Månedlig arkiv: mars 2012

Å skrive og ikke skrive

Jeg vet at jeg er en utrolig dårlig blogger for tida, men det har å gjøre med at jeg er en ganske bra romanskriver for tida. Det vil si at jeg skriver ganske så jevnt og trutt på manuset mitt. Jeg har satt meg som mål å bli ferdig med tredje utkast i løpet av april. Det betyr at hvert ledige øyeblikk som kan brukes på skriving må gå til romanen. Da blir det lite blogging, selv om jeg stadig begynner å komponere innlegg i hodet. Det som er positivt er at jeg stadig kommer nærmere mål med romanen. Det er altså en ungdomsroman av typen samtidsfantasy, dvs den foregår i vår verden (nærmere bestemt i Oslo), men den har overnaturlige elementer. Manuset er nå på 160 sider og jeg har nå kommet fram til side 114 i denne redigeringsrunden. Det jeg gjør nå er å rette opp feil og fylle ut hull. Plotet er på plass, men det mangler en del scener her og der. Andre scener må bygges mer ut. Men jeg føler at jeg nærmer meg mål og ikke minst føler jeg at det blir ganske bra. Når jeg blir ferdig med denne runden skal jeg få to-tre bekjente til å lese det og gi meg tilbakemelding, så får vi se om de er enige.
Her er et utdrag fra de første sidene:

«Sofie gjorde sitt beste for å ikke se ned på veien opp. Da hun kom til den øverste plattformen kunne hun kjenne en vind som ikke hadde vært merkbar nede på bakken. Sofie følte at hun ble svimmel og tok et enda fastere grep rundt rekkverket. Sakte nærmet hun seg kanten av stupebrettet. Der stod det tre gutter som så ut til å være tolv-tretten år. De kikket såvidt på Sofie, så vendte de seg mot kanten igjen. Sofie så ned. Det skulle hun ikke ha gjort. Alt var så langt unna. Bassenget virket plutselig veldig lite. Det kunne umulig være meningen at hun skulle hoppe ned der. Nei, hun måtte gå ned igjen. Hun fikk heller tåle å bli mobbet av Aiza resten av dagen. Hun tok to skritt bakover mot trappa. Da hørte hun en tynn guttestemme.
“Ha, hun tør ikke! Snakker om pysete a!”
Sofie så opp og oppdaget at de tre guttene stod og gliste ufordragelig mot henne. Så løp de en og en mot kanten og hoppet, uten å nøle. Nå kokte det inni henne. Hun skulle vise dem og Aiza hvem som ikke var pysete. Med faste skritt gikk hun ut til kanten av stupebrettet. Hun pustet dypt inn mens hun så ned. Og da så hun akkurat det hun ville se. Den utrolig kjekke badevakten stod og så opp på henne. Selv på denne avstanden kunne hun tydelig se de grønne øynene hans. De var intense og klare. Nok en gang ble hun svimmel, men denne gangen var det ikke høyden. Det var som om hun kunne kjenne blikket hans helt fysisk på kroppen. Det tok tak i henne og trakk henne til seg. Hun kjente et sug i magen.
Uten å nøle tok Sofie skrittet ut over kanten. Det ilte gjennom kroppen da hun svevde gjennom lufta, men hun var ikke redd. Så traff føttene vannskorpen med et klask og det grønne vannet omsluttet henne. Sofie kjente en intens glede over å kommet ned dit. Hun åpnet øynene og betraktet bunnen av bassenget mens hun nøt følelsen av å flyte. En del av henne visste at hun burde svømme opp til overflaten, opp i lufta. Men noe holdt henne igjen. Noe sa at det var her hun skulle være, i det grønne og flytende. Lungene begynte å rope etter luft, hjertet dunket stadig hardere i brystet. Likevel nølte Sofie, usikker på hva hun skulle gjøre.»


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere