“Hva skal jeg gjøre på bursdagen min” undret Rullerusk i det hun våknet i morges og så at kalenderen viser at hun har rundet sitt 27. år. Ettersom fødselsdagen i år faller på en hverdag er hemningsløs drikking og ballongtramping utsatt til den påfølgende helgen. Således må selve dagen markeres på en mer edruelig måte. Det må også sies at den opprinnelige planen var romantisk middag på et sted som krever pent antrekk, men ettersom Rullerusk nylig måtte endre relationship-statusen sin på Facebook fra “in a relationship” til “singel”, så sier det seg selv at det vil bli middag uten romantikk på den store dagen. Så hva skal en enslig pike så gjøre?

Svaret på det spørsmålet kom raskt etter et lite søk på Underskog. De cinematekiske guder har hørt Rullerusks rop etter en passende aldersmarkering. Tirsdag 6. mai vises Sixteen Candles med Ms. Molly Ringwald i hovedrollen på Cinemateket i Filmens Hus.

Sixteen Candles er en av de mange klassiske ungdomsfilmene som ble laget John Hughes på 80-tallet. Handlingen utspiller seg i løpet av Samantha Bakers 16-årsdag. Å bli sweet sixteen burde være en flott begivenhet. I stedenfor presterer hele familien å glemme bursdagen hennes fordi de er altfor opptatt med å planlegge storesøsterens bryllup. Så følger intriger som involverer hemmelig forelskelse, seksuell desperasjon, kjekke fotballspillere og håpløse nerder i en herlig blanding. Og det å fylle 16 ble noe spesielt likevel.

Sixteen Candles er en ganske morsom og sjarmerende film, selv om det er Pretty in Pink som fikk meg til å bli en virkelig fan av Molly Ringwald. Med sin frapperende kombinasjon av rødt hår og brune øyne, furteleppe, snappy replikker og unike klesstil er en Molly en pike som alltid får meg i godt humør. Hun er en særdeles god kur for jenter som føler at de har vært gjennom en del strabaser i det siste. Som Buffy sier i “What’s my line Part Two” (min favorittepisode i sesong 2 av Buffy the Vampire Slayer): “After all of this is over, I’m thinking pineapple pizza and teen video movie fest. Possibly something from the Ringwald oeuvre.”

Jeg velger i dag samme løsning som Buffy. Selv om jeg har en mistanke om at noen venner planlegger noe mer alkoholholdig senere på dagen. Vi får se. Hittil i dag har jeg fått masse hyggelige gratulasjoner, deilig kake og skinnende sol. Og det føles ganske bra ut å bli 27.

Her er en Molly Ringwald-tribute jeg fant på YouTube, til tonene av “Pretty in Pink” framført av The Psychedelic Furs. Hm, deilig!

Jeg føler at jeg må ønske blogland god helg med noe litt mer positivt enn forrige post. Derfor gir jeg dere en scene fra en av mine favorittfilmer. Det er Heath Ledger som synger You’re just too good to be true i klassikeren 10 things I hate about you. Jeg har sett den filmen så mange ganger og den er like bra hver gang. Nå har denne filmen desverre blitt preget av sorgen over at Heath Ledger er død. Jeg hadde ikke trodd at døden til et vilt fremmed menneske skulle berøre meg så mye, men jeg ble seriøst på gråten da jeg hørte at Heath var borte. Men nå må jeg slutte å skrive før jeg blir helt emo ;). Nyt denne utrolig søte scenen og den flotte sangen. God helg folkens.

Inspirert av Virrvarrs Hyllest til Hedwig fikk jeg lyst til skrive om en inspirerende queer/girlpower-film jeg så for noen måneder siden. Itty Bitty Titty Commitee gikk sin seiersgang på filmfestivaler i fjor, blant annet ble den vist på Skeiv film-festivalen her i Oslo. Jeg rakk ikke å se den der, men fikk lastet den ned, desverre i temmelig dårlig kvalitet. Rykter sier at den skal slippes på dvd nærmere sommeren.

Itty Bitty Titty Committe handler om Anna som jobber i resepsjonen til en plastisk kirurg og er deppa fordi kjæresten har gjort det slutt. Anna er en streit og forsiktig jente uten noe særlig politisk engasjement. Det nærmeste hun har kommet opprør er å stå fram som lesbisk for familien. En dag Anna skal gå fra jobben oppdager hun en jente som holder på å tagge ned bygningen med slagord mot plastisk kirurgi. Ved å lure Anna til å bli tatt bilde av mens hun holder en sprayboks hindrer vandalen Anna i gå til politiet. Hun introduserer seg så som Sadie og oppfordrer Anna til å bli en aktivist selv.

Sadie introduserer Anna for det feministiske kunst-kollektivet hun er en del av; Clits in Action. De er radikale feminister, de fleste lesbiske eller transeksuelle. De utrrykker sitt budskap med forskjellige typer prosjekter i det offentlige rom. Noen vil kalle det vandalisme, de kaller det politisk kunst. Anna blir fascinert og begynner å engasjere seg i gruppa. I begynnelsen er det åpenbart at det er Sadies oppmerskomhet mer enn idealisme som driver henne, men etterhvert blir Anna oppriktig engasjert i arbeidet. Hun begynner å tagge ned doen på jobb med budskap om at firmaene som produserer tamponger bruker et stoff i dem som skal få deg til å blø mer og hun prøver å overtale kvinner som kommer til klinikken til å droppe planene om å forstørre puppene sine.

Sadie viser interesse for Anna, men klarer ikke bryte ut av det langvarige forholdet til den eldre old school-feministen Courtney. Etter at Anna og Sadier har hatt sex under en liten roadtrip tror Anna at de er et par. Da Sadie fortsatt ikke forlater Courtney kaster Anna seg frustrert i armene på Aggie, gruppas mann i kvinnekropp. Clits in Action trues med sammenbrudd av alt dramaet og Anna får skylda. Derfor må hun komme opp med en plan for et genialt stunt som kan styrke moralen og samle gruppa igjen. Det går mot klimakset som blant annet innebærer en liksom-eksplosjon og et gigantisk fallos-symbol.

Denne filmen er den ultimate girl power-filmen. Laget av jenter og med bare jenter i hovedrollene fremmer den et budskap om endring. Den har aktivisme, skeivhet, feminisme, kunst, punkrock og er ikke redd for å skrive Clit og Cunt med store bokstaver. Med sitt fokus på det skeive er den et friskt pust i den feminstiske debatten. Storyen om en jente som finner seg selv og våkner politisk parallelt med love story om jente som må velge mellom ny kjærlighet eller forholdet til den eldre trygge kvinnen er ikke spesielt original. Noen kritikere har også påpekt at denne filmen er noe forutsigbar og pubertal. Jaja, det kan godt hende. Jeg hadde det i hvertfall utrolig gøy da jeg så den. Den er kjempebra for dager da man trenger å rocke ut til feministiske slagord og føle seg som en ekte riot grrl.

Itty Bitty Titty Committe er regissert av Jamie Babbit. Den har en Myspace side her.

I går turte jeg endelig å gå på kino og se Mannen som elsket Yngve. Fordi jeg er så glad i boka er dette noe jeg har utsatt en stund i redsel for å bli fryktelig skuffet, provosert, føle trang til å tygge opp stolsete foran meg osv. Men i følge min onkel som er psykiater er det sunt å konfrontere frykten sin, så i går kveld satt jeg altså i kinosalen.

Jeg tror det var en ganske bra film. Det er faktisk litt vanskelig for meg å bedømme for selv om jeg intenst prøvde å fokusere på det som skjedde på lerretet så begynte jeg automatisk å sammenligne scenene med handlingen i boka. Dette var veldig forstyrrende særlig fordi jeg virkelig hadde lyst til å vurdere denne filmen som et selvstendig verk og ikke noe som skal leve opp til min visjon av boka.

Det jeg synes fungerte aller best var scenene som var morsomme. Dette gjelder særlig der Helge , Jarles bestekompis spiller en sentral rolle. Helge, spilt av Arthur Berning, reddet hele filmen for meg, han er rett og slett utrolig morsom og med noen fantastiske ansiktsuttrykk. Scenene der Jarle og Helge skal kjøpe hasj, når Jarle klipper håret og når de skal ha konsert lo jeg høyt av. Det er de følsomme scenene som er filmens problem. Dette gjelder særlig scenene som skal fortelle at Jarle blir betatt av Yngve og der hvor alt går til helvete for Jarle etter den store festen. Fordelen en bok har er at den over flere siden kan skildre hvilke tanker som farer gjennom hodet til karakterne uten at det går så mye tid på historiens plan. Ettersom denne filmen ikke hadde voice over, er filmens eneste måte å vise Jarles forelskelse og fortvilelse på å filme mye nærbilder av Jarles ansikt på en dvelende måte. Og beklager, det fungerer bare ikke for meg. Når Jarle sitter i klasserommet eller står i dusjen og glaner på Yngve med måpende munn og glassaktig blikk så ser han bare litt uintelligent ut. Det er ikke gripende eller rørende, det virker bare litt rart.

En annen ting jeg tenkte på er Kathrine, Jarles kjæreste. Skuespiller Ida Elise Broch gjorde en bra jobb. Jeg likte utstrålingen og spillestilen hennes. Problemet var at nesten alle replikkene hennes hørtes litt stive og oppstyltede ut. Er usikker på om det har noe med måten hun snakker på eller om det rett og slett er fordi hun snakket østlandsk mens alle andre snakket stavangersk? Jeg tror dette er et handikap alle skuespillere fra østlandet sliter med. Man har jo i årevis klaget over at norske skuespillere høres ut som om det er riksmålseksamen på Teaterhøgskolen. Jeg synes dette har blitt bedre med åra, men fortsatt høres skuespillere med dialekt mer “naturlige” ut. Aner vi årsaken til at Bjørn Sundquist har spilt i 90 prosent av alle norske filmer her? Høres det bare bedre ut med dialekt pga noe som ligner “engelskeffekten”, dvs. alle de suppete sangtekstene og replikkene som hadde hørtes helt fjerne ut på norsk høres alltid kule ut på engelsk. Er jeg bare en av disse østlandssnobbene som “synes det er sååå sjarmerende med dialekt altså” (Oslo-folk snakker som alle vet ikke dialekt, de snakker norsk). Kanskje jeg bare har en ting for stavanger-dialekt? (Jeg har nok det. Vurderte faktisk seriøst (nesten seriøst iallefall) å flytte til Stavanger etter å sett Mongoland).

Når jeg først er i gang med å rante om Mannen som elsket Yngve og stavanger-dialekt så må jeg si at den beste “forfatter leser fra boka si”- kvelden jeg har vært på var på Cafe Replikken i Trondheim da Tore Renberg leste høyt fra scenen der Jarle og Helge slentrer rundt på Jæren og blir venner. Det er den scenen som åpner filmen. I filmen er den ok, i boka er den morsom, når Tore Renberg leser dette høyt er den sinnsykt morsom. Jeg lo så jeg fikk vondt og elsket boka enda mer.

Når en helt skal skape noe nytt ut i fra hva en annen helt har laget blir jeg uendelig spent. Vil dette bli ufattelig bra eller kanskje bare litt pinlig? David Fincher (han som fikk gudestatus i min verden etter Fight Club, men som ikke heelt har klart å følge opp siden) skal lage film av kulttegneserien Black Hole, skapt av Charles Burns. Burns startet på Black Hole i 1995, men på grunn av diverse problemer, som at det første forlaget som ga den ut gikk konkurs, gikk det mange år før den var komplett. I 2005 ga Pantheon Books ut en lekker innbundet utgave som jeg fikk til jul.

Handlingen i Black Hole foregår i Seattle på 70-tallet . Vi møter en gjeng med ungdommer på en gjennomsnittlig middelklasse high school. Snart viser det seg at miljøet er hjemsøkt av en seksuelt overførbar sykdom kalt “the Bug”. De som er smittet av sykdommen får underlige mutasjoner, gjerne dyrelignende trekk som hale, skifte hud som en slange eller svømmehud mellom fingrene. De som ikke klarer å skjule symptomenee sine rømmer hjemmefra og danner et lite outsider-samfunnet på et bortgjemt sted litt utenfor byen. I boka følger vi Keith som blir forelska i ei jente som er smittet (med tidenes mest sexy firfirslehale) og Keiths klassevenninne Chris som blir smittet. Denne sykdommen er nemlig så utspekulert at de smittede fremstår som nærmest uimotståelig seksuelt attraktive..

Charles Burns er mest kjent som skaper av skrekkserier. Black Hole har klare skrekkelementer; ungdom med skremmende misdannelser, intriger og drap. Dette er “teen angst” tatt ut til det ekstreme. Det er sex, dop, drikking og ungdomsopprør. Men med “the Bug” får alt dette et mer dramatisk preg. Burns’ illustrasjoner er kjølige og nøkterne med sterke kontraster i svart/hvitt. Dette bidrar til å skape en dramatisk stemning med assosiasjoner til gamle skrekkfilmer.

Black Hole er en underlig historie som gir deg en en krypende ekkel følelse når du leser den. Jeg ble veldig fascinert da jeg leste den, men i motsetning til mange andre tegneserier er ikke denne en jeg har lest om igjen mange ganger. Det er rett og slett fordi Black Hole krever litt av deg for at du skal komme deg gjennom den. Dette er en klassiker som absolutt er verdt en innstats. Helst bør man sette seg ned en kveld man har god tid og kan lese den i et strekk.

Nå skal denne tegneserien altså filmatiseres. Neil Gaiman og Roger Avary skal visstnok stå for manuset. Det er bare å glede seg og krysse fingrene for at de vet hva de gjør.

.

Er Mannen som elsket Yngve først og fremst en homseroman eller en fortelling om kjærlighet og oppvekst? Det er spørsmålet som har dukket opp i fredags- og lørdagsutgaven av Klassekampen i forrige uke. Bestselgeren som kom i 2003 er nok en gang oppe for debatt i anledning filmatiseringen som snart vil befinne seg på et lerret nær deg.

På fredag hadde Klassekampen et intervju med bokas forfatter, Tore Renberg (som selv har skrevet om boka til filmmanus). Der sier Renberg at han først og fremst ser Mannen som elsket Yngve som en fortelling om kjærlighet og ikke mener at boka må klassifiseres som en “homsehistorie”. Renberg la også til at når han har vært rundt i skoleklasser og lest fra og fortalt om boka, så er det kjærlighetsfortellingen ungdommene har vært opptatt av og at de virket lite opphengt i at det var en gutts forelskelse i en annen gutt det dreide seg om.

På lørdag fulgte Klassekampen opp med intervjuer med flere profilerte homofile personer, blant annet forfatter Gerd Brantenberg og redaktør i Blikk, Siri Lindstad. Disse mener at Tore Renberg bør kalle en spade for en spade og innrømme at Mannen som elsket Yngve er en homseroman. Da boka kom ut skapte det en del debatt at Renberg hevdet at hovedpersonen Jarle er en hetereofil gutt som likevel forelsker seg i en av samme kjønn. Det er den fortærende og vanskelige kjærligheten Renberg ville skildre, ikke en studie av homofil forelskelse, i følge ham selv.

Hva er så kriteriet for at noe skal kalles en homseroman? Er enhver roman som omhandler kjærlige/seksuelle følesler mellom to personer av samme kjønn en homseroman? Jeg synes Mannen som elsket Yngve er en strålende bok og to av tingene jeg liker mest ved den er at den beskriver oppvekst, familie og vennskap på en fantastisk måte og at den omhandler homofil forelskelse uten at det homofile diskuteres eksplisitt. Mannen som elsket Yngve er en bok med handling på flere plan og med mange temaer. Derfor fikk jeg aldri følelsen av at det var en “homseroman” jeg satt og leste, jeg syntes derimot at det var forfriskende at en bok kunne inneholde homofil forelskelse uten at det ble en tendensroman ut av det.

Tore Renberg sier at han er overrasket over at mer hundre tusen mennesker i Norge har kjøpt boka. Jeg tror at svaret på hvorfor er at dette er en bok som mange kan identifisere seg med. Mannen som elsket Yngve handler om Jarle Klepp, 17 år, som er bestevenn med Helge og kjæreste med Kathrine. Jarle og Helge spiller i Mathias Rust Band og er mørkerøde radikalere med palestinaskjerf og fnyser av band som mer enn tyve andre mennesker i Stavanger har hørt om. Jarles forldre er skilt og han har et anstrengt forhold til sin alkoholiserte far. Bortsett fra synes Jarle at alt går hans vei. Så kommer det en ny gutt i klassen. Jarle forelsker seg i den underlige streitingen Yngve og plutselig begynner Jarles liv å gå i oppløsning.

en av tingene som fascinerte meg med denne boka var hvor likt Stavanger anno 1990 var Fredrikstad anno 1998. Da jeg var 17 år og vandret rundt i Fredrikstads gater og hang på Cafe Oscar var det også svart frakk, palestinaskjerf, Marx, Camus, Ebba Grön, The Cure og The Smiths som gjaldt. Jeg knyttet dermed Mannen som elsket Yngve først og fremst opp mot min egen ungdomstid som er full av felles referansepunkter med Jarles. Min leseropplevelse var fylt med gjenkjennende og megetsigende humring. Selv om denne romanen handler om en gutt som vokser opp i en litt annen tid og et annet sted i landet og som forelsker seg i gutt hadde jeg ingen problemer med å identifisere meg med store deler av handlingen og følelsene Jarle har. Jeg tror ikke at jeg en eneste gang men s jeg leste boka tenkte at denne “denne boka handler om å være homofil”.

Jeg føler derfor at klassen homseroman er for snever for denne romanen. Kan hende er det fordi jeg synes at slike merkelapper (som fx “kvinnelitteratur”) blir lagt som en litt klam hånd over litterære verker og gjør dem mindre enn de er. Det kan også godt hende at jeg ikke forstår behovet for å markere noe som homselitteratur fordi jeg er hetereofil og en del av majoriteten. Kanskje er det viktig å framheve litteratur som omhandler det skeive som en motvekt til den enorme tekstmassen som omhandler den store hvite hetereonormative mann. Jeg tenker likevel at kravet om at Renberg må erklære sitt verk som en homsehistorie er for dumt. Renberg må selv få bestemme hva bokas mening er for ham, så kan vi leserne kalle den hva vi vil ut i fra hvordan vi selv leser den.