Monthly Archives: januar 2012

Poesi mens vi puster 100

(LANGFRIMINUTTT: TALE TIL ET OLDEBARN)

vi var åtte anti-dødspunkere

som tilfeldigvis guffa nåla opp

på brystvortespeedometeret

samtidig

på forskjellig vorspiel i samme by

lepja drinker

og hørte på the smiths

før vi gikk ut og delte oss på fire

som atter, etter noe tid

delte sg på to: far din

med sørpa han veksla inn

i mor di & fikk

det tilbake

som er deg når dette leses

 

-Morten Wintervold

fra samlingen Nytt kull på voksenopplæringa (2007)


Medrivende maktkamp

I høst ble jeg hekta på tv-serien Game of thrones. Før jul begynte jeg på den første boka i serien den er basert på og nylig fullførte jeg bok nummer to, A clash of kings. Serien heter egentlig A song of ice and fire, mens Game of thrones er tittelen på den første boka. Foreløpig består serien av fem bøker, etter planen skal den avsluttes i syvende bok.

Forfatteren George R. R. Martin blir vanligsvis hyllet som en av de største fantasyforfatterne i dag og gjerne kalt «den nye Tolkien». Vi snakker om bøker av et virkelig episk format. Selv ble jeg aldri så begeistret for Tolkien, men Martin imponerer meg stort med universet han har bygd opp.

A song of ice and fire er godt skrevet og utrolig spennende. Plotet og persongalleriet er for stort og komplisert til å gjengi her, men kort sagt foregår handlingen i The seven kingdoms. Tiden er type middelaldersk. Dette er en fantasyverden der magien er svak, de siste dragene er døde, mytiske vesener eksisterer mest i eventyr for barn. Men det skal selvsagt vise seg at magien ikke er så død som alle tror, på godt og vondt. Kong Robert erobret tronen til de syv rikene for femten år siden. Han var en god kriger, men en mindre god konge. Intriger og maktkamp finnes overalt. Nord i riket vokter den ærlige og ærerike Ned Stark og hans familie. På kongens bud reiser han motvillig til hovedstaden for å hjelpe kongen med å styre riket. Dette skal få skjebnesvangre følger for ham og hans familie, etterhvert som kampen om tronen splitter hoffet og kongeriket.

Hvis man kan si at det er et minus med disse bøkene så er det at de er ekstremt brutale. Det betyr vel egentlig bare at de er realistiske, men det blir til tider litt voldsomt å ta innover seg så mye vold, brutalitet og ren og skjær ondskap. Våre helter lever i en hard verden der menneskeverd og menneskeliv ofte ikke er særlig høyt verdsatt. Og våre helter blir også ofte nødt til å begå moralsk tvilsomme handlinger. Det er drep eller bli drept. «In the game of thrones you win or you die», som dronning Cersei sier.

Noen har også kritisert disse bøkene for å mangle sympatiske karakterer. Alle karakterene er så moralsk grå at det ikke er noen man kan heie på. Nå har jeg bare lest de to første bøkene, men foreløpig er jeg dypt uenig. Stark-slekten er helt klart mine helter. Men også flere av de andre fortellerne bringer fram sympatien i meg. Jeg klarer ikke å ikke like Tyrion Lannister for eksempel, selv om han er på «feil» side og har en særdeles usympatisk familie.

Etter å ha fullført bok nummer to har jeg tatt en liten pause (for å lese bok om krigen i Afghanistan. heller ikke veldig oppløftende), men skal snart rase videre. A clash of kings sluttet med cliffhangere på alle fronter og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen. Jeg venter også utålmodig på sesong to av tv-serien. Det blir en spennende vår!


Bare sånt jeg gjør akkurat nå 8

I natt fikk jeg sovet ganske bra tross amming og tidvis våken baby, og i formiddag var vesla rolig etter at vi begge hadde fått i oss frokost. Dermed fikk jeg litt tid til å pusle med mitt. Jeg bestemte meg for å bruke tida på å bake. Det kjentes godt ut å lage noe. Selv det egentlig ikke er vanskelig å fylle tida når man har en baby i huset, så savner jeg av og til følelsen av å få brukt dagene litt mer produktivt. Så da bakte jeg havrekjeks. Kanskje ikke en stor prestasjon, men det var gøy. Og kjekt med noe godt å momse på som kan gå som sunt.

Det er også kjekt å ha noe å by på når folk kommer på visitt. Vi fikk besøk av en venninne som går og venter på få ut sin egen baby. Det er veldig kjekt å kjenne andre som er ute i permisjon, ellers kan dagene bli litt lange. En baby er veldig koslig selskap, men det blir ikke veldig mye stimulerende konversasjon.

Denne dagen ble jeg også endelig ferdig med å montere og sy knapper i alt tøyet jeg har strikket til vesla. Det er den kjedeligste delen av strikke klær, men det blir jo veldig flott når jeg bare får gjort det. Og nå har hun masse deilige hjemmestrikkede plagg å ha på seg.

To ting som også får dagene som hjemmeværende til å bli enda morsommere: Radioselskapet på P2. Et radioprogram som er interessant, morsomt og har bra musikk. Glee, tv-serien og soundtrackene på Spotify. Av alle seriene jeg følger med på tror jeg Glee er den aller beste og den som gjør meg mest glad.

Sånn går no dagan. Håper dere også har en fin onsdag!


Poesi mens vi puster 99

[lengselscelle]

120 dager siden croissant og leppestift

kaffekoppkafe i parkveien

120 dager, seige som militærkasernemelankoli

streker på veggen

ved kjøkkenbordet

som en annen innsatt

 

første april overalt

men ingen narr å se

bare heisekraner og hustak

fra iladalen til karihaugen

var det årets førse sommerfugl

eller bare et tørt løv

som blafra forbi vinduet nettopp

 

ser travløp på tv

12 dyr og 12 kusker

imiterer en vinner

hever armene over hodet

går opp på tærne

strekker meg, kjenner det

gjør vondt, hvor langt

kan jeg komme

 

- Inge Haugane og Stian Johansen

fra samlingen Nedenom og Volvo (2010)


Sartre på high school

Til jul fikk jeg et gavekort fra Outland, så nylig tok jeg turen dit. Jeg ville ha en ny tegneserie, men ante ikke hvilken. Jeg endte opp med kjøpe en kun basert på omslag og tittel: Tina’s mouth: an existential comic diary. Etter å ha lest den er jeg veldig fornøyd med kjøpet.

Tina er en indisk-amerikansk 16-åring som bor i California. Der lever hun sammen med foreldrene og storesøsteren som har flyttet hjem for å ha en tenkepause etter arkitektstudiene. Tina går på high school og den er preget av de samme klikkene og kastesystemet som vi kjenner fra alle filmer og serier om amerikanske high schools. Tina selv står utenfor klikkene, sammen med bestevenninnen Alex. To ting skjer som setter tegneseriens plot i gang: Alex får en kjæreste og dermed en ny klikk, og dumper Tina. Samtidig starte Tina på et emne i engelsk fordypning der klassen tar for seg den filosofiske retningen eksistensialisme. Tinas prosjekt blir å starte en ekstistensiell dagbok, formet som brev til Jean-Paul Sartre, eksistensialismens far. Tina er en smart og tøff jente med en god dose selvironi og dagboka hennes blir er full av skarpe observasjoner og morsomme beskrivelser av familie, lærere, medelever og henne selv. Jeg fikk litt assosiasjoner til high school film-klassikeren 10 things I hate about you, da jeg leste.

Ettersom jeg selv var fascinert av ekstistensialismen da jeg gikk på videregående hadde denne tegneserien en umiddelbar appell. Jeg leste bøker av Sartre, Camus, Dostojevskij og Unamuno mens jeg hørte på The Cure og Joy Division, og holdt foredrag om eksistensialismen i norsk timen. Og i likhet med Tina opplevde jeg mye kjærlighetsdrama, venneintriger og at bestevenninna mi dumpet meg for en annen klikk. Alt vanlige tenåringsgreier. Det som gjør Tina’s mouth til en spesiell leseropplevelse er at Tina prøver å bruke eksistensialismen til å analysere seg selv og situasjonen sin. Hun stiller spørsmål om hvem hun er, hva det vil si å være, hvordan leve autentisk og er virkelig helvete andre mennesker? I tillegg er dette en fortelling om en indisk-amerikansk jente og familien hennes med alt det innebærer av kulturell bagasje. Det er en gruppe jeg ikke vet så mye om, så det var veldig interessant å lære mer om denne gruppa av immigranter i USA.

Tina’s mouth er skrevet av Keshni Kashyap og er hennes første bok. Etter alt og dømme er hun en sjarmerende og interessant forteller, det blir spennende å se om hun skriver mer. Illustrasjonene er av Mari Araki. De er fine og passer godt til fortellingen og formatet. Det gleder meg til ekstra at det er en ren jenteproduksjon, i en mannsdominert tegneserieverden.

Tina’s mouth anbefales til alle som har en ting for eksistensialisme og/eller tørrvittige skildringer av high school drama!

 


Det gamle og det nye året

2012 begynner å få noen dager på baken og jeg tenker litt på året som gikk og det som er påbegynt. 2011 var for meg året da mange drømmer gikk i oppfyllelse og slik ble det også et år for begynnelser. I fjor ble jeg gravid, jeg fikk drømmejobben (dvs jeg har flere drømmejobber, fx fulltidsforfatter, men min nåværende jobb er en av dem), jeg besøkte New York, jeg giftet meg med min fantastiske mann og på årets nest siste dag fødte jeg datteren vår. I tillegg var 2011 året jeg fylte 30. På en måte kan man si at det var året jeg for alvor ble en voksen. Det var året hvor jeg stadig tenkte at jeg ikke kunne huske å noensinne ha vært så lykkelig i hele mitt voksne liv. Jeg kjente meg og kjenner meg fortsatt som verdens heldigste menneske.

Det nye året byr på antakelig den største utfordringen jeg noensinne har fått: å være noens mamma. Det er ganske skremmende å skulle ha en så stor og avgjørende rolle i et annet menneskes liv. Et menneske man selv har sørget for å bringe fram i verden. Samtidig kan jeg ikke tenke meg noe finere enn å være moren til den lille jenta mi. Å holde rundt og kose med sin egen lille baby må være den beste følelsen man kan ha.

Når jeg tenker på 2012 er det altså først og fremst morsrollen som dominerer. Men jeg har litt andre tanker og. For eksempel å sikre meg kjærestetid med mannen min. Lese mange bøker (jeg har blitt veldig god på å lese mens jeg ammer). Jeg håper også å få tid og overskudd etterhvert til å skrive litt igjen. Drømmen om å fullføre en roman lever i høyeste grad, selv om jeg regner med at det vil ta sin tid med en baby i huset. Først og fremst er mitt mål for året å nyte livet og tida sammen med familien min. Min helt egen lille vidunderlige kjernefamilie. Godt nytt år!


Poesi mens vi puster 98

I anledning gjenopplivingen av denne bloggen gjenoppliver jeg også spalten «Poesi mens vi puster» og vil poste et dikt hver mandag. Jeg starter med et dikt fra en av fjorårets mest kritikerroste poesidebutanter.

jeg fyller øynene med det jeg tror du vil ha

jeg fyller dem med kråker

jeg fyller dem med frø

som blåser dunete langs bakken

og du sitter oppreist i meg mens jeg går

du sitter bak øynene mine

og ser meg se

 

du har fått rommet med den dårligste utsikten

så jeg må passe på å ha den beste

jeg skraper is av øynene om morgenen

jeg pirker i dem med en kvist

 

det jeg skal er enkelt          jeg skal gå her langs veien alene

og se for to

 

- Lina Undrum Mariussen

fra samlingen Finne deg der inne og hente deg ut (2011)


Borte fra eventyrland

Mellom juleselskapmaraton og fødsel hadde jeg to dager i romjula uten noe spesielt å bedrive. De brukte jeg til å blant annet å sjekke ut en ny tv-serie. Once upon a time startet denne høsten og ble sendt på norsk tv fra rundt jul. Konseptet er at alle personene vi kjenner fra eventyrene er fanget i vår verden uten å huske hvem de egentlig er, på grunn av en forbannelse kastet Snøhvits stemor, den onde dronningen. Alle bor nå i den samme lille byen, Storybrook, der den onde dronningen er borgermester og den eneste som kjenner til sannheten. Det er helt til adoptivsønnen hennes Henry får en eventyrbok av læreren sin (Snøhvit) og han av den skjønner hva som egentlig foregår i byen. Derfor legger han ut på jakt etter sin biologisk mor og får henne med seg til Storybrook. Emma er nemlig Snøhvit og Prince Charmings datter og er skjebnebest til å bryte den onde dronningens forbannelse.

Utgangspunktet for serien minner meg litt om tegneserien Fables, der eventyrfigurer også lever i eksil i vår verden. Forskjellen er at i Fables har karakterene selv flyktet fra sin verden på grunn av en ond tyrann. Etter å fortløpende ha sett høstens syv episoder er jeg fortsatt nysgjerrig på Once upon a time, men ikke helt overbevist. Jeg liker flere av karakterene og synes at plotet har mange spennende muligheter, men den mangler liksom det lille ektstra for at jeg skal være fullstendig hekta uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva som burde vært anderledes. Kanskje er det at karakterene er litt for stereotypiske? Sånn som den er nå føler jeg at Once upon a time kommer i kategorien «helt grei underholdning», men må vokse litt mer for å være en helt original serie som man virkelig blir hekta på. Når det er sagt så er serien absolutt morsom og spennende nok til at jeg nok skal henge med ut sesongen. Særlig spørsmålet om Snøhvit og Prince Charming kommer til å finne sammen igjen og leve lykkelig i alle sine dager er noe jeg føler at jeg bare må få svar på.

 


Trøste og bære

For en stund siden så jeg en VG-reklame der et par foreldre forgjeves prøver å knyte på seg et bæresjal til å frakte sin lille baby rundt i. Det hele virker ganske håpløst og komisk. Men jeg har oppdaget at i det virkelige liv er bæretøy en fantastisk ting.

På tirsdag tok mannen og jeg med vår lille håpefulle til butikken Bæreglede i Wessels gate. Den blir drevet at noen idealistiske bæreentusiaster. Der fikk vi demonstrert ulike alternativer som mei-tai, bæresjal og ringslynge. Vi valgte å gå for det som virket som den med laveste terskel for bæreamatører, nemlig en ringslynge. Man må ikke ha hakkespettmerke i knuter for å få den til. Man trer det lange sjalet gjennom to metallringer som sitter i den ene enden, legger slyngen som blir dannet over den ene skulderen, putter babyen oppi og strammer til.

Denne innretningen har vist seg å være vanvittig praktisk. I det siste har vesla nemlig begynt å være mer våken på dagtid. Det er jo hyggelig, men samtidig byr det på utfordringer da hun helst vil bli holdt eller båret den tida hun er våken. Hvis vi prøver å legge henne ned blir det fort protester. Da er en ringslynge en genial ting å ha. Da kan man nemlig enkelt spenne babyen fast på magen eller hofta og dermed ha hendene fri til å spise, rydde, lese avisa eller hva annet man skulle ha behov for å gjøre.

En ringslynge kommer også godt med hvis man skal ha med en nyfødt på kafé. Mange steder er det ikke plass til å ta med vogna inn i lokale og dermed må du sitte og balansere en særdeles ustødig bavby på fanget. Ikke så lett å få slappet av med en kaffe og bolle da. Men med babyen trygt spent fast på venstre hofte kan man lett drikke kaffe og spise bolle med høyre hånd.

Jeg er altså blitt frelst på bæretøy. Etterhvert kommer vi nok til å gå til innkjøp av flere typer ettersom ringslynge ikke egner seg like godt når man skal gå lengre turer. Jeg er veldig glad i barnevognen vi har, men å kunne bære babyen på kroppen har definitivt sine fordeler, uansett hva VGs reklamefolk skulle mene.


Nytt liv

Så var det nye året her og jeg føler for å blogge igjen for første gang på en god stund. Og selv om jeg i høst meldte overgang til tumblr, så er det den gamle bloggen her jeg savnet. Så her er jeg altså igjen, fire år etter at jeg opprettet den.

Et nytt år markerer ofte en ny start. Man føler at man kan gå løs på ting med blanke ark og nye krefter. Nyttårsforsettene florerer, gjerne de samme man hadde i fjor. For meg er 2012 virkelig starten på et nytt liv. 30. desember ble jeg mamma til en liten jente. Nå knapt to uker etter at hun ble født er jeg fortsatt fullstendig overveldet av følelsene som strømmer på når man blir forelder. Det er en salig blanding av å være fantastisk lykkelig og vettskremt. Men først og fremst er jeg lykkelig. Disse dagene da mannen min og jeg surrer rundt sammen hjemme, steller med datteren vår og fikser på ting i leiligheten har vært utrolig fine. Masse koslig besøk har vi fått og i går debuterte vesla med sitt første kafébesøk.

Da vi kom hjem fra sykehuset var det underlig og plutselig være hjemme blant alle våre gamle og kjente ting. Alt var ved det samme, bare at alt var annerledes for nå skulle det plutselig bo en baby i disse omgivelsene og det gjorde at alt virket litt fremmed. Men det gikk ikke mange dager før vesla var integrert. Og plutselig er det vanskelig å huske hvordan det var før hun flyttet inn. Dagene med baby går langsomt. Tempoet er rolig og prestasjonskravene lave. Det handler om amming, bleieskift, klesvask, matinnkjøp, trilleturer og ikke minst masse kos. Vesla har et godt sovehjerte så det er ganske mye tid til å gjøre ting som å organisere roteskuffene og rydde i papirer. Vi hører mye på radio og leser. Tar små blunder for å veie opp for nattesøvnen som går tapt ved nattamming og byssing. Det er nydelige dager. Mitt eneste nyttårsforsett: å være en best mulig mamma

Kan et nytt liv bety et nytt bloggliv? Det er meget mulig. Følg med.


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere