Det er 20 år siden albumene “Nevermind” (som definerte grønsjen) og “Loveless” (som definerte shoegazingen) kom ut, R.E.M. annonserer at de legger opp og Nick Cave hadde bursdag i forrige uke (han ble 54). Slikt blir det 90-tallsmimring av. Om tida da omtrent alle som regnet seg som alternative hadde en Kurt Cobain t-skjorte, eller i det minste opprevne jeans og tømmerhoggerskjorte, gjerne arvet av far. Drømmen var å slowdance med kjekkasen på fritidsklubben til “Everybody hurts” og man farget håret rødt for å ligne Angela fra “My so called life”. Man satt klistret foran MTV som man akkurat hadde fått tilgang på i håp om å se en video av Nirvana, Green Day eller The Cranberries. Uten at jeg betrakter ungdomsskolen som noen høydare i mitt liv, så hadde midten av 90-tallet sin sjarm. Særlig musikalsk.
