For noen dager siden oppdaget jeg dette med bloggstatistikk, at jeg kan se hvor mange besøk jeg har hatt, hvor de er henvist fra osv. Dette er både bra og dårlig. Dårlig fordi man kan bli litt for opphengt i det (Hvor mange treff fikk jeg i dag? Færre enn i går?! Neeeiiii!!!111). Bra fordi jeg jo desverre må innrømme at jeg har hengt litt med hodet fordi bloggen er litt tynn på kommentarfronten. Har derfor gått ut i fra de eneste som leser dette er mine utskremte venner som jeg har terrorisert på facebook (”Har du sjekka ut bloggen min enda eller? Kom igjen’a”), samt selvsagt den begavede Virrvarr som jeg har terrorisert gjennom bloggen hennes. Men så oppdaget jeg statistikken og de siste dagene har den vært trivelig lesing. Besøkstallene går opp, det ser ut som om flere oppdager min lille krok i bloggland. Jeg vet at jeg i stor grad har Virrvarr å takke for dette, ettersom hun har vært så snill å reklamere for rableriene mine og lenke til meg fra sida si. Jeg er også glad i dag fordi jeg har fått mitt første innlegg på Sonitus, noe jeg tar som et kompliment, det er jo et nåløye man skal gjennom der. Jeg mistenker at jeg har den utmerkede Bharfot å takke for at jeg har fått dette kvalitetsstempelet.

Som nevnt så er det jo slik at man ikke skal bli for opphengt i besøkstall og antall kommentarer. Det er absolutt bedre å ha noen få lesere som man kan ha en interessant dialog med enn å ha hundrevis av treff om dagen. Jeg skriver jo mest fordi jeg synes det er gøy å skrive, jeg har visst alltid noe jeg har lyst til å fortelle om. Jeg er da frekk nok til å tro at det jeg skriver kanskje er interessant for andre også, derfor skriver jeg blogg og ikke dagbok. Jeg håper veldig at dere som sneier innom denne bloggen (eller leser den slavisk, øh..) kan ha det gøy mens dere leser og forhåpentligvis oppdager noe nytt.

Takk for at dere stakk innom i hvertfall. Jeg lover å fortsette å rabulere og rante på beste vis og å oppdatere jevnlig.

Jeg skammer meg. Jeg har vært utrolig lite flink til å oppdatere denne bloggen de siste dagene. Og det enda fine venner har vært inne og kommentert og alt. En venninne skrev til meg på facebook at bloggen min er “fin og underholdende, akkurat som deg”. Er hyggelig å høre at både en selv og det man sysler med har en viss underholdningsverdi

Grunnen til at jeg har vært litt sløv med å oppdatere er altså at jeg er generelt ganske sløv for tida. Jeg er ikke flink til å legge meg før midnatt, og når man må stå opp kl 7 hver dag for å være på jobb kl 8 så sier det seg selv at søvnmangelen etter hvert tar knekken på kreativiteten. Det som likevel gjør livet mitt lettere er at sola så smått begynner å komme tilbake. Selv om jeg fortsatt føler meg mer død enn levende når moblien begynner å dure på nattbordet, så er det faktisk bittelitt lettere å krype ut av dyna og snuble i retning badet når verden ikke er svartere enn svartekatta.

En annen ting som gjør livet lysere er at… det er under en måned igjen til sesongstart for Battlestar Galactica sesong 4!!!!! omfg!!! Gledeseggledeseg!!! I den anledning vil jeg trykke dette flotte bildet av Nattverden med karakterer fra BSG.

Remakes av Nattverden med karakterer av diverse slag er muligens en smule klisjé, men jeg synes nå dette bildet er ganske tøft likevel. Jeg lurer på om ikke Kara “Starbuck” Thrace er en av årsakene til at jeg nylig tok skrittet og meldte meg inn i SATS i forrige uke. Hun er min favorittkarakter og vanvittig tøff. Jeg kommer neppe noensinne opp i atlet/supersoldat-klassen, men det skader vel ikke å kvitte seg med litt av kosemagen man har samlet opp. Nå må jeg bare få SATS til å vise Battlestar i stedenfor Hotel Cæsar på tv’ene foran trimsyklene så har jeg sixpack før sesongen er over…

I går fant jeg den morsomste bloggen jeg noensinne har lest. Jeg ble sittende mesteparten av kvelden og lese gjennom alle postene og vekslet mellom å le så jeg fikk vondt i magen og å rødme litt beskjemmet. Bloggen heter Stuff White People Like og er en liste over ting hvite folk (forstått som hvit middel/overklasse) liker. Den er tatt helt på kornet og jeg må si at jeg kjenner meg igjen i fryktelig mye. Jeg er klar over at jeg på mange måter har satt meg selv grundig i ung, urban og kulturell-båsen (har studert litteratur og filosofi, jobber med kultur og utdanning i staten, hip og sentral leilighet i Oslo, ser forestillinger på Black Box og går på litteraturaftener på Blå, kjøper økologisk og rettferdig kaffe). Men å lese en svart på hvitt oppramsing av alle de rare tingene hvite folk har et oppheng i var enda mer opplysende. I Stuff White People Like dekkes alt fra “white guilt” til hvorfor hvite folk elsker utesteder med 8o-tallskvelder og hvorfor alle hvite står stille på konserter. Det går ikke an å ikke føle seg truffet av dette. Det er bare å begynne å le av seg selv.

Jeg sverget en gang at jeg aldri skulle begynne å blogge fordi den store verdensveven allerede er altfor full av ytringene til navlebeskuende idioter. Nå bryter jeg altså løftet mitt fordi jeg mener at jeg er rimelig intelligent og fordi jeg for tiden har et overskudd av kreativ energi. Alt jeg kan gjøre nå er å krysse fingrene for at noe av det jeg skriver kommer til å være interessant for andre enn meg selv. Jeg lover å gjøre mitt beste.