

Eg ligg og høyrer pusten din –
ein straum som jamt skal fløde
i år på år, langt etter vi
som gav deg liv er døde.
Så stutt, så nytt eit andedrag –
eg tykkjer heile stova
er vak som eg og lyder stilt
og takkar Gud for gåva.

Kvar stund ber vokster med til deg.
Kva gjer det vel om tida
går bort med oss, mot slutt og stogg,
når berre her ved sida
ditt andedrag flyt stilt og jamt,
når sjølve livet er her?
Du gav oss nye hjarte, du.
Dei eig ei bønn: Å, ver her!


Poesi mens vi puster 102

Vintertegn

Frosten knytter hendene og vil sprenge

veibanene i stykker

Aspenes løv er drept med formalinkapsler

Is-breene sleper seg skritt for skritt

over dal-toppene

tunge i baken og forpustet – en meter på tusen år.

Skyene er grimet av tretthet, varmer sine fingre

på en mørkerod sol. Fuglene

har tømt sine trær og reist bort i avmakt. Tungen

vender seg innover i din gane.

Tanken låser sin dør

- Rolf Jacobsen

fra samlingen Headlines (1969)


Poesi mens vi puster 101

Vi drar en musikalsk variant denne uka. Fordi denne låta er blant de vakreste jeg vet og innimellom må jeg bare høre på den igjen og igjen.

Og fordi den er med i en sjarmerende high school romanse med John Cusack fra 1989.Hvem ville ikke ha smeltet for dette?

 


Poesi mens vi puster 100

(LANGFRIMINUTTT: TALE TIL ET OLDEBARN)

vi var åtte anti-dødspunkere

som tilfeldigvis guffa nåla opp

på brystvortespeedometeret

samtidig

på forskjellig vorspiel i samme by

lepja drinker

og hørte på the smiths

før vi gikk ut og delte oss på fire

som atter, etter noe tid

delte sg på to: far din

med sørpa han veksla inn

i mor di & fikk

det tilbake

som er deg når dette leses

 

-Morten Wintervold

fra samlingen Nytt kull på voksenopplæringa (2007)


Poesi mens vi puster 99

[lengselscelle]

120 dager siden croissant og leppestift

kaffekoppkafe i parkveien

120 dager, seige som militærkasernemelankoli

streker på veggen

ved kjøkkenbordet

som en annen innsatt

 

første april overalt

men ingen narr å se

bare heisekraner og hustak

fra iladalen til karihaugen

var det årets førse sommerfugl

eller bare et tørt løv

som blafra forbi vinduet nettopp

 

ser travløp på tv

12 dyr og 12 kusker

imiterer en vinner

hever armene over hodet

går opp på tærne

strekker meg, kjenner det

gjør vondt, hvor langt

kan jeg komme

 

- Inge Haugane og Stian Johansen

fra samlingen Nedenom og Volvo (2010)


Poesi mens vi puster 98

I anledning gjenopplivingen av denne bloggen gjenoppliver jeg også spalten «Poesi mens vi puster» og vil poste et dikt hver mandag. Jeg starter med et dikt fra en av fjorårets mest kritikerroste poesidebutanter.

jeg fyller øynene med det jeg tror du vil ha

jeg fyller dem med kråker

jeg fyller dem med frø

som blåser dunete langs bakken

og du sitter oppreist i meg mens jeg går

du sitter bak øynene mine

og ser meg se

 

du har fått rommet med den dårligste utsikten

så jeg må passe på å ha den beste

jeg skraper is av øynene om morgenen

jeg pirker i dem med en kvist

 

det jeg skal er enkelt          jeg skal gå her langs veien alene

og se for to

 

- Lina Undrum Mariussen

fra samlingen Finne deg der inne og hente deg ut (2011)


Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 285 andre følgere