Mange har harselert med sportstilhengere som sitter på rumpa i sofaen med ølen i hånda og hyler om at utøverne på tv-skjermen må raska på. Men jeg vil nå si, etter å akkurat ha sett Fredrikstad slå Bodø-Glimt 2-0 på hjemmebane, at å være fotballsupporter er skikkelig slitsomt. At dette gjelder for tilhengere av andre sporter er mye mulig, men ettersom jeg mener at fotball er den eneste idretten det er verdt å se på vil jeg her fokusere på den edle sporten som innebærer vakker grønn plen, 22 menn og en rund lærkule.

Å være fotballsupporter er rett og slett en tøff jobb. Først er det det psykiske presset. Nervene før kampen, undringen, kalkulasjonen av odds, den frenetiske skummingen av fotballsidene til diverse nettaviser for å finne spådommer angående den forestående prøven. Mageknip, uregelmessig puls, rastløshet og svetting er klare tegn på at det nærmer seg seriekamp. Løsningen er selvsagt å ta på seg lykketruse/skjerf/sko/lue/sokker, jekke en øl (desverre ikke alltid mulig) og brøle taktfaste kamprop for å få en følelse av kontroll og slik gjenvinne fatningen.

Det er uten tvil slitsomt å løpe rundt på en bane i 90 minutter. Men det er langt i fra noen tur i parken å sitte på tribunen/sofaen/barkrakken heller. I løpet av en kamp er det så mye roping, klapping, synging, buing, hopping, tramping og vriing at man føler man vet hva gutta på banen sliter med. Å stadig sitte med hjertet i halsen i 90 minutter er også med på å gi følelsen av at fysikken blir presset mer enn hva sunt er. Men det er ikke bare hva man selv gjennomgår. Det er også empatien jeg har med de 11 mennene som løper der ute som gjør at jeg føler meg helt utslitt når dommeren blåser for siste gang

En fotballsupporters liv byr altså på mange prøvelser. Særlig når man har et rød-hvitt hjerte det står FFK på. Man vet aldri hva dette laget kan finne på å prestere på banen. Det er et fantastisk lag der, men å så lunefulle. En helg spiller de som serievinnere og den neste får man lyst til å spise opp supporterskjerfet i fortvilelse. Noen ganger, sånn som i dag, veksler man mellom disse to motpolene i en eneste kamp. Første omgang var et trist syn, men det bedret seg litt på slutten. Så kom andre omgang og ga oss spill med fart og to vakre mål. Fredrikstad leder tabellen. Jeg vet det ikke kan vare, men jeg skal nyte det til det fulle så lenge det varer.

Vår, tralalala, vår osv.. for å sitere Lars Lillo Stenberg

Jeg er litt rastløs i hodet mitt om dagen. Konsentrasjonen er ikke på topp og det gjenspeiler seg litt her på bloggen. Jeg har ikke helt roen som skal til for å sette seg ned og skrive et ordentlig stykke tekst. Så nå blir det litt vimseblogging i stedet. Jeg vil for eksempel hive meg på bølgen av alle de som maser om at nå er det vår. Helga som var beviser det. På lørdag ble jeg dratt med ut på hytta for å gjøre den klar for sommeren. Sammen med en del av den øvrige familie feide jeg ut biller og edderkopper og skrubbet rekkverk fri for grønske. Med en våghalsethet en trapesartist verdig, klatret jeg opp på stige inne i en busk for å vaske glassrutene som er satt opp foran terrassen for å hindre at nordavinden kommer og tar oss når vi sitter ute med kaffe og kryssord, selv på de litt kjølige dagene. Det var fint å være på hytta igjen. Sol var det og. Lukta av sjø og tang var på plass og plantet tanker om sommer i hodet mitt. Et bedrag ettersom jeg måtte ha både skjerf og hette på der jeg gikk og snuste inn Oslofjorden, mens jeg prøvde å befri den ene verandaen fra konglenes invasjon.

Mine illusjoner om vår som snart blir sommer regnet og blåste bort på søndag. Jeg fikk trøst i et annet sikkert vårtegn; sesongens første hjemmekamp på Fredrikstad Stadion. At man må ha ullundertøy og alle supporterskjerfene sine surret rundt hals og hodet gjør ingenting når man kan stå og brøle og synge i kor, og når FFK i tillegg scorer og vinner så er alt bra og varmen sprer seg i kroppen.

En annen årsak til rastløsheten i disse dager er at jeg skal reise. I morgen drar jeg til Berlin. Riktignok bare for fem dager, men jeg får en snev av reisefeber likevel. Jeg har ikke vært i Berlin på ti år og gleder meg veldig. Forhåpentligvis vil det dukke opp noen fine reportasjer fra turen her i neste uke. I anledning Berlin-tur vil jeg dele et stykke tysk kultur, et dikt av Bertolt Brecht.

DET VIL JEG SI
Jeg har spurt meg selv: hvorfor snakke med dere?
Dere kjøper kunnskap for å selge kunnskap.
Dere vil ha tak i billig kunnskap
som dere kan selge dyrere. Hva skal dere med
kunnskap som er mot kjøp og salg?

Det dere vil er å seire. Hva skal dere med
kunnskap som er mot de seirende?
Det dere vil er: ikke å bli undertrykt.
Det dere vil er: å undertrykke.
Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang.

Dere adlyder alle som lover dere
at dere skal få befale.
Dere ofrer alt for at ofre skal finne sted.
Jeg har spurt meg selv: Hva kan jeg si dere?
Jeg har tenkt: det vil jeg si dere.