Monthly Archives: januar 2012

Poesi mens vi puster 100

(LANGFRIMINUTTT: TALE TIL ET OLDEBARN)

vi var åtte anti-dødspunkere

som tilfeldigvis guffa nåla opp

på brystvortespeedometeret

samtidig

på forskjellig vorspiel i samme by

lepja drinker

og hørte på the smiths

før vi gikk ut og delte oss på fire

som atter, etter noe tid

delte sg på to: far din

med sørpa han veksla inn

i mor di & fikk

det tilbake

som er deg når dette leses

 

-Morten Wintervold

fra samlingen Nytt kull på voksenopplæringa (2007)


Medrivende maktkamp

I høst ble jeg hekta på tv-serien Game of thrones. Før jul begynte jeg på den første boka i serien den er basert på og nylig fullførte jeg bok nummer to, A clash of kings. Serien heter egentlig A song of ice and fire, mens Game of thrones er tittelen på den første boka. Foreløpig består serien av fem bøker, etter planen skal den avsluttes i syvende bok.

Forfatteren George R. R. Martin blir vanligsvis hyllet som en av de største fantasyforfatterne i dag og gjerne kalt «den nye Tolkien». Vi snakker om bøker av et virkelig episk format. Selv ble jeg aldri så begeistret for Tolkien, men Martin imponerer meg stort med universet han har bygd opp.

A song of ice and fire er godt skrevet og utrolig spennende. Plotet og persongalleriet er for stort og komplisert til å gjengi her, men kort sagt foregår handlingen i The seven kingdoms. Tiden er type middelaldersk. Dette er en fantasyverden der magien er svak, de siste dragene er døde, mytiske vesener eksisterer mest i eventyr for barn. Men det skal selvsagt vise seg at magien ikke er så død som alle tror, på godt og vondt. Kong Robert erobret tronen til de syv rikene for femten år siden. Han var en god kriger, men en mindre god konge. Intriger og maktkamp finnes overalt. Nord i riket vokter den ærlige og ærerike Ned Stark og hans familie. På kongens bud reiser han motvillig til hovedstaden for å hjelpe kongen med å styre riket. Dette skal få skjebnesvangre følger for ham og hans familie, etterhvert som kampen om tronen splitter hoffet og kongeriket.

Hvis man kan si at det er et minus med disse bøkene så er det at de er ekstremt brutale. Det betyr vel egentlig bare at de er realistiske, men det blir til tider litt voldsomt å ta innover seg så mye vold, brutalitet og ren og skjær ondskap. Våre helter lever i en hard verden der menneskeverd og menneskeliv ofte ikke er særlig høyt verdsatt. Og våre helter blir også ofte nødt til å begå moralsk tvilsomme handlinger. Det er drep eller bli drept. «In the game of thrones you win or you die», som dronning Cersei sier.

Noen har også kritisert disse bøkene for å mangle sympatiske karakterer. Alle karakterene er så moralsk grå at det ikke er noen man kan heie på. Nå har jeg bare lest de to første bøkene, men foreløpig er jeg dypt uenig. Stark-slekten er helt klart mine helter. Men også flere av de andre fortellerne bringer fram sympatien i meg. Jeg klarer ikke å ikke like Tyrion Lannister for eksempel, selv om han er på «feil» side og har en særdeles usympatisk familie.

Etter å ha fullført bok nummer to har jeg tatt en liten pause (for å lese bok om krigen i Afghanistan. heller ikke veldig oppløftende), men skal snart rase videre. A clash of kings sluttet med cliffhangere på alle fronter og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen. Jeg venter også utålmodig på sesong to av tv-serien. Det blir en spennende vår!


Bare sånt jeg gjør akkurat nå 8

I natt fikk jeg sovet ganske bra tross amming og tidvis våken baby, og i formiddag var vesla rolig etter at vi begge hadde fått i oss frokost. Dermed fikk jeg litt tid til å pusle med mitt. Jeg bestemte meg for å bruke tida på å bake. Det kjentes godt ut å lage noe. Selv det egentlig ikke er vanskelig å fylle tida når man har en baby i huset, så savner jeg av og til følelsen av å få brukt dagene litt mer produktivt. Så da bakte jeg havrekjeks. Kanskje ikke en stor prestasjon, men det var gøy. Og kjekt med noe godt å momse på som kan gå som sunt.

Det er også kjekt å ha noe å by på når folk kommer på visitt. Vi fikk besøk av en venninne som går og venter på få ut sin egen baby. Det er veldig kjekt å kjenne andre som er ute i permisjon, ellers kan dagene bli litt lange. En baby er veldig koslig selskap, men det blir ikke veldig mye stimulerende konversasjon.

Denne dagen ble jeg også endelig ferdig med å montere og sy knapper i alt tøyet jeg har strikket til vesla. Det er den kjedeligste delen av strikke klær, men det blir jo veldig flott når jeg bare får gjort det. Og nå har hun masse deilige hjemmestrikkede plagg å ha på seg.

To ting som også får dagene som hjemmeværende til å bli enda morsommere: Radioselskapet på P2. Et radioprogram som er interessant, morsomt og har bra musikk. Glee, tv-serien og soundtrackene på Spotify. Av alle seriene jeg følger med på tror jeg Glee er den aller beste og den som gjør meg mest glad.

Sånn går no dagan. Håper dere også har en fin onsdag!


Poesi mens vi puster 99

[lengselscelle]

120 dager siden croissant og leppestift

kaffekoppkafe i parkveien

120 dager, seige som militærkasernemelankoli

streker på veggen

ved kjøkkenbordet

som en annen innsatt

 

første april overalt

men ingen narr å se

bare heisekraner og hustak

fra iladalen til karihaugen

var det årets førse sommerfugl

eller bare et tørt løv

som blafra forbi vinduet nettopp

 

ser travløp på tv

12 dyr og 12 kusker

imiterer en vinner

hever armene over hodet

går opp på tærne

strekker meg, kjenner det

gjør vondt, hvor langt

kan jeg komme

 

- Inge Haugane og Stian Johansen

fra samlingen Nedenom og Volvo (2010)


Sartre på high school

Til jul fikk jeg et gavekort fra Outland, så nylig tok jeg turen dit. Jeg ville ha en ny tegneserie, men ante ikke hvilken. Jeg endte opp med kjøpe en kun basert på omslag og tittel: Tina’s mouth: an existential comic diary. Etter å ha lest den er jeg veldig fornøyd med kjøpet.

Tina er en indisk-amerikansk 16-åring som bor i California. Der lever hun sammen med foreldrene og storesøsteren som har flyttet hjem for å ha en tenkepause etter arkitektstudiene. Tina går på high school og den er preget av de samme klikkene og kastesystemet som vi kjenner fra alle filmer og serier om amerikanske high schools. Tina selv står utenfor klikkene, sammen med bestevenninnen Alex. To ting skjer som setter tegneseriens plot i gang: Alex får en kjæreste og dermed en ny klikk, og dumper Tina. Samtidig starte Tina på et emne i engelsk fordypning der klassen tar for seg den filosofiske retningen eksistensialisme. Tinas prosjekt blir å starte en ekstistensiell dagbok, formet som brev til Jean-Paul Sartre, eksistensialismens far. Tina er en smart og tøff jente med en god dose selvironi og dagboka hennes blir er full av skarpe observasjoner og morsomme beskrivelser av familie, lærere, medelever og henne selv. Jeg fikk litt assosiasjoner til high school film-klassikeren 10 things I hate about you, da jeg leste.

Ettersom jeg selv var fascinert av ekstistensialismen da jeg gikk på videregående hadde denne tegneserien en umiddelbar appell. Jeg leste bøker av Sartre, Camus, Dostojevskij og Unamuno mens jeg hørte på The Cure og Joy Division, og holdt foredrag om eksistensialismen i norsk timen. Og i likhet med Tina opplevde jeg mye kjærlighetsdrama, venneintriger og at bestevenninna mi dumpet meg for en annen klikk. Alt vanlige tenåringsgreier. Det som gjør Tina’s mouth til en spesiell leseropplevelse er at Tina prøver å bruke eksistensialismen til å analysere seg selv og situasjonen sin. Hun stiller spørsmål om hvem hun er, hva det vil si å være, hvordan leve autentisk og er virkelig helvete andre mennesker? I tillegg er dette en fortelling om en indisk-amerikansk jente og familien hennes med alt det innebærer av kulturell bagasje. Det er en gruppe jeg ikke vet så mye om, så det var veldig interessant å lære mer om denne gruppa av immigranter i USA.

Tina’s mouth er skrevet av Keshni Kashyap og er hennes første bok. Etter alt og dømme er hun en sjarmerende og interessant forteller, det blir spennende å se om hun skriver mer. Illustrasjonene er av Mari Araki. De er fine og passer godt til fortellingen og formatet. Det gleder meg til ekstra at det er en ren jenteproduksjon, i en mannsdominert tegneserieverden.

Tina’s mouth anbefales til alle som har en ting for eksistensialisme og/eller tørrvittige skildringer av high school drama!

 


Det gamle og det nye året

2012 begynner å få noen dager på baken og jeg tenker litt på året som gikk og det som er påbegynt. 2011 var for meg året da mange drømmer gikk i oppfyllelse og slik ble det også et år for begynnelser. I fjor ble jeg gravid, jeg fikk drømmejobben (dvs jeg har flere drømmejobber, fx fulltidsforfatter, men min nåværende jobb er en av dem), jeg besøkte New York, jeg giftet meg med min fantastiske mann og på årets nest siste dag fødte jeg datteren vår. I tillegg var 2011 året jeg fylte 30. På en måte kan man si at det var året jeg for alvor ble en voksen. Det var året hvor jeg stadig tenkte at jeg ikke kunne huske å noensinne ha vært så lykkelig i hele mitt voksne liv. Jeg kjente meg og kjenner meg fortsatt som verdens heldigste menneske.

Det nye året byr på antakelig den største utfordringen jeg noensinne har fått: å være noens mamma. Det er ganske skremmende å skulle ha en så stor og avgjørende rolle i et annet menneskes liv. Et menneske man selv har sørget for å bringe fram i verden. Samtidig kan jeg ikke tenke meg noe finere enn å være moren til den lille jenta mi. Å holde rundt og kose med sin egen lille baby må være den beste følelsen man kan ha.

Når jeg tenker på 2012 er det altså først og fremst morsrollen som dominerer. Men jeg har litt andre tanker og. For eksempel å sikre meg kjærestetid med mannen min. Lese mange bøker (jeg har blitt veldig god på å lese mens jeg ammer). Jeg håper også å få tid og overskudd etterhvert til å skrive litt igjen. Drømmen om å fullføre en roman lever i høyeste grad, selv om jeg regner med at det vil ta sin tid med en baby i huset. Først og fremst er mitt mål for året å nyte livet og tida sammen med familien min. Min helt egen lille vidunderlige kjernefamilie. Godt nytt år!


Poesi mens vi puster 98

I anledning gjenopplivingen av denne bloggen gjenoppliver jeg også spalten «Poesi mens vi puster» og vil poste et dikt hver mandag. Jeg starter med et dikt fra en av fjorårets mest kritikerroste poesidebutanter.

jeg fyller øynene med det jeg tror du vil ha

jeg fyller dem med kråker

jeg fyller dem med frø

som blåser dunete langs bakken

og du sitter oppreist i meg mens jeg går

du sitter bak øynene mine

og ser meg se

 

du har fått rommet med den dårligste utsikten

så jeg må passe på å ha den beste

jeg skraper is av øynene om morgenen

jeg pirker i dem med en kvist

 

det jeg skal er enkelt          jeg skal gå her langs veien alene

og se for to

 

- Lina Undrum Mariussen

fra samlingen Finne deg der inne og hente deg ut (2011)


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere