Category Archives: Musikk

Gladsang

Å få barn innebærer blant annet å lære seg barnesanger om igjen. I tillegg har jeg lett opp andre sanger på norsk som jeg synes er fine. Slik endte jeg opp med å dykke ned i tekstarkivene til Tramteateret. I tillegg til å ha vokst opp med Tramteaterets produksjoner for NRK(så som Pelle Parafins Bøljeband) har moren min alle platene deres som er blitt lyttet mye til gjennom hele oppveksten min. Mange av disse sangene er jeg fortsatt veldig glad i. En av de fineste tekstene Arne Garvang og Terje Nordby skrev sammen er «Glad i noen». Den har trøstet meg i flere tunge stunder med kjærlighetssorg og annet mørkt tankegrums. Det er en sang som sier at kjærlighet alltid er mulig. Og det er jo et fint budskap å synge videre.

GLAD I NOEN
(Arne Garvang/Terje Nordby)


Du kan tråkke på deg sjøl
til du faller og gir opp
til du ligger og
hater hver trevl i din kropp
og alt har i grunnen sagt stopp
Og så blir du glad i noen

Du kan legge opp et løp
som er logisk og klart
og ta bestemmelser først
det er enkelt og smart
og så følger du skjema og kart
men så blir du glad i noen

Hvor kommer det fra
og hva kommer det av
at selv om du aldri er glad
så kan du bli glad i noen

Inni natta er det mørkt
inni mørket er det trygt
Du vil male alt svart
Du vil se allting stygt
du er likeglad, tøff og forrykt
Og så blir du glad i noen

Og de bittesmå ting
får no’annet å si
så som lukten av parken
med regnddråper i
og sirisser og pinnsvin fordi
du er blitt glad i noen

Hvor kommer det fra
og hva kommer det av
at selv om du aldri er glad
så kan du bli glad i noen
du er blitt glad i noen
du er blitt glad i noen
du er blitt glad i noen

(«Glad i noen» er fra albumet «B-by-livet går sin gang» fra 1982.)


whitney

«Hvem er død?», sa jeg.

Vi hadde akkurat skrudd på radioen. Både mannen og jeg spisset ørene.

«Olson?»

«Housten», sa jeg. «Whitney Houston».

Whitney Houston var funnet død i badekaret. Spontant fikk jeg tårer i øynene. Jeg ble litt overrasket over det. Hun er ikke en artist jeg har forholdt meg til på lenge. I 1992 kom The Bodyguard. Mamma og jeg så filmen på kino, jeg hørte på soundtracket hjemme om og om igjen, vi dro på konsert i Oslo Spektrum. Men nå kan jeg ikke huske sist jeg satte på en låt av henne.

Kan man si at man sørger over noen man ikke kjenner? For en stund sida leste jeg en artikkel er forfatteren ( jeg husker ikke hvem det var) skrev at når kjendiser, statsoverhoder eller andre som av ulike grunner får omtalt sin død i media går bort er det ikke sorg vi føler, men sentimentalitet. Jeg ble uansett oppriktig lei meg av å høre at Whitney Houston, en av min barndoms heltinner, damen med den fantastiske stemmen, er død. Jeg er lei meg for at livet hennes endte på den måten det gjorde. Hun betydde kanskje ikke så mye for meg, men hun betydde noe, og der ute lever mennesker som nå er grepet av en forferdelig savn.

Her er Whitney i yngre og gladere dager.


Endelig ny lyd

For en stund siden klagde jeg over hvor vanskelig det er å finne ny musikk som virkelig treffer meg. Men halleluja, nylig oppdaget jeg The Jezabels. De er fra Sydney, Australia og spiller en blanding av indie rock og indie pop. Det er fengende som fy, samtidig har både melodiene og tekstene en dybde som gjør at man kan lytte til dem igjen og igjen. Vokalist Hayley Mary har en nydelig stemme som kan være både forførende myk og voldsom . Til tider kan hun minne en del om Siouxsie Sioux. The Jezabels har blitt sammenlignet med blant annet Florence and the machine som jeg også liker.

The Jezabels har gitt ut tre EP-er. Alle tre på høyt nivå og de er blitt mitt soundtrack denne sommeren.

En av mine favorittlåter har den fantastiske tittelen «Disco biscuit love». Man må bare digge det.

The Jezabels spiller på John Dee i Oslo 25. september. Jeg har definitivt tenkt til å sikre meg en billett.


De gamle er best

I det siste har jeg hørt mye mindre på musikk enn jeg pleier. Mye av grunnen er at jeg er drittlei praktisk talt alt jeg har pleid å høre på de siste årene. Jeg er lei alt som er ipoden og på Spotify-listene mine. CD-ene mine har jeg pakket bort, men jeg hadde nok vært lei dem og. Og jeg orker ikke sette meg inn ny musikk. Jeg leser litt anmeldelser og får anbefalinger fra folk, men det er sjeldent jeg følger opp. Noe jeg sjekker jeg ut, men lite fester seg. Men så savner jeg musikk. Løsningen min har foreløpig vært å gå tilbake i tid. Først til Leonard Cohen, en gammel favoritt som jeg ikke har hørt så mye på på en stund. Og Leonard kan greiene sine. Musikken og tekstene hans får meg til skjelve, rødme og gråte. Dette er ekte poesi. Så sukker jeg «hvorfor lager ingen sånn musikk, sånne tekster lenger» og føler meg skikkelig gammel som synes at alt virket mer ekte før.

Så tenker jeg at jeg skal slå meg mer løs og inspirert av min nye serie-dille, Supernatural, setter jeg på Blue Oyster Cult. «Don’t fear the reaper» kan godt gå på repeat noen ganger uten at jeg blir lei, men kan hende naboene blir det.

Og når jeg virkelig skulle slå meg løs når jeg skulle i leiligheten fant jeg fram god gamle gutta i Aerosmith. Jeg har en vag følelse av at de er et band man kan bli anklaget for å være litt harry for å like, men hvem bryr seg? Eneste minus er at jeg har hatt låta «Angel» på hjernen i tre dager nå. Uvisst hvorfor ettersom den ikke er en av mine favoritter i diskografien deres. Men den er åpenbart fengende. Jeg poster den her og håper på overføre viruset til noen andre.


Patti Smith til Oslo

«Just kids» av Patti Smith var en av de første bøkene jeg leste i fjor. Selv om jeg hadde hatt den legendarisk plata «Horses» i cd-hylla i mange år var det først med denne selvbiografiske boka at jeg virkelig fikk øynene opp for henne. Jeg hadde det ganske kjipt i begynnelsen av 2010. Patti ble en inspirasjon. Jeg leste flere bøker av henne og om henne. Jeg hørte på alle platene. Jeg leste «Just kids» om igjen. Jeg arrangerte Patti Smith-kveld på Blå. Jeg var oppslukt av Patti. Intensiteten i stemmen, ordene og tankene hennes. Da hun holdt konsert i New York på bursdagen sin i vinter satt jeg småbitter i Oslo og ønsket at jeg var der.

Og nå kommer hun til Oslo. Fredag 10. juni på Norwegian Wood. Billetter kommer snart. Følg med. Jeg kjenner meg helt svimmel ved tanken på å se henne. Det skulle selvsagt helst vært på en mørk og litt nedslitt klubb i New York, men jeg tar det jeg får.


Death rock, goth style

Her har jeg hele tida gått og trodd at Christian Death var et klassisk goth band, og så kommer wikipedia og forteller meg at det er death rock. Jaja, det viktigste er vel at jeg har gjenoppdaget dem etter noen års fravær.

I can die a thousand times
But I will always be here
with the power skull secrets
of forgotten years
the hangman’s noose is trenched
with bloodstains of tears
my hands are the killer that confirms
my tears


Musikkfredag

Da var det plutselig fredag og den andre jobbuka i året er vel overstått. Har følt meg ganske slapp hele uka (tror kroppen muligens protesterer mot at mitt nye treningsopplegg inkluderer intervalltrening i spinningsalen. Sinnsykt slitsomt). Nå skal det bli godt med helg hvor jeg håper på å få lest ut et par bøker, teste de nye langrennsskiene mine i marka og ikke minst teste litt øl på mikrobryggeriet på Grünerløkka. Hurra!

Ettersom jeg akkurat fikk lønning skal jeg også gå til innkjøp av en del konsertbilletter. Det er mye å glede seg til på musikkfronten i år. Her er bandene jeg har planlagt å se foreløpig:

Iron and Wine

tror det kan bli en veldig koslig februarkveld på Rockefeller.

White Lies (kommer med nytt album nå i januar og jeg gleder meg vanvittig til å høre det). Spiller på Rockefeller i slutten av februar.

Roger Waters

spiller The Wall på Telenor Arena 30. april. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Jeg så ham spille Dark side of the moon på Roskilde i 2006 og gråt gjennom hele konserten, det var så vakkert. Tror dette kommer til å bli minst like sterkt.

Joan Jett. Tøffeste dama ever. Hun spiller i Oslo 6. juni

Warpaint. De kom med det fantastiske debutalbumet The Fool i fjor. I år spiller de på Øyafestivalen og det er god nok grunn for meg til å kjøpe en billett.

I tillegg kommer min store heltinne PJ Harvey med nytt album snart. Den første singelen blir sluppet 17. januar. Jeg begynner å skjelve av glede bare jeg tenker på det. Hittil ingen konserter booket i Norden, men det ryktes at hun skal spille på noen festivaler i år, så jeg krysser fingrene for at jeg skal få sett henne.


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere