Kategoriarkiv: lesing

Fem spørsmål om bøker

Ziarah har tagget meg med noen spørsmål om bøker. Og bøker liker jeg jo alltid å snakke om, så her er mine svar:

Hvilken bok leser du akkurat nå?

Jeg holder alltid på med flere bøker samtidig. Akkurat nå leser jeg Ei vinterreise av Ragnar Hovland, Sex and the single vampire av Katie MacAlister og Patti Smith – a biography av Nick Johnston. I tillegg har jeg noen  diktsamlinger liggende som jeg leser i nå og da; Stockholm sier av Victoria Durnak og Sea, say and see av Hildegunn Dale.

Hvor liker du best å lese?

Tja, jeg kan egentlig lese like godt hvor som helst. Jeg har en helt egen evne til å lukke verden fullstendig ute når jeg har en bok foran meg, mange har opplevd å snakke rett inn i øret mitt og jeg vil ikke legge merke til noe om helst. Men en god sofa er alltid fint, eller en kafé med komfortable stoler. Jeg liker veldig godt å lese på toget. Det er også fint å skrive på toget, men i notatbok, laptopen blir for mye styr. Å reise med tog fyller meg med inspirerende ro. Eller jeg sovner. Det er også fint.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Det er muligens litt flaut, men jeg er faktisk litt ivrig angående ryktene om at Sagaen om Isfolket skal bli tv-serie. Jeg er også spent på om filmatiseringen av Death: the high cost of living blir noe av. Ellers er jeg vel som mange andre bokelskere generelt skeptisk til filmatiseringer av bøker jeg liker veldig godt.

Hva er favorittboken din?

Dette er jo alltid et fryktelig vanskelig spørsmål. En ting er at jeg ikke har én bok som favoritt. Men det er også flere bøker som jeg har vært fryktelig glad i, men nå er det mange år siden jeg leste dem. Jeg vet derfor ikke om jeg hadde likt dem like godt i dag, er de da fortsatt favoritter? Men for å svare noe så kan jeg bare gi en kort liste:

The blindfold av Siri Hustvedt

Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij

Fallet av Albert Camus

Kjærlighetens republikk av Carol Shields

Bikubesong av Frode Grytten

Frihetens øyeblikk av Jens Bjørnebo

I dag er ein fin dag av Ingrid Z. Aanestad

Kjære Timo av Elin Brodin

The Chronicles of Thomas Covenant the Unbeliever av Stephen Donaldson

Sookie Stackhouse-serien av Charlaine Harris

Diktene til Emily Dickinson

Diktene til Tone Hødnebø

Selvbiografiene til Simone de Beauvoir

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Oi, det var et vanskelig spørsmål. Jeg liker at bøker er pene, men vet ikke om jeg har noen omslagsfavoritter. Jeg liker ikke bøker som har bilder fra filmatiseringen på forsiden. Det virker forstyrrende synes jeg. Jeg vil helst fylle hodet med egne bilder når jeg leser. Jeg liker omslag som gjerne er litt enkle, men også spesielle på et vis. Egil Haraldsen i Exil Design, som designer omslagene for Forlaget Oktober lager veldig mye bra.

Et par eksempler fra årets utgivelser:

Det var det. Håper det var inspirende eller ihvertfall nysgjerrighetsstillende for noen.

Jeg tagger Vårløk, Syltegeek og Lille søster (selv om hun sier hun har bloggpause nå).


Noen ganger må man bare gi seg

Før hadde jeg et prinsipp om at jeg skulle lese ut alle bøker jeg begynte på. Riktignok skjedde det ikke alltid, men ofte var det fordi jeg ble distrahert av en annen bok, og ikke fordi jeg bevisst bestemte meg for å ikke lese ut. Men med årene har jeg blitt en mindre tålmodig leser. Mengden bøker jeg vil lese øker hele tida og jeg føler ikke lenger at jeg har tid å bruke på bøker jeg ikke får noe særlig ut av. Av samme årsak har jeg fått en stadig høyere terskel for å sette i gang med mursteinsbøker. Da skal jeg være rimelig sikker på at dette er bra saker.

Likevel får jeg fortsatt lett dårlig samvittighet ved å ikke lese ut bøker. Som nå nettopp. Jeg leste Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón, en bok som er elsket av mange og som jeg har fått anbefalt flere steder. Jeg syntes ideen til boka hørtes spennende ut og tenkte at dette kunne være litt fin sommerlektyre, ikke for tungt, ikke for lett. Så jeg begynte å lese. Jeg kom ikke kjempelangt før det blomstrete språket begynte å irritere meg. Særlig etter at jeg begynte å skrive selv har jeg blitt veldig oppmerksom på overflødige adjektiver, metaforer og similer, og i Vindens skygge florerer den slags. Men ok, jeg syntes fortsatt storyen virka spennende, beit tenna sammen og fortsatte å lese. Men så begynte også den å irritere meg. Forfatteren plasserer stadig ut karakterer og spor som virker som de skal lede hovedpersonen, Daniel, videre. Men i stedet for å følge dem opp, så bare surrer han seg inn i noen nye karakterer og hendelser. Det som virket som et viktig spor blir først fulgt opp tre kapitler senere.

Da jeg kom til side 150 følte jeg at forfatteren nå hadde presentert meg for en haug med folk og en viss bakgrunnsinformasjon, men fortsatt ikke fått plotet av flekken. Og fortsatt var det 250 sider igjen. Likevel var det vanskelig å gi seg. For jeg hadde likt ideen om Vindens skygge så godt, jeg ville så gjerne at det skulle være en bok jeg kunne like. Men noen ganger må man bare gi seg. Så jeg har lagt Vindens skygge til side og kommer nok aldri til å plukke den opp igjen. I stedet la jeg meg ned på sofaen med diktsamlingen Angst kler meg ikke av Gene Dalby. Korte, rene dikt, med brutalitet og humor, lest på en knapp time. Balsam for min litterære sjel etter å ha tvunget meg selv gjennom så mye purple prose. Nå i helga er det Ragnar Hovland og Ei vinterreise som står for tur. Det er også en bok jeg har fått mye anbefalt. Jeg håper den lever opp til forventningene.


Reading on the edge

Med dette kan David Malik, mannen bak Wondermark, avvise en gang for alle at lesing er kjedelig og udramatisk.

wondermark_reading1


Spor

Jeg blar i diktsamlingen jeg akkurat har lånt på biblioteket og oppdager spor i form av utviskede blyantnotater. Jeg har en annens opplevelse og inntrykk rett foran meg, men viskelæret har gjort dem til uleselige skygger. Likevel blir jeg glad av å se dem.

Noen steder er utviskingen litt skjødesløst utført. Toppen av bokstaver står igjen, et og annet ord er fortsatt mer eller mindre tydelig. Tegn på latskap eller et ønske om å vise at man har vært der?

Da jeg først så blyantstrekene var jeg usikker på om det var en annen lesers betraktninger jeg så, eller om de svake merkene var blitt trykt på sidene som vage illustrasjoner, utydelig hint om mening. Jeg tenkte at hvis jeg skulle gitt ut en diktsamling skulle jeg gjort akkurat det.

I dag ligger snøen tykt over Oslo. Spor overalt.


Hva slags leser er du?

Blandt de uendelige mengder av tester og quizer som finnes på nettet er det selvsagt en som kan fortelle deg hva slags leser du er. Jeg tok testen og her er resultatet mitt:

What Kind of Reader Are You?
Your Result: Dedicated Reader
 

You are always trying to find the time to get back to your book. You are convinced that the world would be a much better place if only everyone read more.

Obsessive-Compulsive Bookworm
 
Literate Good Citizen
 
Book Snob
 
Non-Reader
 
Fad Reader
 
What Kind of Reader Are You?
Quiz Created on GoToQuiz

Jeg føler at dette er et ganske så korrekt bilde av mitt forhold til bøker og lesing. Ta testen du og, og fortell meg gjerne hva resultatet ble!


Ingen skam å være eskapist

Jeg har denne uka kastet alle betenkeligheter over bord og har hengitt meg til lesing som ren fornøyelse og eskapisme. Jeg hadde nemlig alle disse bøkene. Fine tykke bøker som jeg har slept med meg hjem fra deichmanske og lagt i en fin stabel på salongbordet. Der har de altså ligget en stund og jeg har pliktskyldig tatt dem fram, bladd litt, lest de første tre-fire sidene. Disse bøkene hadde jeg tenkt at jeg skulle lese, slik at jeg kunne skrive fine og dype analyser her på bloggen min. Så tenkte jeg føkk it. Jeg er for rastløs, jeg orker ikke. Jeg vil ha leseglede, jeg vil drømme meg bort. Så jeg løp til Outland og kjøpte trilogien His Dark Materials av Philip Pullman. Filmatiseringen av første bok i trilogien, The Golden Compass, gikk på kino før jul og jeg likte den godt nok til å ville gi boka en sjanse. Jeg kjøpte også Neverwhere av Neil Gaiman.

Nå har jeg lest ut de to første bøkene i His Dark Materials og jeg har storkost meg. Som så ofte i fantasy er det kampen mellom det gode og det onde som strå i sentrum, men jeg synes Pullmann har en veldig original vri på dette velbrukte motivet. Hovedpersonen Lyra og hennes hjelepere er selvsagt våre helter, men det er litt vanskeligere å få tak i hvem som er den snille siden i det store bildet. Pullmann er heller ikke redd for å ofre våre helter. Lyras venner dør eller blir dødelig såret, fæle ting skjer med dem, man kan aldri føle seg trygg på at de snille kommer til å overleve. Andre bok slutter med to tragedier. Det er så man nesten ikke tør å starte på bok nummer tre for hvem vet hvilke forferdeligheter som venter?

En grunn til å berømme Pullmann er at han har klart å skape troverdige karakter med dybde. Hos mange fantasy-forfattere blir aldri personene noe mer enn bleke figurer med kun et par personlighetstrekk. Det er de ytre handlingne og ikke det indre liv som er viktig. Pullmann klarer å gjøre begge deler. Lyra er en kompleks og interessant karakter, samtidig som bøkene har et besnærende plot som stadig tar deg i nye uventede retninger. Jeg er selvsagt også overbegeistret over at hovedpersonen er en jente. En modig og smart jente som handler aktivt og skaper sine egne muligheter, ikke en passiv gallionsfigur som føres avgårde på skjebnens vinder.

Mitt mål for helga er å komme meg igjennom tredje og siste bok i His Dark Materials. Jeg gleder meg.


Distraksjoner

Som med så mange andre ting startet jeg denne bloggen med så mange gode forsetter. Den skulle være ordentlig og seriøs, og jeg skulle ha bestemte temaer og prosjekter å skrive om. Det første prosjektet skulle være leselista jeg postet sist. Så skjedde selvsagt to ting som ofte skjer; så fort man prøver å lage «seriøst prosjekt» ut av noe man sysler med alene på fritida virker det plutselig bare som kjedelig ork. Den andre tingen som skjedde var at jeg selvfølgelig ble distrahert av noe annet. To konkrete ting skjedde: jeg ble syk og var hjemme fra jobb i tre dager. Dette kunne selvsagt ha vært en utmerket anledning til å utvikle min nystartede blogg. I stedet ble jeg fristet av det store tv-monsteret og endte med å se hele første sesong av Battlestar Galactica i ett strekk. Å herregud så hekta jeg ble og fortsatt er. Har ikke vært så besatt av en tv-serie siden Buffy. Etter å ha sett alle sesongene av Buffy et pinlig høyt antall ganger er det fantastisk å ha ny underholdning på de kveldene hvor bøker bare virker tunge og siste utgave av Morgenbladet like gjerne kunne vært et tysk konversasjonsleksikon.

Jeg kommer helt sikkert til å rante mer om BSG senere så la meg heller fortelle om den andre tingen som har distrahert meg i det siste. Den andre tingen er Ali Smith, forfatter. Ali Smith er skotsk, født i 1962 , er ute av skapet lesbe og har skrevet en rekke bøker. Jeg hørte om henne for første gang for noen uker siden på P2s utmerkede bokprogram Boktilsynet. der snakket de om Ali Smiths debutbok, Like, som kom ut i norsk oversettelse på slutten av 2007. Boka ble skrytt opp i skyene av Boktilsynets kritikere og jeg ble overmåte nysgjerrig. Resultatet var at jeg begynte å lese Like omtrent samtidig som jeg begynte å lese bøkene til Miral al-Tahawy som er på min offisielle leseliste. Jeg ble fullstendig oppslukt av Like og de andre bøkene havnet nederst i bunken. Så nok en gang tok en europeisk forfatter over lesingen. Men denne boka er altså strålende og anbefales til alle. Jeg tror til og med at jeg må vie den en egen post hvor jeg virkelig kan legge ut som hvorfor den har reparert min litt skadeskutte leselyst.


Ute i verden

Etter at jeg lærte å tyde min første bokstav begynte jeg å sluke alt jeg kom over av lesestoff. Jeg elsket å lese, å leve meg inn i historier. Etter hvert som jeg ble eldre ble jeg mer kvalitetsbevisst. Jeg fikk venner med større lesehorisont enn meg selv som viste meg nye veier i litteraturen. Senere brukte jeg flere år på å studere litteratur på heltid og fikk en ganske grundig innføring i det vestlige kanon. Jeg følte meg etterhvert ganske så belest og klok.

I det siste har jeg igjen blitt bevisst på hvor snever min lesing hittil har vært. Med noen få unntak er det svært få ikke-vestlige forfattere jeg har blitt godt kjent med eller i det hele tatt lest noe av. Derfor har jeg nå satt i gang med et lite selvstudium hvor jeg skal ta for meg ikke-vestlig og post-kolonial litteratur. Jeg har laget en liste over bøker jeg skal lese i tiden framover og jeg vil kommentere bøkene på denne siden etterhvert.

Rullerusks leseliste

  • The Kite runner av Khaled Hosseini (slipper ikke unna denne)
  • Teltet av Miral al-Tahawy
  • Blå aubergine av Miral al-Tahawy
  • The inheritance of loss av Kiran Desai
  • My revolutions av Hari Kunzru
  • Half of a yellow sun av Chimamanda Ngozi Adichie
  • Snø av Oran Pamuk
  • Yacoubian-bygningen av ‘Alā’ al-Aswānī

Denne lista vil selvsagt få flere titler etterhvert.

Akkurat nå leser jeg de to øverste bøkene på lista og vil snart poste noe om dem. Teltet er en veldig poetisk bok, tror det blir den jeg leser på sengekanten i kveld.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere