Filmen nevnt i forrige post, Itty Bitty Titty Committe, er sterkt inspirert av Riot Grrl-bevegelsen som oppstod i USA på begynnelsen av 90-tallet. En av frontfigurene for bevegelsen var Kathleen Hanna og bandet hennes Bikini Kill.

Her er en YouTube-film jeg fant som viser klipp fra blant annet Buffy, X-men, Kill Bill, Wonder Woman og Carrie til lyden av en av Bikini Kills tøffeste låter, Rebel Girl. Både feministen og nerden i meg ble veldig glad da jeg så denne.

Inspirert av Virrvarrs Hyllest til Hedwig fikk jeg lyst til skrive om en inspirerende queer/girlpower-film jeg så for noen måneder siden. Itty Bitty Titty Commitee gikk sin seiersgang på filmfestivaler i fjor, blant annet ble den vist på Skeiv film-festivalen her i Oslo. Jeg rakk ikke å se den der, men fikk lastet den ned, desverre i temmelig dårlig kvalitet. Rykter sier at den skal slippes på dvd nærmere sommeren.

Itty Bitty Titty Committe handler om Anna som jobber i resepsjonen til en plastisk kirurg og er deppa fordi kjæresten har gjort det slutt. Anna er en streit og forsiktig jente uten noe særlig politisk engasjement. Det nærmeste hun har kommet opprør er å stå fram som lesbisk for familien. En dag Anna skal gå fra jobben oppdager hun en jente som holder på å tagge ned bygningen med slagord mot plastisk kirurgi. Ved å lure Anna til å bli tatt bilde av mens hun holder en sprayboks hindrer vandalen Anna i gå til politiet. Hun introduserer seg så som Sadie og oppfordrer Anna til å bli en aktivist selv.

Sadie introduserer Anna for det feministiske kunst-kollektivet hun er en del av; Clits in Action. De er radikale feminister, de fleste lesbiske eller transeksuelle. De utrrykker sitt budskap med forskjellige typer prosjekter i det offentlige rom. Noen vil kalle det vandalisme, de kaller det politisk kunst. Anna blir fascinert og begynner å engasjere seg i gruppa. I begynnelsen er det åpenbart at det er Sadies oppmerskomhet mer enn idealisme som driver henne, men etterhvert blir Anna oppriktig engasjert i arbeidet. Hun begynner å tagge ned doen på jobb med budskap om at firmaene som produserer tamponger bruker et stoff i dem som skal få deg til å blø mer og hun prøver å overtale kvinner som kommer til klinikken til å droppe planene om å forstørre puppene sine.

Sadie viser interesse for Anna, men klarer ikke bryte ut av det langvarige forholdet til den eldre old school-feministen Courtney. Etter at Anna og Sadier har hatt sex under en liten roadtrip tror Anna at de er et par. Da Sadie fortsatt ikke forlater Courtney kaster Anna seg frustrert i armene på Aggie, gruppas mann i kvinnekropp. Clits in Action trues med sammenbrudd av alt dramaet og Anna får skylda. Derfor må hun komme opp med en plan for et genialt stunt som kan styrke moralen og samle gruppa igjen. Det går mot klimakset som blant annet innebærer en liksom-eksplosjon og et gigantisk fallos-symbol.

Denne filmen er den ultimate girl power-filmen. Laget av jenter og med bare jenter i hovedrollene fremmer den et budskap om endring. Den har aktivisme, skeivhet, feminisme, kunst, punkrock og er ikke redd for å skrive Clit og Cunt med store bokstaver. Med sitt fokus på det skeive er den et friskt pust i den feminstiske debatten. Storyen om en jente som finner seg selv og våkner politisk parallelt med love story om jente som må velge mellom ny kjærlighet eller forholdet til den eldre trygge kvinnen er ikke spesielt original. Noen kritikere har også påpekt at denne filmen er noe forutsigbar og pubertal. Jaja, det kan godt hende. Jeg hadde det i hvertfall utrolig gøy da jeg så den. Den er kjempebra for dager da man trenger å rocke ut til feministiske slagord og føle seg som en ekte riot grrl.

Itty Bitty Titty Committe er regissert av Jamie Babbit. Den har en Myspace side her.

På lørdag 15. mars holdes det støttekonsert for RadiOrakel på Blitz. Moroa starter kl 21 og det er 50 spenn i døra. Bandlista består av Rabalder, Common Cause, Cruoris og Iskra.

RadiOrakel er verdens eldste kvinneradio og har holdt det gående på eteren siden 1982. Den er drevet på pur idealisme og er en uvurdelig kilde til informasjon om hva som skjer i grasrota og undergrunnen innen både politikk og kultur. Uten fete sponsorer og annonsører er kanalen avhengig av at vi som synes alternativ radio er kult viser vår støtte. Dette er som regel en glede mer enn en byrde (jeg fikk fx kjøpt noen kjempefine klær og god kake på RadiOrakels loppemarked i høst). Nå til lørdagen kan du få høre fire tøffe band til den latterlige prisen av femti kroner. Så få stumpen din til Blitz 15. mars.

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. Temaene jeg kan ta opp i forbindelse med dette er så endesløse at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Men jeg kan i hvertfall si at for meg er 8. mars en kampdag og ikke en dag hvor man “feirer at man er kvinne”. Ja, vi har kommet langt på likestillingens vei. Likevel er det langt igjen til målet. Med oss på veien har vi også fått med oss søstre fra andre nasjoner som har andre problemer og krav det vi norske kvinner har pleid å sette fokus på. Disse må også støttes og fåes med i kampen. Kadra skriver om dette i dagens Aftenposten. I drabantbyene sitter det en mengde med kvinner som er isolert fra omverdenen gjennom mangel på språk, kunnskap og kulturelle stengsler.

En annen gruppe på likestillingsarenaen er menn. Vi kvinner har kommet oss inn på mange arenaer som tidligere var forbeholdt menn, men vi har vært dårlige på å slippe menn til på det som tradisjonelt har vært kvinneterritorium, da særlig hjem og barn. Kvinner har tatt en del av menns makt, nå må vi tørre å gi slipp på vår makt. Dette kan være skummelt for mange, men jeg tror at vi har alt å vinne på det i lengden. Menn må få status som reelle omsorgspersoner og ikke bare som en annenrangs hjelper ved mors side. Vi må jobbe fram løsninger som gjør at en familie har reelle valg når de skal bestemme hvem som skal være hjem når og hvor lenge.

Jeg synes det fint å gå i 8. mars-tog. Likevel er ofte litt trist å registrere at mange av de samme parolene går igjen år etter år. Men det nytter ikke å gi seg av den grunn. Jeg vil gratulere alle kvinner der ute så mye med dagen og avslutter med en sang.

 På veg av Mikael Wiehe

Hold motet oppe søstre om tvilen står på lur

Vi kommer dit vi ønsker dersom ingen av oss snur

Om kneikene er lange tar vi hverandre med

For hovedsaken er tross alt vi skal til samme sted 

Hold kampen oppe søstre for den er også vår

Det er ikke for å måles mot hverandre kampen står

Skjønt maskene blir bytta på maktens karneval

er fienden den samme under alle lekre skall 

Ref.: De vil forstene oss og ta oss hver for oss

For ensomme og atskilt er vi lettere å slå

Men om vi samler oss, om vi forener oss,

finnes det intet som kan hindre at vi sammen når vårt mål 

Folket skal seire, det kan ikke beseires!

Og de som blir holdt nede skal nå seieren til slutt

Men halve menneskeheten kan aldri selv bli fri

når resten av den tvinges til et liv i slaveri 

Ref.: De vil forstene oss og ta oss hver for oss

For ensomme og atskilt er vi lettere å slå

Men om vi samler oss, om vi forener oss,

finnes det intet som kan hindre at vi sammen når vårt mål

I dag fyller kunstneren og musikeren Yoko Ono 75 år. Som i tilfellet med så mange andre kvinner har mye av hennes liv og verk havnet i skyggen av en mann. Men i løpet av deres liv sammen var Yoko og John Lennon nesten å regne som ett (de gikk til og med på do sammen), så kanskje synes ikke hun selv at det er så beklagelig. Yoko Ono er i hvertfall en dame som aldri har trengt noen til å brøyte vei for seg. Allerede før hun og Lennon ble var hun en anerkjent kunstner. Desverre er Yoko Ono for mange best kjent som “hun som ødela Beatles”. Uten at jeg kjente noe særlig til historien pleide jeg alltid å forsvare Yoko hvis dette kom opp i en diskusjon fordi jeg hadde en sterk mistanke om at dette var et typisk eksempel på tilfeller hvor en sterk kvinne blir straffet for å våge å blande seg inn i sakene til det opphøyde mannskollektivet.

Jeg fikk først et ordentlig forhold til Ono da Astrup Fernley Museet stilte ut verkene hennes våren 2005. Jeg falt veldig for hvor umiddelbar kunsten hennes var. Hva jeg enn så ble jeg med en gang fylt av assossiasjoner, nye følelser og tanker. Jeg likte også hvordan mange av verkene hadde et positivt og konstruktivt budskap. Onos hovedbudskap er kjærlighet og endring til det bedre. Det var en egen steming som rådet i hele museet. I lang tid etterpå (og fortsatt i dag) så jeg folk som gikk med buttons som man kunne plukke med seg fra utstillingen. Overalt i byen så jeg ord som “Fly”, “Dream” og “Love” og ble varm inni meg.

Så gratulerer med dagen Yoko.

Sist fredag var jeg på konsert på Club Maiden sammen med en venninne. Tre band spilte: Lucky Malice, Sassy Kraimspri og Jane Helen. Alle tre er innenfor alternativ rock og alle tre består fullstendig eller hovedsaklig av jenter. Anledninger som dette skaper en viss ambivalens hos meg. Min første innskytelse var å bli begeistret. Blant annet fordi jeg har sett Lucky Malice tidligere og synes de kule, og fordi jeg i tillegg ville få se to andre jenteband som ut ifra myspace-sidene deres virket ganske bra. Det ble en delvis vellykket aften ettersom vi var litt treige med å komme oss ut og bare rakk å se det siste bandet.

Dagen etter begynte jeg å tenke på om det var problematisk at jeg hadde så lyst til å gå og se band bare fordi det var jenter som spilte. Feministen i meg burde jo kanskje tenke at man skal interessere seg for et band ut i fra rent musikalske kriterier og ikke drive med kvoteringer, eller tenke at “man burde jo gå for å vise at man støtter sine medsøstre fordi de prøver”. I verste fall kan man tolke slik oppførsel som nedlatende. En annen tanke som falt meg inn er at Club Maiden, ved å legge tre jenteband til samme kveld viser at alle “jenteband” havner i en bås og at “jenteband” fortsatt er et litt sært fenomen…

Men på den andre siden… så synes jeg jo faktisk at man skal dukke opp på konserter dominert av kvinnelig artister. Fordi de stort sett viser seg å være minst like tøffe som de tusen garagerockende gutta der ute. Jenter/damer som kommer seg opp i musikkverdenen er nemlig nødt til å være ti ganger tøffere enn gutta fordi de møter en haug med fordommer og hele tiden må bevise at de ikke bare er et par pupper som ikke kan stemme gitaren sin selv. Ogr ettersom jeg vet at vi lever i et langt fra likestilt samfunn så vil jeg så langt jeg har mulighet til det støtte opp kule damer som stikker seg fram og krever plass, særlig på mannsdominerte arenaer. I en ideell verden ville det ikke vært noe som het “jenteband”, og jeg drømmer om den dagen det skjer.

Ops, dette skulle liksom være et reflektert innlegg om min feminisme og endte opp som en rødstrømpe-peptalk. Vel, det får så være for denne gang, men en annen gang skal jeg komme tilbake til hvordan jeg finner begrepet “kvinnelitteratur” dypt problematisk… I mellomtiden vil jeg anbefale alle å høre på Bikini Kill og X-ray Spex.