Kategoriarkiv: kultur

tanker og planer og angster

Om noen timer er det helg. Denne uka har gått sinnsykt fort, den første skikkelige høstuka, hvor jeg må ha på jakke selv når jeg går fort og blir varm og det kommer frostrøyk ut av munnen min når jeg går ut døra på morgenen, og jeg finner fram alle de fine skjerfene mine, og jeg bruker ullsokker inne i leiligheten på kvelden og trærne utenfor vinduet mitt har fått enda flere gule blader enn de hadde i forrige uke.

Nå er det plutselig helg i igjen. Jeg lurer på hvor mye jeg rekker å skrive. Jeg må støvsuge og vaske badet og helst vaske klær og, men helst vil jeg bare skrive og så gå ut og drikke øl sammen med kjæresten min, gå tur langs elva hånd i hånd, se på høstfargene i trærne og spise en vaffel på markedet på Blå.

Og jeg må lese lese og tenke tenke på arrangementet mitt på Blå som er allerede nå på tirsdag. Da blir det Patti Smith-kveld. Jeg har mast om Patti Smith en del her på bloggen og nå tirsdag 21. september kl 19.15 skal jeg få ut alt om Patti. Det blir meg, Geir Gulliksen og Susanne Christensen, og jeg gleder meg innmari samtidig som jeg er litt svimmel og kvalm av prestasjonsangst. Det er Patti, Geir og Susanne og jeg føler meg way out of my league. Men jeg nidigger Patti, jeg har brukt de siste månedene på å lese henne, lese om henne, jeg hører på musikken hennes hver dag. Og jeg håper det holder, jeg tror det holder. Jeg håper det blir en kveld hvor alle får et like stort kick ut av den dama som det jeg gjør.

Men først er det helg og jeg skal gå ut og spise et sted jeg ikke har vært før, jeg skal sove lenge og jeg skal dykke inn i tekst og bøker, puste inn høsten og drikke øl. Og kanskje lage vafler.


Hun er fri

I går gikk jeg endelig ut i en etterlengtet sommerferie. I to uker skal jeg leve i slaraffenland. Etter jobb på fredag dro jeg hjem, heiv en mengde med klær og sko i en koffert, stappet laptopen i ryggsekken, sjekket at jeg hadde med passelig mengde med bøker og sa hadet til kattepus og kattepasser. Så var det toget til Fredrikstad, dumpe sakene hjemme hos ho mor og ta ferja over til gamlebyen hvor Månefestivalen ventet.

Månefestivalen har slitt i mange år, men alltid klart å overleve, og har nå i det siste virkelig tatt seg opp på program og besøkstall. Og det er bra, for Månen er noe av det beste Fredrikstad har å by på av kulturliv. Og i går var det herlig. Jeg kom midt i settet til John Olav Nilsen & gjengen. Fikk meg en øl og spottet øyeblikkelig opptil flere kjentfolk. Satte meg ned med en gjeng og fikk komplimenter for stilig og passende festivalantrekk. Været var herlig og den behagelige avslappende festivalfølelsen skyllet inn over meg. Etterpå bar det videre for å se The Mormones. Igjen møtte jeg på mye kjentfolk og det var klemming og smiling og vi danset og herjet foran scenen og The Mormones herjet på scenen, bassisten svingte med flettene sine og trommisen hamret i vei så svetten sprutet av trommeskinnene.

Kvelden hovedattraksjon var Bob Hund. Desverre ble konserten ganske kjedelig, for mange rolige låter, for få av de gamle hitsa jeg ville høre, men likevel var stemningen på topp, jeg hadde øl og kule folk å henge med, gamle og nyere bekjentskaper. Vi gikk fra Bob Hund før det var ferdig. Stakk på klubben, mer øl og veggis ratatouille i pappbeger som ble for varmt å holde men som smakte godt. Møtte på enda flere gamle og nyere venner, og vi satt ute i sommerlufta og snakka helt til jeg var altfor kald og vi måtte inn og danse oss varme.

Til slutt var det ferja hjem igjen og legge seg og sovne med en gang. Og nå starter snart programmet på litteraturscenen. Det blir Dag Solstad, Klaus Hagerup, Rannveig Revhaug og Eivind Buene. Og så blir det musikk. Masse mer musikk. Det er lovt bra vær hele helga. Jeg skal ikke på jobb igjen på mandag. Bare ha fri.

Og så min favorittlåt av Bob Hund, fordi jeg er glad i dem selv om de skuffet litt i går.


Muren faller

berlin_wall

I disse dager snakker man mye om at det er 20 år siden muren som delte Europa falt. Det skrives artikler, bøker, og det er debatter og intervjuer med alle som kan tenkes å ha noe å si muren og NRK har hatt en hel dokumentarserie om Øst-Europa og den kommunistiske drømmen. Jeg var 8 år da muren falt. Jeg husker at det ble snakket om, jeg husker føflekken til Gorbatsjov, jeg husker at Jahn Teigen sang om glasnost, og noen andre på Grand Prix sang om Brandenburger Tor, som jeg ikke visste hva var men jeg hadde noen vage bilder av tordenguden Tor som holdt en brannfakkel, og mamma kom hjem fra Berlin med biter av muren, små betongklumper med spor av grafitti. Jeg skjønte at noe stort hadde skjedd, men ikke hva det egentlig var eller hva det betydde. Året etter leste jeg i Kvinner & Klær om øst-tyske ungdommer som stormet over til Vesten så fort det ble hull i muren. Det første de gjorde var å prostituere seg for å penger til vestlige jeans, som var den høyeste luksusen de kunne tenke seg. Et symbol på deres nye frihet.

stalinskyrNå leser jeg romanen Stalins kyr av finsk-estiske Sofi Oksanen. Den handler om tre generasjoner av kvinner som alle blir preget av Sovjet og skille mellom øst og vest. Anna vokser opp i Finland med estisk mor og finsk far, og i frykt for at datteren skal bli stemplet som russisk hore lærer moren til Anna henne å skjule sin estiske bakgrunn. Anna vokser opp, besatt av å holde alle ute og utvikler en altoppslukende spiseforstyrrelse. Vi får også høre historien til Annas mor, om livet i Tallin på 70-tallet og overgangen til Finland, og ikke minst er det mormorens historie som tar for seg hvordan Sovjet strammet grepet om Estland etter andre verdenskrig.

Estland har en dramatisk historie, og i Stalins kyr får vi et innblikk i den. Det er overvåkning, terror, paranoia og ikke minst en masse sult, nød, død og fortvilelse. Det finnes mange bøker om livet under Stalins diktatur, men jeg har aldri lest noen av dem. Dette er romanen for oss som gjerne vil lese noe om disse dramatiske og grusomme hendelsene som er så nær oss både i tid og geografi, men som ikke orker å gå løs på de utallige tunge bøkene som Hitler, Stalin og Gulag.

Estland og Tallin er forresten vel verdt å besøke. Det er billig å både dra dit og å bo der, og estiske ungdommer snakker godt engelsk og er veldig begeistret for Skandinavia. Og de forteller deg gjerne som sin voldsomme og fascinerende historie. I mellomtiden kan du jo lese Stalins kyr.


Tre ting til helga

Om noen få timer tar helga over for hverdagen, heldigvis. Mine planer innebærer vernissage på Kunstakadamiet, vindrikking, soving, og en tur til Fredrikstad for å hjelpe min mor med å male den nye gangen hennes, drikke kaffe med venner og se fotballsesongens siste hjemmekamp. Hvis du ennå ikke helt vet hva du skal bruke helga til så har jeg tre feiende fine saker du kan fylle tiden med.

Du kan se filmen The Bloom Brothers, om to svindlerbrødre som skal utføre sitt siste stunt. Det planagte offeret er den unge, vakre og eksentriske millionæren Penelope. Men som alltid når noen skal gjøre det siste geniale kuppet, så går ikke alt helt som plnalagt. Eller gjør det det?

The Bloom Brothers er morsom, søt og herlig film, og fullstendig umulig å motstå. Jeg elsker særlig estetikken i filmen, som blander moderne tid med klassisk 30-tallslook. Min favorittkarakter er selvsagt Bang Bang, japansk eksplosivekspert og gunslinger, som kun har to replikker i filmen; «Campari» og «Fuck me», og en vanvittig høy kulhetsfaktor.

Hvis du vil ha noe mer litterært kan du ta en titt på Kristian Bergquists nye diktsamling, Dette er det vi gjør med hverandre. Diktene veklser mellom det sarte og vakre, det grove og brutale. Flere av diktene opplevde jeg som ekle og skumle, men jeg måtte bare fortsette å lese. Jeg måtte tenke over hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Her er et av de mindre skumle diktene:

vi fødes i panikk

vi sier: la oss vokse opp

vi tør ikke være barn

et hjerte er ikke hjerteformet

Mens du leser diktene kan du jo høre på den siste plata til Dresden Dolls, No, Virginia. Dresden Dolls har holdt på siden 2000 og kaller seg «brechtiansk punk cabaret». Jeg oppdaget dem nylig og ble forført av både lydbildet og imaget deres.

Ønsker alle en strålende helg!

OPPDATERING: Etter press fra medkulturblogger Bharfot vil jeg også påpeke at Oslo Poesifestival finner sted på Litteraturhuset nå i helga. Blant andre vil Kristin Berget, Torgeir Rebolledo Pedersen og Steinar Opstad og Inger Bråtveit opptre. Programmet finnes her: http://litteraturhuset.no/program/2009/10/oslopoesi.html


Full kulturfart

Kulturhøsten har virkelig satt inn med full styrke. Hver dag denne uka er det opptil flere arrangementer jeg gjerne skulle vært på. På mandag var jeg på Blå og så det fantastiske bandet Deerhoof. I går var jeg igjen på Blå og overvar sesongens første Litteratur på Blå. I dag hadde jeg egentlig tenkt meg på høstens første forfatteraften på Mono, men fant ut at min kulturelle utholdenhet sviktet. Jeg ble hjemme på sofaen sammen med katten. Som kulturelt alibi har jeg min splitter nye Moleskin-notatbok. Jeg har funnet ut at å hele tiden skulle skrive på en pc kan virke hemmende på kreativiteten. Det blir liksom så tiltak. Jeg gir meg selv prestasjonsangst når jeg nærmest sier høyt; «Nå skal jeg skrive» og åpner Word. Løsningen var å investere i en notatbok.

Og nå som jeg har prøvd den så skjønner jeg greia med moleskin, notatboka mange skribenter sverger til. Den er god. Den er god å holde, god å skrive i. Og så er det følelsen av å være en del av den litterære tradisjonen bare fordi man har en moleskin i veska som man kan fiske opp og skrive i på t-banen, på kafé eller i lunsjpausen på jobb. Det kjennes godt ut.

Og så liker jeg å skrive med blyant. Blyantsetningene ser så snille ut. De er litt mykere og mer fleksible enn svart blekk. Det kjennes ikke så endelig og alvorlig ut å skrive med blyant. Og det virker. Med min nye moleskin og blyant har allerede flere tekster og ideer kommet til verden.

Men tilbake til kulturhøsten. Tirsdag 15.september debuterer jeg som arrangør og intervjuer på Blå. Temaet er «Skjønnlitterære bloggere». Jeg har invitert Rune F. Hjemås og Linn Strømsborg som begge er garvede bloggere og ferske forfattere til  å snakke med meg om hvorfor man blir en skjønnlitterær blogger og hva det har å si for hvordan man utvikler seg som forfatter, samt selvsagt en del andre ting. Jeg håper dere vil komme, jeg tror dette kan bli veldig gøy.

Mer reklame: tirsdag 29. september skal jeg ha et forfatterintervju på Blå. Hanne Ørstavik kommer med ny roman denne uka og hun kommer til Blå for å snakke med meg om den. Ørstavik har vært en av mine forfatterhelter i flere år, og jeg ser veldig fram til å intervjue henne. Hun er en svært spennende dame, med mye interessant å si om språk, erkjennelse og litteratur, så jeg anbefaler alle på det sterkest å ta turen.

Mer informasjon og fullstendig program for Litteratur på Blå finnes her: http://www.litteraturpabla.no/

Nå skal jeg returnere til mine skjønnlitterære forsøk. Jeg blir nok aldri en ren skjønnlitterær blogger, men jeg håper å dele noen av mine nye tekster med dere her etterhvert.


Månefestivalen lyser ned på deg

I ettermiddag starter sommerferien min på ordentlig. Og hva bedre å markere det med enn å dra på festival? Skjønt det blir ikke sånn ordentlig festival. For å virkelig dra på festival på man bo telt, drikke øl som har blitt mer enn lunkvarm under teltduken og ha minst noen hundre meter å gå til nærmeste dusj. Jeg nøyer meg med å innlosjere meg på gjesterommet i min mors svært komfortable hus. Derfra er det kort vei til ferjeleiet hvor man for ti små kroner kan krysse Glomma og ankomme i Norges best bevarte festningsby. Dette begynner å høres ut som en turistflyer, jeg prøver altså å si at denne helgen arrangeres Månefestivalen i Gamlebyen i Fredrikstad og jeg tror det blir strålende.

Det er hovedsaklig lørdag som blir den store festivaldagen for meg. Da vil blant andre Lucky Malice, Skambankt, Kaizers Orchestra og Tommy Tokyo and Starving for My Gravy stå på scenen.

Det er først og fremst Tommy Tokyo jeg kommer for å se. Den siste plata deres, Smear your smiles back on, har fått veldig mye spilletid på iPoden min i de siste ukene. Uten tvil et av Norges beste band og ikke minst best skjegg.

Det vil også bli litterære innslag som er verdt å få med seg. Torgrim Eggen, Bård Torgersen, Vilde Heggem, Simen Hagerup og  blogger/forfatter/poet Ida Jackson aka Virrvarr vil lese og fortelle.

Månefestivalen kan også by på kunst, historiefortelling, teater og sirkus. Forhåpentligvis vil det være nok til å døyve litt av angeren på at jeg ikke kjøpte billett til Øyafestivalen i år.


Radioballett

Noen ganger hadde det vært kjekt å kunne hive seg på et fly til en helt annen del av verden hver gang man skulle føle for det. For eksempel når balletten «Radio & Juliet» framføres på en scene i Massachusetts, USA i disse dager.

«Radio & Juliet» er en ny ballett laget av den romanske koreografen Edward Clug. Den er basert på Shakespeares Romeo & Juliet og framføres til musikken til Radiohead. Høres ut som en tåredryppende og uslåelig kombinasjon spør du meg. Men vi som befinner oss på feil side av havet må foreløpig nøye oss med smakebitene på YouTube.


Den andre nasjonaldagen

I morges mens jeg var på vei til jobb så jeg en dame komme traskende gjennom snøføyken i full samisk nasjonaldrakt. I dag er det samefolkets dag. Ut på Frederikke plassen her på Blindern vaier sameflagget ved siden av det norske.

Da jeg var liten fikk jeg veldig lyst til å bli same etter å ha lest barneboka Livet på vidda om samejenta Marit-Inga. Samedilla tok nesten over for indianerdillaen min. Å bo i en koslig gamme og ha mine egne reinsdyr og stadig flytte rundt virket helt toppen syntes jeg. Men jeg endte altså ikke opp på vidda, men i Oslo. Men det har jo veldig mange ekte samer gjort og (det bor visst flere samer i Oslo enn noe annet sted i Norge).

Samefolkets dag er til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Dette var første gangen at samene var samlet for å arbeide for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Dagen ble første gang feiret i 1993. (kilde: Wikipedia)

Gratulerer med dagen samefolk! Jeg bidrar til feiringen ved å servere en av de mange fantastiske  sangene til Mari Boine. «Gulan Du» fra albumet Leahkastin fra 1994.


Oppdaget, plutselig borte

Jeg misliker sterkt å oppdage interessante og dyktige kunstnere, musikere osv, ved å høre at de er døde. I dag opplyste bloggen TokyoMango meg om at kunstner, designer og regissør Nagi Noda har gått bort. Noda har både drevet sitt eget kunststudio, laget reklamer for Nike og Coca-Cola, regissert musikkvideoer for blant annet Scissor Sisters og samarbeidet med folk som Michel Gondry. Jeg begynte å surfe YouTube etter videoer hun har lagd og fant ut at hun var talentfull, sær og veldig morsom. Et godt eksempel er denne treningsvideoen med pudler.

Denne musikkvideoen er også veldig søt synes jeg.

«Beyond being a brilliant artist and wonderful talent, Nagi was one of the most incredibly unique spirits that I have known,» sier Sheila Stepanek (fra agentbyraået til Noda) til tidsskriftet Creativity. (Link). Noda ble 35 år.


Skjønnhet utenfra

Min filosofi er at når man føler seg nede så skal man heve seg selv ved å omgi seg med vakre ting. På de dagene jeg føler meg minst i stand til å vise meg for offentligheten gjør jeg alltid mitt ytterste for å se bra ut. Jeg tar på meg noen av mine stiligste yndlingsplagg og ordner hår og sminke som om jeg skulle på date med Mr. Right. Når man føler seg elendig på innsiden går det i det minste an å ha en strålende fasade. Hvis man gjør seg litt flid med utseende på en dårlig dag er også sjansen større for at man vil motta komplimenter som kan bidra til å gjøre dagen bedre. Etter å ha pyntet på det ytre kan man gå videre på det åndelige. Hør på vakker musikk, dra gjerne fram gamle favorittalbum som ikke har blitt lyttet til på en stund. Les gamle yndlingsbøker og tegneserier om igjen. Dette fungere for meg i hvertfall. Andre vil kanskje sverge til joggebukser og iskrem.

Det som muntret meg opp i dag var den vakre Agyness Deyn. Hun er en av de nyeste og hotteste motemodellene fra Manchester, England. Jeg pleier ikke å bry meg så mye om mote eller modeller, men da jeg snublet over en video med henne på YouTube, ble jeg særdeles begeistret. En modell med sjarm, unik klesstil, vanvittig tøft hår (vil ha sånn!) og ikke minst god musikksmak (X-ray Spex!) har gjort dagen min lysere.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 283 andre følgere