I går var det verdens bokdag så selvsagt måtte jeg ut og gjøre noe litterært. Jeg endte opp på forfatterdebutantaften på Mono. Jeg synes det er svært varierende hvor mye jeg får ut av Forfattersentrums arrangementer på Mono og slik var det i går også. Kvalitetsnivået på gårsdagens debutanter var også svært varierende, men dette er ikke en anmeldelse, jeg vil heller si noe om tankene som oppstod etter å ha hørt den ene debutanten.

Hedda H. Robertsen (født 1987) debuterer med den erotiske romanen Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Dette er omtalen Tiden Forlag har på nettsiden sin:

“Alba er 19 år og arbeider i en bokhandel i en liten by i Norge. Det nærmer seg jul og butikken fylles av kunder. Men det er bare én Alba har øyne for, en mann i førtiårene fra København. Hun kaller ham Mads Mikkelsen og forelsker seg. Hun kler seg opp for ham, velger parfyme og sminke i håp om at han skal få øye på henne i løpet av de korte samtalene over disken. Inni henne, derimot, lever hun allerede et rikt liv med ham. For Alba gjør Mads Mikkelsen til gjenstand for sine erotiske fantasier, som bare blir sterkere og sterkere. Til slutt griper fantasiene inn i Albas liv på en slik måte at de ikke lar seg skille fra hverandre. For hva er mest virkelig? Hvilket liv er det mest sanne?”

Det første utdraget Robertsen leste var en fantasi Alba har om å ha sex med Mads Mikkelsen i en teatergarderobe. Etter en liten stund tok jeg meg selv i begynne å fnise. Ikke “å så pinlig hun sa pikk”-fnising, men “å herregud så klisje har hun lest mye husmorporno”-fnising. Dermed begynte tankene mine å spinne rundt spørsmålet om det er mulig å beskrive sex uten å henfalle til klisjeer. Nå skal det sies at min kjennskap til erotisk litteratur er ganske begrenset. Den stopper liksom ved Sagaen om Isfolket-bøkene jeg leste som 12-åring. Jeg har prøvd å ransake hjernen min om jeg har lest noe særlig av bøker med interessante sex-skildringer. Bøker som Uten en tråd og Sangen om den røde rubin dukker opp i minnebanken, men jeg kan ikke huske at de gjorde noe særlig inntrykk på meg. Det er jo ikke det at folk i bøker jeg leser ikke har sex. Men den blir sjelden eksplisitt beskrevet. Kanskje er det fordi sexen jo ikke er så viktig i handlingen, man kan godt bare hoppe raskt videre i plotet. Kanskje er noen forfattere rett og slett litt blyge og tenker at bestemoren deres jo kanskje vil lese boka ders. Tanken som slo meg mest da jeg satt på Mono var at grunnen til at mange unngår å skrive om sex er at det er ganske vanskelig å skildre seksualakten på en god og interessant måte. Som en bekjent av meg sa etter å ha prøvd å skrive en erotisk historie for et herreblad, noe han trodde ville bli lett-tjente penger; “Etter noen avsnitt måtte jeg gi opp. Jeg slapp opp for adjektiver”.

Hvordan skal man skrive om sex på en måte som har høy litterærkvalitet? Altså på en måte som ikke høres ut som gjengivelse av husmorporno og heller ikke blir altfor fylt av blomstrete klisjeer? Eller er det slik at sexscenerer noe såpass enkelt at det er grenser for hva som kan sies om det og hvor mange måter man kan si det på? Finnes det i såfall måter å fornye disse klisjeene på? En tanke som har slått meg i ettertid angående Skutt i filler av Mads Mikkelsen er at det boka forteller om er Albas fantasier. Denne sexscenene er ikke noe som virkelig skjer. Kanskje har forfatteren latt Albas fantasi utarte som en typisk erotisk novelle i et tvilsomt magasin fordi Alba fantaserer om å leve ut nettopp en slik klisjefantasi som man finner i ukebladerotikken. I såfall er det jo et bevisst litterært grep og ikke mangel på evne til å tenke nytt innen erotisk skildring fra forfatterens side.

For i det jeg var i nærheten av å fnise bort hele denne boka så leste Robertsen to andre utdrag og her begynte jeg å ane litterære kvaliteter. Robertsen sier hun blant annet er inspirert av franske klassikere som Historien om O. Denne har vært på leselista mi lenge. Kanskje er det dit jeg må gå for å få svaret på om litteratur som i høy grad omhandler erotikk også kan tilfredstille sansen for det høylitterære. Historien om O og Venus i pels flyttes opp på leselista og etterpå kan jeg ta en ny titt på Skutt i filler av Mads Mikkelsen.

Kjære…

Dette er en kjærlighetshistorie. Bruk litt tid på å venne deg til tanken før vi går videre. Da blir det enklere for alle. Det går fortere for meg å sette deg inn i situasjonen, og du kan slutte å tenke på andre ting, som du tenkte på før du begynte å lese.

Slik innleder Lisa Charlotte Baudouin Lie sin roman Armløs slår tilbake. Denne fantastiske boka kom ut i 2005 på Forlaget Oktober. Den var mitt første møte med Lie og jeg ble øyeblikkelig forført inn i hennes underlig drømmeunivers.

Historien i Armløs slår tilbake fortelles av Vanja, en ung og mildt sagt forstyrret kvinne. Hun møter Becca, blir stormende forelsket og starter et turbulent forhold blant annet basert på mye søvn, sex og dreping av naboens kjæledyr. Begge hovedpersonene har nok personlighetsforstyrrelser til å fylle en hel psykiatrisk avdeling. Derfor antar Vanjas fortelling en absurd og surrealistisk form. Vanjas prosjekt er å oppløse skillet mellom våkenhet og drøm. For henne er begge deler like virkelig. Sammen med Becca ønsker å hun å forme en psykose, en alternativ virkelighet. De lukker seg inne i Vanjas leilighet som blir deres univers, styrt av deres drømmer og tvangstanker.

Vi kan leke sammen. Vi kan drømme. Vi kan utvide mellomrommet i vår lille familie med mange flere tause deltagere. Nå kan vi for alvor begynne å innbille oss at vi ikke er de eneste som lider under interessen for tvangsutvidelse av den uelastiske horisonten, nye strukturer i dagene. Selv virkeligheten går over til slutt.

Kan ikke vente på at samfunnet skal tilpasse seg. Personlig virkelighet er virkelig nok. Og i hvertfall om du kan overbevise nok til å integrere andre. da blir for alvor en bærekraftig, delt psykose. Forsøk på fulltid.

Armløs slår tilbake er en mørk bok. Sex, blod, kroppsfunksjoner, selvmord og redsel for ensomhet er sentrale elementer. Men til tross for mørket er den også svært, svært morsom. Delvis fordi den er så absurd og delvis på grunn av forfatterens lek med språket.

Lisa Charlotte Baudouin Lie debuterte som poet i 2000 med diktsamlingen Forbausende få katastrofer som jeg har omtalt tidligere. I Armløs slår tilbake har hun bevart det poetiske språket. Mange av avsnittene i boken kan leses som frittstående dikt. Språket er flytende og suggererende, malende og absurd. Til tross for det groteske innholdet gjør denne fantasirike leken med språket boka til en nytelse å lese.

Og Becca, partneren min, hadde en forkjærlighet for å fly ut av vinduet i øverste etasje, viste det seg, men hun kom ikke på tv. Joggeskoen ble funnet en halv meter unna. Røde, surklende. Hun var ikke viktig nok. Sønderslått, eller sprø nok. Der tok de feil. Øynene ble hengende igjen lenge etter, fastfrosset i hud og revnende asfalt. Og edderkoppene i håretkravlet inn og ut som i en sjø, i en hvit måne på asfalten.

Hva handler så romanen om? Kanskje er det redselen for verden eller livet generelt. Hovedpersonene er livredde for å være ensomme. Men enda større er redselen for å bli sittende fast i det etablerte. De gjør ingenting for å prøve å skape seg en trygg og stabil tilværelse. Når Vanja føler at ting går den veien velger hun heller å bryte opp fra alt. På et vis kan karakterene se ut som om de bevisst oppsøker smerten, fordi den er bedre enn en nummen tilfredshet. I Armløs slår tilbake er det lov til å søke det stygge, det groteske og det vonde. Som Vanja sier: ”Stygge mennesker er mer tiltrekkende enn pene.” Boka gjør opprør mot alt vi blir fortalt er viktig og riktig. Her er det ikke jakten på lykken som er målet for mennesket, men jakten på å føle så mye som mulig. Hva det enn måtte være.

Denne romanen er et deilig dypdykk ned i de mørkere regionene i menneskesinnet. Herlig fritt for moral og pekefingre. Man ler og grøsser om hverandre i skrekkblandet fryd. Noen ganger er det rensende å kunne kjenne seg litt skitten…

For en tid tilbake skrev jeg om min opplevelse av Lisa Charlotte Baudouin Lies forestilling Skogssunderholdning. Lie er en av mine store helter og jeg elsker alt denne dronningen av absurdisme og popkulturell forvrengning gjør. Derfor har jeg nå lyst til å trekke fram diktsamlingen hennes, ettersom jeg har en mistanke om at få kjenner til dette lille unikumet.

Forbausende få katastrofer er Lies litterære debut fra året 2000. Denne høyst originale og vitale diktsamlingen har i seg mange av de surrealistiske og burleske elementene som går igjen i Lies scenekunst og i romanen Armløs slår tilbake, som hun ga ut i 2005.

Forbausende få katastrofer er en åpen diktsamling. Det er ingen høy terskel du må over for å komme inn i disse diktene. Årsaken er at selv om mange av diktene virker meningsløse ved første gjennomlesing, så får man samtidig følelsen av at det ikke gjør noe. Alle de rare bildene og absurde begrepskombinasjonene gjør at diktene er umiddelbart morsomme og interessante. De appellerer til fantasien hos leseren, ikke det analyserende intellektet. Den lekende og uhøytidelige tonen i diktene gjør at man kan nærme seg disse diktene på en avslappet måte, uten den ærbødige avstanden man ofte kan føle ovenfor lyrikken.

De overraskende og fantasifulle bildene gir boka et søkende preg. Det er også mye sårbarhet å lese mellom linjene. De rare motivene skaper undring hos leseren, men gir kanskje like mye uttrykk for undring hos dikteren. Er ikke verden et rart sted? Merkelighet og underlighet gjennomtrenger hele samlingen. Gjennom finurlige metaforer og similer skaper Lie et helt unikt billedspråk. Resultatet er dikt som ofte ikke skildrer et bestemt motiv, men heller maler surrealistiske bilder av hva som finnes i hodet til det lyriske jeget, for eksempel ”Tennene sklir rundt i hodet på jakt etter en hysterisk morsom framtid”.

Diktene er fylt av hverdagslige ting og situasjoner. Satt sammen på nye uventede måter får de et nytt liv og framstår som fremmede og mystiske. Flere av diktene er minner fra barndommen, der barnets naive blikk og livlige fantasi formidler både humor og sårhet. Enkelte dikt kommer i form av kjærlighetsdikt. På en var måte skildres både lykkelig og ulykkelig lesbisk kjærlighet. Gjennom hele samlingen fyker det lyriske jeget fra aggresjon til underdanighet, fra skråsikker selvsikkerhet til stille undring.

Forbausende få katastrofer er en diktsamling som pulserer, den er levende. Full av absurd og burlesk humor har den en stor underholdningsverdi. Ikke minst er disse fantasifulle diktene sterkere og mer meningsfylte for hver gang man leser dem.

HÅRGELE

Kokosnøtter forsvinner i et hav av slim

paradiset er laget av grønn gelé og de som

tror svømmer i den alt- og ikke-eksisterende guds hårgelé

fete fingre i spaghettifarga hår

gud kikker ned mellom hver cocktail men er for full til å se at

geléen drypper i varmen og lager skitne striper av tro på veggen

de spreller og tørker ut i varmen men smiler

jeg kan smile hvis jeg har lyst

jeg har ikke tid til å henge på veggen

og tro at jeg ikke trenger synde

fordi noen allerede har gjort det

for meg

“What if you had a happy ending and didn’t notice?”

Boka jeg endte med å lese ut i løpet av helga ble ikke The Amber Spyglass, men The Jane Austen Book Club av Karen Joy Fowler.

I The Jane Austen Book Club møtes fem kvinner og en mann for å diskutere Austens forfatterskap. I hvert av de seks kapitlene diskuteres en bok, samtidig som vi blir kjent med en av karakterene. Jocelyn er initiativtakeren til bokklubben. Hun er en dame rundt femti, notorisk singel og har viet livet sitt til å fikse andres liv og drive med hundeoppdrett. Sylvia er Jocelyns bestevenninne fra barndommen. Sylvia er en tilbakeholden og beskjeden kvinne som akkurat har blitt forlatt av sin ektemann gjennom 32 år. Hennes datter Allegra lever av kunsthåndverk og har forlatt kjæresten Corinne etter et grovt tillitsbrudd. Bernadette er den eldste i gruppa. I sekstiårene og skilt en rekke ganger er Bernadette fortsatt instillt på å tro det beste om alle og å nyte livet. Prudie er yngst og fransklærer på en high school. Hennes spesielle oppvekst med en mor som likte å dikte opp bursdagselskaper heller enn å arrangere dem har gjort henne usikker på hva som er virkelig og på hva hun fortjener i livet. Grigg er eneste mann i gruppa. Han er i førtiårene og singel og alle mistenker at Jocelyn prøver å spleise ham med Sylvia. Grigg har lest mer sci-fi enn Austen og blir møtt med en viss skepsis fra resten av gruppa.

Jeg må innrømme at jeg bare har lest en bok av Jane Austen. Det var Emma som jeg leste etter å ha sett filmen Clueless (1995), den moderne versjonen av Emma med 90-tallsikonet Alicia Silverstone i hovedrollen. Jeg elsker flere av filmatiseringene av Austens romaner, særlig BBC-produksjonen av Pride and Prejudice og Ang Lees Sense and Sensibility. Utover det er Austen ganske ukjent for meg. En viss interesse og kjennskap til Austens forfatterskap er nok en fordel for å få mest mulig ut av The Jane Austen Book Club, men slett ikke nødvendig. For de uinnvidde finnes det sammendrag av alle hennes seks romaner bakerst i boka.

The Jane Austen Book Club er en artig og underholdende bok med en original vri på fortellermåte og språk. Plotet er langt fra nyskapende eller særlig overraskende. Den er tross alt en slags moderne Austen-roman så man aner jo hvor mange av linjene i romanen vil ende. Likevel er dette en langt fra kjedelig bok og det skyldes fortelleren og karakterene. For det første er fortelleren posisjon uklar. Fortelleren uttaler seg som en i gruppa, men det blir aldri klargjort hvem som snakker. Denne stemmen beveger seg uhemmet mellom rollene som aktør og betrakter, forteller og leser. Denne fortelleren er ihvertfall en vittig og skarp observatør. Hun avslører karakterene eller gir dem ordet og lar dem fortelle om seg selv. Hun velger originale måter for å få fram karakterenes personlighet. For eksempel når Jocelyn, som driver med hundeoppdrett, betrakter Grigg og søsteren hans en dag de er på stranda:

“The two of them stood together, his arm around her shoulder. Cat had an open outdoorish face. She looked her age and then some. But the sun was full on her, which hardly any woman could stand the test of. It was obviously a good bloodline. Both brother and sister had good teeth, neat little ears, deep chests, long limbs.”

Det er i de små fortellingene om karakterenes fortid at mange av de gode historiene ligger og her er det mange små perler å finne, både på kapittel- og på setningsplanet. Men også i den løpende fortellingen er det mange fine øyeblikk. Det skader jo heller ikke for en håpløs romantiker som meg at det blir happy ending for (nesten) alle. Dette er en ypperlig bok når man vil ha noe lettlest og gøy som likevel gir en garvet bokleser noe ekstra å tygge på.

Fowler avslutter romanen med et Jane Austen-sitat:

“The mere habit of learning to love is the thing”.

Jane Austen 1775-1817

Jeg har denne uka kastet alle betenkeligheter over bord og har hengitt meg til lesing som ren fornøyelse og eskapisme. Jeg hadde nemlig alle disse bøkene. Fine tykke bøker som jeg har slept med meg hjem fra deichmanske og lagt i en fin stabel på salongbordet. Der har de altså ligget en stund og jeg har pliktskyldig tatt dem fram, bladd litt, lest de første tre-fire sidene. Disse bøkene hadde jeg tenkt at jeg skulle lese, slik at jeg kunne skrive fine og dype analyser her på bloggen min. Så tenkte jeg føkk it. Jeg er for rastløs, jeg orker ikke. Jeg vil ha leseglede, jeg vil drømme meg bort. Så jeg løp til Outland og kjøpte trilogien His Dark Materials av Philip Pullman. Filmatiseringen av første bok i trilogien, The Golden Compass, gikk på kino før jul og jeg likte den godt nok til å ville gi boka en sjanse. Jeg kjøpte også Neverwhere av Neil Gaiman.

Nå har jeg lest ut de to første bøkene i His Dark Materials og jeg har storkost meg. Som så ofte i fantasy er det kampen mellom det gode og det onde som strå i sentrum, men jeg synes Pullmann har en veldig original vri på dette velbrukte motivet. Hovedpersonen Lyra og hennes hjelepere er selvsagt våre helter, men det er litt vanskeligere å få tak i hvem som er den snille siden i det store bildet. Pullmann er heller ikke redd for å ofre våre helter. Lyras venner dør eller blir dødelig såret, fæle ting skjer med dem, man kan aldri føle seg trygg på at de snille kommer til å overleve. Andre bok slutter med to tragedier. Det er så man nesten ikke tør å starte på bok nummer tre for hvem vet hvilke forferdeligheter som venter?

En grunn til å berømme Pullmann er at han har klart å skape troverdige karakter med dybde. Hos mange fantasy-forfattere blir aldri personene noe mer enn bleke figurer med kun et par personlighetstrekk. Det er de ytre handlingne og ikke det indre liv som er viktig. Pullmann klarer å gjøre begge deler. Lyra er en kompleks og interessant karakter, samtidig som bøkene har et besnærende plot som stadig tar deg i nye uventede retninger. Jeg er selvsagt også overbegeistret over at hovedpersonen er en jente. En modig og smart jente som handler aktivt og skaper sine egne muligheter, ikke en passiv gallionsfigur som føres avgårde på skjebnens vinder.

Mitt mål for helga er å komme meg igjennom tredje og siste bok i His Dark Materials. Jeg gleder meg.

Er Mannen som elsket Yngve først og fremst en homseroman eller en fortelling om kjærlighet og oppvekst? Det er spørsmålet som har dukket opp i fredags- og lørdagsutgaven av Klassekampen i forrige uke. Bestselgeren som kom i 2003 er nok en gang oppe for debatt i anledning filmatiseringen som snart vil befinne seg på et lerret nær deg.

På fredag hadde Klassekampen et intervju med bokas forfatter, Tore Renberg (som selv har skrevet om boka til filmmanus). Der sier Renberg at han først og fremst ser Mannen som elsket Yngve som en fortelling om kjærlighet og ikke mener at boka må klassifiseres som en “homsehistorie”. Renberg la også til at når han har vært rundt i skoleklasser og lest fra og fortalt om boka, så er det kjærlighetsfortellingen ungdommene har vært opptatt av og at de virket lite opphengt i at det var en gutts forelskelse i en annen gutt det dreide seg om.

På lørdag fulgte Klassekampen opp med intervjuer med flere profilerte homofile personer, blant annet forfatter Gerd Brantenberg og redaktør i Blikk, Siri Lindstad. Disse mener at Tore Renberg bør kalle en spade for en spade og innrømme at Mannen som elsket Yngve er en homseroman. Da boka kom ut skapte det en del debatt at Renberg hevdet at hovedpersonen Jarle er en hetereofil gutt som likevel forelsker seg i en av samme kjønn. Det er den fortærende og vanskelige kjærligheten Renberg ville skildre, ikke en studie av homofil forelskelse, i følge ham selv.

Hva er så kriteriet for at noe skal kalles en homseroman? Er enhver roman som omhandler kjærlige/seksuelle følesler mellom to personer av samme kjønn en homseroman? Jeg synes Mannen som elsket Yngve er en strålende bok og to av tingene jeg liker mest ved den er at den beskriver oppvekst, familie og vennskap på en fantastisk måte og at den omhandler homofil forelskelse uten at det homofile diskuteres eksplisitt. Mannen som elsket Yngve er en bok med handling på flere plan og med mange temaer. Derfor fikk jeg aldri følelsen av at det var en “homseroman” jeg satt og leste, jeg syntes derimot at det var forfriskende at en bok kunne inneholde homofil forelskelse uten at det ble en tendensroman ut av det.

Tore Renberg sier at han er overrasket over at mer hundre tusen mennesker i Norge har kjøpt boka. Jeg tror at svaret på hvorfor er at dette er en bok som mange kan identifisere seg med. Mannen som elsket Yngve handler om Jarle Klepp, 17 år, som er bestevenn med Helge og kjæreste med Kathrine. Jarle og Helge spiller i Mathias Rust Band og er mørkerøde radikalere med palestinaskjerf og fnyser av band som mer enn tyve andre mennesker i Stavanger har hørt om. Jarles forldre er skilt og han har et anstrengt forhold til sin alkoholiserte far. Bortsett fra synes Jarle at alt går hans vei. Så kommer det en ny gutt i klassen. Jarle forelsker seg i den underlige streitingen Yngve og plutselig begynner Jarles liv å gå i oppløsning.

en av tingene som fascinerte meg med denne boka var hvor likt Stavanger anno 1990 var Fredrikstad anno 1998. Da jeg var 17 år og vandret rundt i Fredrikstads gater og hang på Cafe Oscar var det også svart frakk, palestinaskjerf, Marx, Camus, Ebba Grön, The Cure og The Smiths som gjaldt. Jeg knyttet dermed Mannen som elsket Yngve først og fremst opp mot min egen ungdomstid som er full av felles referansepunkter med Jarles. Min leseropplevelse var fylt med gjenkjennende og megetsigende humring. Selv om denne romanen handler om en gutt som vokser opp i en litt annen tid og et annet sted i landet og som forelsker seg i gutt hadde jeg ingen problemer med å identifisere meg med store deler av handlingen og følelsene Jarle har. Jeg tror ikke at jeg en eneste gang men s jeg leste boka tenkte at denne “denne boka handler om å være homofil”.

Jeg føler derfor at klassen homseroman er for snever for denne romanen. Kan hende er det fordi jeg synes at slike merkelapper (som fx “kvinnelitteratur”) blir lagt som en litt klam hånd over litterære verker og gjør dem mindre enn de er. Det kan også godt hende at jeg ikke forstår behovet for å markere noe som homselitteratur fordi jeg er hetereofil og en del av majoriteten. Kanskje er det viktig å framheve litteratur som omhandler det skeive som en motvekt til den enorme tekstmassen som omhandler den store hvite hetereonormative mann. Jeg tenker likevel at kravet om at Renberg må erklære sitt verk som en homsehistorie er for dumt. Renberg må selv få bestemme hva bokas mening er for ham, så kan vi leserne kalle den hva vi vil ut i fra hvordan vi selv leser den.