Category Archives: Film

Filmer å se fram til

På nyhetene for et par dager siden snakket de om at det stadig kommer flere filmer med sterke kvinnelige hovedpersoner. De viste blant annet til Noomi Rapace som både har spilt Lisbeth Salander og som nå er aktuell med Prometheus. Jeg så sistnevnte på søndag. Den er absolutt verdt å se. Spennende, visuelt helt fantastisk og Rapaces karakter Elizabeth Shaw er nesten like tøff som Sigourney Weavers Ellen Ripley.

Og vi har mer å se fram til! Jeg gleder meg spesielt til at Pixar lanserer sin første film med en kvinnelig hovedrolle. Brave har bueskyting, skotter, magi, søte dyr og en heltinne som kjemper for sin frihet. Høres ut som oppskriften på suksess.

Jeg er også spent på å se Kristen Stewart i en litt tøffere rolle enn stakkars klønete Edward-avhengige Bella. Nå er hun Snøhvit som bruker tida på å sloss mot den onde dronningen og ikke bare vente på Prince Charming.

Mitt hjerte gleder seg stort over å se flere kvinnelige actionhelter. Nå trenger vi bare flere filmer med kvinner i godt voksen alder i hovedrollen, så begynner vi virkelig å snakke!

 


Tilbake i verden (og i kinosalen)

For noen uker siden begynte jeg å jobbe igjen. Det er nå min kjære ektemann som har hovedansvaret for å passe på det lille nurket. Jeg var litt nervøs for hvordan det skulle bli, men fant fort ut at det er ganske greit. For det første er mannen min en super pappa. For det andre har jeg en jobb som gir meg to timer ammefri hver dag. Og for det tredje så har jeg en mann som ikke har noe i mot å henge rundt Blinderen i noen timer hver dag slik at jeg både får ammet og kost litt på babyen i løpet av dagen. Om noen uker bytter vi igjen. Da skal jeg tilbake i heimen og mannen begynner på skole. Så egentlig synes jeg at jobb + baby fungerer fint. Men det har vært noen savn fra permisjonsdagene og da særlig babykino.

Babykino er genialt. Det gir deg følelsen av å være en del av den normale voksensfæren, men du kan ha med deg babyen. Andre typiske kveldsaktiviteter som å gå på utesteder, litteraturarrangementer osv er off limits når man har en liten baby, men man kan i det minste gå på kino. Men så begynte jeg altså å jobbe. Ikke noe mer kino på dagtid. Men tenkte jeg, vi kan jo få barnet til å spise av flaske slik at jeg ikke alltid må være tilstede ved mating og kan få litt mer bevegelsesfrihet. God ide, ikke sant? Det syntes ikke datteren min, som lå der med tåteflasketuten i munnen og så ut som hun lurte på hva i all verden det var hun skulle med den. Etter en stund med flere mislykkede forsøk med flaske og litt lesing på internett kom vi på å prøve koppmating. Heller ingen umiddelbar suksess, men nok til at jeg følte at jeg kunne ta sjansen på å snike meg ut en kveld.

Så nå på mandag var jeg ute av huset etter kl 18 for første gang siden en gang i desember. Oh yes. Jeg følte meg temmelig nervøs og skikkelig krazy, der jeg satt og ventet på bussen kl 19.30, rett etter å ha ammet og lagt barnet. Bare for å virkelig føle at jeg tok av, slo jeg meg løs i smågodtdisken på Saga kino og toppet det hele med en flaske Bris. Deretter var det tid for å se Hunger Games, noe jeg har lengtet dypt og inderlig etter siden jeg visste at de skulle lage en film. Jeg syntes bøkene og særlig den første var utrolig bra. Jeg skrev en engasjert bloggpost om den i fjor.

Nå har jeg brukt opp hele denne bloggposten til å skrive om forløpet til kinobesøket, så jeg nøyer med å si at Hunger Games The Movie absolutt levde opp til forventningene. Se den gjerne på kino, den er verdt pengene. Vær forberedt på å bli rørt og forferdet om hverandre. Den er virkelig en av de beste filmadaptasjonene av en bok jeg har sett. Det syntes til og med venninnen min som jeg var der med enda hun er av den typen som henger seg opp i at detaljer som hovedkarakterens hårlengde og fargen på katten ikke stemmer (sånt går meg hus forbi).

Jeg hadde med andre ord en utmerket første kveld ute som nybakt mor. Og babyen? Hun hadde sovet nesten hele tida mens jeg var borte.


Castaway on the moon

Skipsbrudd er en klassiker i litteratur og film. Forleden så jeg en film som hadde en ny vri på konseptet, den koreanske Castaway on the moon.

Den handler om Kim som har mistet jobben, blitt dumpa av dama og er nedsyltet i gjeld. Løsningen tror han er å si farvel til livet og hoppe fra en bro ned i Han-elva. Men han overlever og skylles i land på en liten øy midt i elva. Problemet er at selv om han kan se sivilisasjonen fra strandkanten så kan han ikke svømme og dermed ikke nå den. Han er strandet på en øde øy og må lære å overleve Robinson Crusoe-style.

Inne på land bor det ei jente som ikke har forlatt rommet sitt på tre år. Hennes eneste kontakt med verden utenfor er gjennom kameraet sitt som hun bruker til å ta bilder av månen. To ganger i året, når gatene tømmes for mennesker på grunn av sivilforsvarets øvelser tar hun bilder av byen. Slik oppdager hun Kim. Og dermed er en litt spesiell kjærlighetshistorie i gang.

Dette er virkelig en av de bedre filmene jeg har sett på lenge. Jeg har vært for slapp med å se noe annet enn anglo-amerikansk film i det siste, og dermed var Castaway on the moon et forfriskende pust av noe annet. Den er morsom, søt og smått absurd. En perfekt film om du har lyst til å se noe fint og litt romantisk uten å ta steget over til romantisk komedie eller chickflick. Den går altså på kino nå og anbefales!


Ny fisk, gammel film

I går hadde kjæresten og jeg pizza og film-kveld. Dette er vanligvis noe som foregår i helgene, men ettersom han akkurat kom hjem fra uke på guttetur (aka heimevernsøvelse) så syntes vi det var på sin plass. Pizza er genial mat å lage sammen, særlig fordi det er lett å fordele oppgavene mellom seg. Når vi lager annen mat sammen blir jeg lett irritert fordi jeg synes han gjør ting så sakte, mens han ikke skjønner hvorfor jeg skal stresse, så sier jeg at jeg ikke stresser, jeg er bare innmari kjapp med grønnsakskniven. Men når vi lager pizza er alt bare kos og fryd og gamen.

Denne gangen skulle vi prøve noe helt nytt; nemlig ansjos på pizza. Ansjospizza er mest kjent gjennom amerikansk film, da gjerne som et hat/elsk-objekt. Etter mange år som pizzaelsker tenkte jeg at det var på høy tid å teste ut dette. Litt skuffet konkluderte jeg med ansjos smaker sild. Den er bare litt mindre. Og at det er helt ok på pizza, men ikke supert. Ikke noe veldig nytt og revolusjonerende med andre ord. Det eneste som var litt rart var at ettersom jeg først og fremst forbinder sild med jul, så var det litt som å spise en julepizza. Noe å vurdere når neste julemiddag skal foreberedes?

Alt i alt ble jeg mest fornøyd med den pizzaen vi lagde med ananas og blåmuggost på. Det er nammenam. Lover.

Men angående smaken av jul så passet det ekstra godt at filmen vi så var «Mongoland», filmen der Pia Tjelta kommer hjem til jul i Stavanger for å gjenforenes med Kristoffer Joner, den gangen for lenge siden da de ennå ikke spilte i annenhver film her i landet. Dette er  filmen som først ga meg virkelig trua på norsk film, fikk meg til å tenke at Stavangerdialekten er kjempekul og vurdere å flytte til Stavanger for å kunne henge på Cementen. Min kjære hadde aldri sett dette vidunderverket og jeg mente da at det var på høy tid. Så vi så på Mongoland og jeg begynte nesten å glede meg litt til jul, men så kom jeg på at det akkurat har blitt vår og at jeg må glede meg til alt det grønne først.


Dampende følelser

Hva er det med menn som viser sårbarhet som er så absolutt avvæpnende? Menn som gråter eller holder små barn er noe av det vakreste som finnes. I kaffepausen på jobb snakket vi nylig om hvorfor det er flere menn enn kvinner som begår selvmord. En av årsakene er kanskje at menn ofte føler at de ikke har noen å snakke med om det som er vondt og vanskelig. Hva skal man gjøre for å vise at det ok å snakke om følelser og gråte litt ble det spurt om. Vel, man kan jo for eksempel vise til Finland.

I helga så jeg filmdokumentaren Fortellinger fra saunaen eller Steam of life som den heter på engelsk (usikker på finsk tittel).

I saunaen er det ikke bare porene som åpner seg opp. Mellom svette og damp kommer det ut historier hentet fra det dypeste sjeleliv. Mange av fortellingene er vonde. Det er om å bli mishandlet som barn, om å miste et kjært barn, mor eller en kone, om å bli nektet å treffe barnet sitt, om å se andre dø.

Men det er også fine fortellinger om at livet kan snu og bli til det bedre. Og gjentatte ganger blir det bekreftet gjennom snørr og tårer at det er fint å kunne snakke om ting og at det viktigste i verden er vennskap og kjærlighet. Og en god sauna.

For denne filmen er også en hyllest til finnenes kjærlighet til saunaen som noe som binder alle sammen. Det er gøy å se alle de ulike typene som finnes, det er visst bare fantasien som kan sette grenser for hva finnene kan gjøre om til en sauna. Er dampes og svettes det løs i campingvogner, telt, telefonkiosker og landbruksmaskiner.

Jeg ble veldig betatt av Finland da jeg var en uke i Helsinki i høst. Lysten til å bli mer kjent med det finske ble ikke mindre etter denne filmen.


black swan

Det er fortsatt en stund til den kommer på norsk kino, men jeg gleder meg intenst til den nye filmen til Darren Aronofsky.

Natalie Portman er fantastisk og jeg får gåsehud når jeg ser klipp fra filmen. Noe glede seg til i februar, når juleståheien har lagt seg helt.

 


Skjønnheten og Udyret

Julestemningen begynner å ta helt av hjemme hos meg. Først kom pakkekalenderen på plass. Så ble det juleduk, julelysestaker, julestjerne i vinduet, minijuletre som får plass oppå tv-en, og ettersom jeg ikke har et tre å henge pynt på så henger det juletrepynt fra gardinskinna i vinduet og fra spotene i taket. I kjøleskapet ligger pepperkakedeigen som skal bakes ut i morgen.

Jula handler mye om nostalgi. Mens vi ellers strever for fornying og framskritt så skal alt være det samme i jula. «Same as every year James». Å feire jul er å dyrke det kjente, det familiære og trygge. Finne gleden i faste ritualer og minner om barndommen. Alt dette er ting jeg er veldig fan av, sentimental som jeg er. Og derfor var gleden ekstra stor da jeg så at Skjønnheten og Udyret hadde kommet i ny oppusset utgave. Da jeg var innom Platekompaniet i dag for å kjøpe en julegave måtte jeg selvsagt bare kjøpe den til meg selv. Sammen med Aladdin er det den Disneyfilmen jeg har sett flest ganger. Jeg forbinder den med å sitte i pysjen hjemme hos moren min på lørdag eller søndag morgen sammen med brødrene mine. Kakao og virring fra vhs-kassetten.

Skjønnheten og Udyret byr på romantikk, humor, herlig sjarm og en selvstendig kvinnelig heltinne. Det ble nesten ikke bedre. Det eneste minuset er at Udyret er mye kjekkere som udyr enn som prins.

Jeg spiser litt på dagens snop fra kalenderen min, ser denne filmen og bygger meg opp til et passende nostalginivå foran julesesongen.


Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 285 andre følgere