En av grunnen til at jeg elsker radio er at jeg blir påmint musikk jeg hadde glemt. På vei til jobb i morges hørte jeg på Radio Tango. Og i det plateprateren satte på “White Rabbit” med Jefferson Airplane følte jeg meg litt mer morgenfrisk med en gang. Dette er en låt som er vanvittig kul, selv om Jefferson Airplane aldri har havna på lista over band jeg må skaffe meg album av. Jeg liker den fordi jeg blir så revet med av den og fordi den på en måte føles litt urovekkende ut. Jeg føler spenning og får sommerfugler i magen når jeg hører den. Kanskje er det bare sangen eller kanskje er det minnene om de ganske mange filmene som har brukt den i soundtacket sitt. Her er i hvertfall “White rabbit” med en kul video satt sammen av klipp fra Alice in Wonderland. God fornøyelse og god helg folkens.

En venn av meg sa en gang at hun testet alle nye mennesker hun vurderte å bli venner med ved å spille Morphine for dem. Hvis de ikke likte Morphine var det bare å holde seg unna. Jeg er fristet til å si meg enig. En person som ikke liker Morphine kan umulig ha verken smak eller hjerte. Altså ikke en person man vil omgås.

Morphine er lyden av hjerteblodet som pumper gjennom årene. PJ Harvey skal ha sagt at hun pleide å sette seg på en av høytallerne under Morphine-konserter. Garantert musikalsk seksuell tilfredstillelse. Morphine er næring for både kroppen og sjelen. Smektende og stimulerende for sansene. Beroligende balsam for nervene. Enkelheten i trommer, bass, saksofon, frontet av Mark Sandmans vokal er besnærende og uslåelig.

Om jeg føler meg sterk, sexy og uslåelig. Om jeg føler meg liten, redd og skjelvende i fosterstilling. Morphine er alltid riktig. Mark Sandman er død. Men han snakker til meg for det. Han sier “You’re good, good, good”. Han sier “I can tell you taste like the sky cause you look like rain”.

Jeg lener meg tilbake, åpner opp hjerteklaffene og lar Morphine flyte inn.

Veldig mange forbinder nok i likhet med meg sangen “Where is my mind” av Pixies med sluttscenen i Fight Club der Edward Norton og Helena Bonham-Carter står og ser på skyskrapere som raser sammen. På YouTube har det nå dukket opp en video som gir nye og ganske uvante assosiasjoner til denne sangen. Det er ballettdansere som opptrer til tonene av nettopp “Where is my mind”. Det ser ut som en forestilling satt opp på en ballettskole eller noe lignende. Jeg synes i hvertfall at de søte og ganske unge dansernes grasiøse bevegelser danner en fin kontrast til det røffe uttrykket til Pixies. Jeg liker både Pixies og ballett, men hadde aldri trodd at jeg ville få oppleve dem begge samtidig.

Alt dette snakket om emo og melankoli har fått meg til å tenke tilbake på mine tenåringsdager. Hvorfor er man som 17-åring fanatisk opptatt av å sitte i timevis i et mørkt rom og høre på sanger om kjærlightssorg og død? Også bøkene. Bjørneboe, Dostojevskij, Camus, Sylvia Plath, Baudelaire og Emily Dickinson ble lest med en intensitet jeg i ettertid finner nesten skremmende. Jeg leste alle The Cure sine tekster med innlevelse og var overbevist om at hver eneste sang var en perfekt refleksjon av mitt eget indre.

Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.

Kanskje er man som ung spesielt fascinert av melankolien fordi man nettopp har begynt å oppdage disse tankene rundt mening, mangel på mening og det forgjengelig ved alt. Når du er ung er alt så intenst, du føler alt så sterkt alltid. Du er overbevist om den du er så forelsket i vil du elske alltid, bestevennene vil alltid være bestevenner. Samtidig er ethvert nederlag en liten apokalypse, ingen blir så dødelig såret som en tenåring. Når du har den første store kjærlighetssorgen sier du at nå dør du. Og det er ikke en overdrivelse, det føles virkelig slik. Det er her mange tyr til kreativiteten. Man skriver og skriver, dikt, brev, en roman, sangtekster, sitter i timesvis med gitaren på fanget og prøver å finne nøyaktig den riktige tonen som skal si alt om hvordan du har det inni sjelen din. Litteraturviter og psykoanalytiker Julia Kristeva har skrevet boka Sort Sol som nettopp handler om hvordan melankolien stimulerer til kreativitet. Hun sier blant annet at kreativiten oppstår fordi vi har en følelse av tap. Å skape mening med tegn er et forsøk på å erstatte det tapte objektet, for slik å fylle tomrommet vi har inni oss.

Nå som jeg er eldre hører jeg fortsatt på mye av den samme musikken, men den snakker ikke lenger til meg på samme måte som før. Noen ganger tar jeg meg selv i savne intensiten i inntrykkene jeg fikk tidligere. Men så husker jeg alt dramaet og alt det selvhøytidelige alvoret som hører ungdommen til. Så setter jeg på den siste plata til Deerhoof og tenker at det er greit å være glad og ta litt lett på ting også. I cd-hylla står det 19 album med The Cure, klare for å tas fram når jeg føler for å vandre på den mørke siden.

For å hylle melankolien har jeg valgt ut fem sanger som er blant mine favoritter innen denne sjangeren.

1 The Smiths - There’s a light that never goes out

Dette er etter min mening den mest perfekte popsangen noensinne skrevet.

2 The Cure - Cold

Låta “Cold”er fra The Cures mest dystre og beste album, Pornography.

3. Jesus and Mary Chain - Nine Million Rainy Days

Noen mener at JMC ble kommers med albumet Darklands. Disse menneskene kan gå i skammekroken. Darklands inneholder fantastisk vakre og melankolske låter, dette er min favoritt blant dem.

4. Siouxie and the banshees - Spellbound

Siouxie Sioux, den tøffeste dama i hele post-punk/goth-klassen

5. Bauhaus - In the flat field

Melankolske, skremmende, morsomme. Du vet aldri helt hvor du har Bauhaus.

Jeg føler at jeg må ønske blogland god helg med noe litt mer positivt enn forrige post. Derfor gir jeg dere en scene fra en av mine favorittfilmer. Det er Heath Ledger som synger You’re just too good to be true i klassikeren 10 things I hate about you. Jeg har sett den filmen så mange ganger og den er like bra hver gang. Nå har denne filmen desverre blitt preget av sorgen over at Heath Ledger er død. Jeg hadde ikke trodd at døden til et vilt fremmed menneske skulle berøre meg så mye, men jeg ble seriøst på gråten da jeg hørte at Heath var borte. Men nå må jeg slutte å skrive før jeg blir helt emo ;). Nyt denne utrolig søte scenen og den flotte sangen. God helg folkens.

Trenger verden flere album med pubertal garasjerock med småsinna jenter på vokal? Åjadda. I hvertfall når de er så morsomme som Be your own pet. Be your own pet kommer fra Nashville, Tennessee. De ga ut debutalbumet sitt i 2006 og kommer nå med oppfølgeren Get Awkward. De spiller pønkrock med kætsjy pop-feel. Veldig lett å bli hekta på og veldig dansbart. De legger ut på turne i disse dager, men kommer desverre ikke innom Norge. De spiller to konserter i Sverige, men jeg lurer på om jeg ikke må stå over og heller håpe at de setter Oslo på turnelista neste gang.

Jeg har ikke fått hørt gjennom hele det nye albumet, men utifra de låtene jeg har hørt virker det svært lovende. Jeg syntes det første albumet hadde en del kule låter, men at det ble litt ensformig i lengden. Fra det lille jeg har hørt nå virker det som om de har utviklet seg i en positiv retning med et litt mer variert uttrykk. De kan minne litt om The Gossip i stil for de av dere som måtte ha et forhold til dem (og hvis du ikke har hørt Gossip bør du gå og gjøre det nå). Jeg fant ikke noen video til låtene fra det nye albumet så jeg legger ut en fra det forrige. Låta er Adventure og videoen er veldig søt og utrykker godt det litt naive, men rocka utrykket til Be your own pet. (Eller er hele den greia med å kle seg i dyrekostyme for å vise at man er litt kræzy på en søt måte litt oppbrukt? Jeg vet ikke jeg ass. Tror jeg velger å fortsatt synes at det er litt søtt).

Filmen nevnt i forrige post, Itty Bitty Titty Committe, er sterkt inspirert av Riot Grrl-bevegelsen som oppstod i USA på begynnelsen av 90-tallet. En av frontfigurene for bevegelsen var Kathleen Hanna og bandet hennes Bikini Kill.

Her er en YouTube-film jeg fant som viser klipp fra blant annet Buffy, X-men, Kill Bill, Wonder Woman og Carrie til lyden av en av Bikini Kills tøffeste låter, Rebel Girl. Både feministen og nerden i meg ble veldig glad da jeg så denne.

I går var jeg på Mir i den anledning at Radio Nova skulle slippe programmet for festivalen sin, Novafest, som arrangeres hver vår. Jeg var med i Radio Nova i nesten 3 år, men ga meg i høst da jeg begynte å jobbe heltid. Likevel liker jeg fortsatt å følge med på hva de driver med der de sitter i 4. etasje på Chateau Neuf. 11. til 13. april arrangerer de altså Novafest 08 på Chateau Neuf. Forskjellige radioprogrammer vil selvsagt stå sentralt, men det blir også masse bra musikk på scenene på huset. Det store trekkplasteret er nok Billy Bragg som spiller på fredagen. Billy Bragg er engelsk og kjent for å spille en blanding av punk, folkemusikk og protestsanger. Jeg hadde ikke hørt så mye om han fra før, men ble overbevist da dette klippet ble vist på Mir i går:

Det andre bandet jeg sterkt vil anbefale spiller på lørdagen og det er svenske Love is All. Denne videoen vil forklare bedre enn ord hvorfor du bør komme deg på Novafest og se dem.

For mer informasjon om Novafest 08 kan du klikke her.

Det har skjedd så mye annet de siste dagene at jeg nesten helt har glemt å blogge om forrige ukes absolutte største gladmelding: PJ Harvey spiller i Operaen i Bjørvika 19. juni, og jeg og en god venninne har billetter. Det kan se ut til at 2008 skal bli året som gjør godt for skuffelsene 2001 førte med seg. 2001 var nemlig året da jeg pga pengemangel og for lange avstander i tur og orden gikk glipp av The Cure på Roskilde, PJ Harvey på Rockefeller og Depeche Mode i Spektrum. Var jeg bitter? Å jada. Men skjebnen smiler til de som ikke fortviler. I februar fikk jeg se The Cure (for andre gang til og med!) og nå står PJ Harvey for tur.

Jeg var 15 år da jeg oppdaget PJ Harvey. Husker ikke hvordan, men jeg hadde på et vis snublet over låta “To bring you my love” fra albumet med samme tittel. Jeg var helt oppslukt av den og benyttet en hver anledning til å gå innom platebutikken for å høre på sangen på repeat. Ettersom mine lommepenger sjelden strakk til å kjøpe en cd til den horrible prisen av 179 kr og dette var en del år før nedlasting av musikk var mulig ble det mange besøk i platebutikken. Så mange at han som var daglig leder kommenterte det. Han var ikke uvennlig, men jeg ble likevel dødelig flau. Jeg kom ikke tilbake før jeg hadde hatt bursdag og endelig hadde penger til å kjøpe det etterlengtede albumet. Til min store ergelse var ikke daglig leder på jobb den dagen, jeg hadde gledet meg til å vise at nå var det slutt på snyltingen. To bring you my love var mitt til odel og eie.

Mer enn ti år og et større antall gjennomlyttinger senere får jeg fortsatt frysninger hver gang jeg hører “To bring you my love”. Jeg elsker hvordan den starter helt rolig, du hører den nesten ikke. Så bli lyden sterkere og du blir dratt inn av de enkle og manende tonene fra gitaren. Så kommer stemmen til Polly Jean inn. Og den er så rå, så naken, den blir nærmest tvunget ut av strupen hennes. Du tenker “ja, selvsagt”, du tror henne når hun synger:

Climbed over mountains
Travelled the sea
Cast down off heaven
Cast down on my knees
I’ve laid with the devil
Cursed god above
Forsaken heaven
To bring you my love

På slutten toner et orgel rolig ut og du føler at du endelig kan slippe pusten igjen. Gradvis går gåsehuden bort. Men sangen har gjort noe permanent med deg.

Polly Jean Harvey

På lørdag 15. mars holdes det støttekonsert for RadiOrakel på Blitz. Moroa starter kl 21 og det er 50 spenn i døra. Bandlista består av Rabalder, Common Cause, Cruoris og Iskra.

RadiOrakel er verdens eldste kvinneradio og har holdt det gående på eteren siden 1982. Den er drevet på pur idealisme og er en uvurdelig kilde til informasjon om hva som skjer i grasrota og undergrunnen innen både politikk og kultur. Uten fete sponsorer og annonsører er kanalen avhengig av at vi som synes alternativ radio er kult viser vår støtte. Dette er som regel en glede mer enn en byrde (jeg fikk fx kjøpt noen kjempefine klær og god kake på RadiOrakels loppemarked i høst). Nå til lørdagen kan du få høre fire tøffe band til den latterlige prisen av femti kroner. Så få stumpen din til Blitz 15. mars.