Jeg har denne uka kastet alle betenkeligheter over bord og har hengitt meg til lesing som ren fornøyelse og eskapisme. Jeg hadde nemlig alle disse bøkene. Fine tykke bøker som jeg har slept med meg hjem fra deichmanske og lagt i en fin stabel på salongbordet. Der har de altså ligget en stund og jeg har pliktskyldig tatt dem fram, bladd litt, lest de første tre-fire sidene. Disse bøkene hadde jeg tenkt at jeg skulle lese, slik at jeg kunne skrive fine og dype analyser her på bloggen min. Så tenkte jeg føkk it. Jeg er for rastløs, jeg orker ikke. Jeg vil ha leseglede, jeg vil drømme meg bort. Så jeg løp til Outland og kjøpte trilogien His Dark Materials av Philip Pullman. Filmatiseringen av første bok i trilogien, The Golden Compass, gikk på kino før jul og jeg likte den godt nok til å ville gi boka en sjanse. Jeg kjøpte også Neverwhere av Neil Gaiman.

Nå har jeg lest ut de to første bøkene i His Dark Materials og jeg har storkost meg. Som så ofte i fantasy er det kampen mellom det gode og det onde som strå i sentrum, men jeg synes Pullmann har en veldig original vri på dette velbrukte motivet. Hovedpersonen Lyra og hennes hjelepere er selvsagt våre helter, men det er litt vanskeligere å få tak i hvem som er den snille siden i det store bildet. Pullmann er heller ikke redd for å ofre våre helter. Lyras venner dør eller blir dødelig såret, fæle ting skjer med dem, man kan aldri føle seg trygg på at de snille kommer til å overleve. Andre bok slutter med to tragedier. Det er så man nesten ikke tør å starte på bok nummer tre for hvem vet hvilke forferdeligheter som venter?

En grunn til å berømme Pullmann er at han har klart å skape troverdige karakter med dybde. Hos mange fantasy-forfattere blir aldri personene noe mer enn bleke figurer med kun et par personlighetstrekk. Det er de ytre handlingne og ikke det indre liv som er viktig. Pullmann klarer å gjøre begge deler. Lyra er en kompleks og interessant karakter, samtidig som bøkene har et besnærende plot som stadig tar deg i nye uventede retninger. Jeg er selvsagt også overbegeistret over at hovedpersonen er en jente. En modig og smart jente som handler aktivt og skaper sine egne muligheter, ikke en passiv gallionsfigur som føres avgårde på skjebnens vinder.

Mitt mål for helga er å komme meg igjennom tredje og siste bok i His Dark Materials. Jeg gleder meg.

Som med så mange andre ting startet jeg denne bloggen med så mange gode forsetter. Den skulle være ordentlig og seriøs, og jeg skulle ha bestemte temaer og prosjekter å skrive om. Det første prosjektet skulle være leselista jeg postet sist. Så skjedde selvsagt to ting som ofte skjer; så fort man prøver å lage “seriøst prosjekt” ut av noe man sysler med alene på fritida virker det plutselig bare som kjedelig ork. Den andre tingen som skjedde var at jeg selvfølgelig ble distrahert av noe annet. To konkrete ting skjedde: jeg ble syk og var hjemme fra jobb i tre dager. Dette kunne selvsagt ha vært en utmerket anledning til å utvikle min nystartede blogg. I stedet ble jeg fristet av det store tv-monsteret og endte med å se hele første sesong av Battlestar Galactica i ett strekk. Å herregud så hekta jeg ble og fortsatt er. Har ikke vært så besatt av en tv-serie siden Buffy. Etter å ha sett alle sesongene av Buffy et pinlig høyt antall ganger er det fantastisk å ha ny underholdning på de kveldene hvor bøker bare virker tunge og siste utgave av Morgenbladet like gjerne kunne vært et tysk konversasjonsleksikon.

Jeg kommer helt sikkert til å rante mer om BSG senere så la meg heller fortelle om den andre tingen som har distrahert meg i det siste. Den andre tingen er Ali Smith, forfatter. Ali Smith er skotsk, født i 1962 , er ute av skapet lesbe og har skrevet en rekke bøker. Jeg hørte om henne for første gang for noen uker siden på P2s utmerkede bokprogram Boktilsynet. der snakket de om Ali Smiths debutbok, Like, som kom ut i norsk oversettelse på slutten av 2007. Boka ble skrytt opp i skyene av Boktilsynets kritikere og jeg ble overmåte nysgjerrig. Resultatet var at jeg begynte å lese Like omtrent samtidig som jeg begynte å lese bøkene til Miral al-Tahawy som er på min offisielle leseliste. Jeg ble fullstendig oppslukt av Like og de andre bøkene havnet nederst i bunken. Så nok en gang tok en europeisk forfatter over lesingen. Men denne boka er altså strålende og anbefales til alle. Jeg tror til og med at jeg må vie den en egen post hvor jeg virkelig kan legge ut som hvorfor den har reparert min litt skadeskutte leselyst.

Etter at jeg lærte å tyde min første bokstav begynte jeg å sluke alt jeg kom over av lesestoff. Jeg elsket å lese, å leve meg inn i historier. Etter hvert som jeg ble eldre ble jeg mer kvalitetsbevisst. Jeg fikk venner med større lesehorisont enn meg selv som viste meg nye veier i litteraturen. Senere brukte jeg flere år på å studere litteratur på heltid og fikk en ganske grundig innføring i det vestlige kanon. Jeg følte meg etterhvert ganske så belest og klok.

I det siste har jeg igjen blitt bevisst på hvor snever min lesing hittil har vært. Med noen få unntak er det svært få ikke-vestlige forfattere jeg har blitt godt kjent med eller i det hele tatt lest noe av. Derfor har jeg nå satt i gang med et lite selvstudium hvor jeg skal ta for meg ikke-vestlig og post-kolonial litteratur. Jeg har laget en liste over bøker jeg skal lese i tiden framover og jeg vil kommentere bøkene på denne siden etterhvert.

Rullerusks leseliste

• The Kite runner av Khaled Hosseini (slipper ikke unna denne)
• Teltet av Miral al-Tahawy
• Blå aubergine av Miral al-Tahawy
• The inheritance of loss av Kiran Desai
• My revolutions av Hari Kunzru
• Half of a yellow sun av Chimamanda Ngozi Adichie
• Snø av Oran Pamuk
• Yacoubian-bygningen av ‘Alā’ al-Aswānī

Denne lista vil selvsagt få flere titler etterhvert.

Akkurat nå leser jeg de to øverste bøkene på lista og vil snart poste noe om dem. Teltet er en veldig poetisk bok, tror det blir den jeg leser på sengekanten i kveld.