Alt dette snakket om emo og melankoli har fått meg til å tenke tilbake på mine tenåringsdager. Hvorfor er man som 17-åring fanatisk opptatt av å sitte i timevis i et mørkt rom og høre på sanger om kjærlightssorg og død? Også bøkene. Bjørneboe, Dostojevskij, Camus, Sylvia Plath, Baudelaire og Emily Dickinson ble lest med en intensitet jeg i ettertid finner nesten skremmende. Jeg leste alle The Cure sine tekster med innlevelse og var overbevist om at hver eneste sang var en perfekt refleksjon av mitt eget indre.

Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.

Kanskje er man som ung spesielt fascinert av melankolien fordi man nettopp har begynt å oppdage disse tankene rundt mening, mangel på mening og det forgjengelig ved alt. Når du er ung er alt så intenst, du føler alt så sterkt alltid. Du er overbevist om den du er så forelsket i vil du elske alltid, bestevennene vil alltid være bestevenner. Samtidig er ethvert nederlag en liten apokalypse, ingen blir så dødelig såret som en tenåring. Når du har den første store kjærlighetssorgen sier du at nå dør du. Og det er ikke en overdrivelse, det føles virkelig slik. Det er her mange tyr til kreativiteten. Man skriver og skriver, dikt, brev, en roman, sangtekster, sitter i timesvis med gitaren på fanget og prøver å finne nøyaktig den riktige tonen som skal si alt om hvordan du har det inni sjelen din. Litteraturviter og psykoanalytiker Julia Kristeva har skrevet boka Sort Sol som nettopp handler om hvordan melankolien stimulerer til kreativitet. Hun sier blant annet at kreativiten oppstår fordi vi har en følelse av tap. Å skape mening med tegn er et forsøk på å erstatte det tapte objektet, for slik å fylle tomrommet vi har inni oss.

Nå som jeg er eldre hører jeg fortsatt på mye av den samme musikken, men den snakker ikke lenger til meg på samme måte som før. Noen ganger tar jeg meg selv i savne intensiten i inntrykkene jeg fikk tidligere. Men så husker jeg alt dramaet og alt det selvhøytidelige alvoret som hører ungdommen til. Så setter jeg på den siste plata til Deerhoof og tenker at det er greit å være glad og ta litt lett på ting også. I cd-hylla står det 19 album med The Cure, klare for å tas fram når jeg føler for å vandre på den mørke siden.

For å hylle melankolien har jeg valgt ut fem sanger som er blant mine favoritter innen denne sjangeren.

1 The Smiths - There’s a light that never goes out

Dette er etter min mening den mest perfekte popsangen noensinne skrevet.

2 The Cure - Cold

Låta “Cold”er fra The Cures mest dystre og beste album, Pornography.

3. Jesus and Mary Chain - Nine Million Rainy Days

Noen mener at JMC ble kommers med albumet Darklands. Disse menneskene kan gå i skammekroken. Darklands inneholder fantastisk vakre og melankolske låter, dette er min favoritt blant dem.

4. Siouxie and the banshees - Spellbound

Siouxie Sioux, den tøffeste dama i hele post-punk/goth-klassen

5. Bauhaus - In the flat field

Melankolske, skremmende, morsomme. Du vet aldri helt hvor du har Bauhaus.

Jeg føler at jeg må ønske blogland god helg med noe litt mer positivt enn forrige post. Derfor gir jeg dere en scene fra en av mine favorittfilmer. Det er Heath Ledger som synger You’re just too good to be true i klassikeren 10 things I hate about you. Jeg har sett den filmen så mange ganger og den er like bra hver gang. Nå har denne filmen desverre blitt preget av sorgen over at Heath Ledger er død. Jeg hadde ikke trodd at døden til et vilt fremmed menneske skulle berøre meg så mye, men jeg ble seriøst på gråten da jeg hørte at Heath var borte. Men nå må jeg slutte å skrive før jeg blir helt emo ;). Nyt denne utrolig søte scenen og den flotte sangen. God helg folkens.