Monthly Archives: april 2010

Blodig rocka

Et nytt up and coming band jeg akkurat oppdaget er Blood Command fra Bergen. De ga ut ep-en Five inches of a car accident i fjor, som inneholdt flere tøffe låter, blant annet en cover av PJ Harveys «Yuri G». Har en følelse av at dette er musikk jeg kommer til å spille mye når jeg skal jeg rocke ut energien som kommer med sol og stigende temperaturer, gjerne med en sommerøl i hånda.

Her er en video laget for tittellåta.

De er ute på Norgesturne nå og spiller blant annet på Lundgreens i Trondheim 8. mai, på Garage i Bergen 14. mai og på Garage Oslo 21. mai. De skal også spille på Øyafestivalen. Sjekk ut myspace sida deres. Ep-en finnes også på Spotify for dere som driver med slikt.


Poesi mens vi puster 73

schinden

and that night. the white electric storm. the lake

in flames. you sleeping so soundly. your big bones.

smooth forehead. your dry pale mouth. split lip skin

flakes. to bite them off with needlepoint precision

to chew and roll in a minute translucent ball

and spit ball and spit ball against the horizon. skin. it’s so

wonderful peeling your back after summer.

a perfect sheet of skin. pores backprint

and some blond down. your backbone fossil.

the sickly olive patch beneath

pressing the veil of skin against my face.

sucking some in with every breath.

sting rain the bay windows hypodermic.

in the skull the electric whirlwind.

sucking more with every breath.

skin erection all symbols of bliss.

I was so amazed so moved I loved you so much.

- Patti Smith

fra Early Works 1970-1979 (utgitt 1994)


inn/ut av støvet

Har tilbrakt kvelden med å drikke hvitvin, spise popkorn og se på the oc sammen med roomien. Sukket over hvor søt Seth Cohen er og oiet oss over Ryan/Marissa-drama. Jeg har lagt fram klær til turen min, men har ikke lagt dem i kofferten ennå. Katten min klorte meg og jeg måtte trøste meg med vingummi. Nå er hele huset stille, bortsett fra meg som spiller Mazzy Star og ser på The Cure-plakaten som speiler seg i stuevinduet. Og jeg lurer på hvordan triste sanger så ofte klarer å høres romantiske ut, når de egentlig bare er kjempetriste og fæle når du hører etter på teksten. Det har vel noe med inderligheten å gjøre. Melankolien og romantikken spiller på de samme strengene. Så nå hører jeg på Mazzy Star som spiller «Into dust» og jeg føler meg melankolsk og romantisk. I morgen drar jeg til Trondheim, blir borte noen dager, egentlig ikke så lenge, men det kan virke lenge når det plutselig har kommet noen man bryr seg akkurat nok om til at å ikke se dem på en uke virker lenge.


lost in admiration – happy birthday – I’m forever yours

I dag er det fødselsdagen til min store helt Robert Smith. For ca 14 år siden forførte han meg med sin melankolske vakre stemme, evnen til å skrive fengende nydeligtriste sanger, bustete hår og røde leppestift. Og jeg har vært håpløst forelsket siden. Ikke en gang skuffelsen over de siste årenes utgivelser har klart å svekke forholdet vårt. The Cure er fortsatt det viktigste bandet i livet mitt, noe jeg alltid kommer tilbake til, som aldri slutter å være magisk.

En av de første låtene jeg falt for var «Killing an arab» fra albumet Boys don’t cry. Den er inspirert av boka Den fremmede av Albert Camus, dermed måtte jeg selvsagt lese den, og slik fant jeg en av favorittforfatterne mine.


Poesi mens vi puster 72

ANKOMST

Så trer jeg endelig ut

i et mildere landskap

der årstidene skifter

tiden går og man

med større letthet

kan se naturen gråne

i takt med en selv

Her

der det er så lett

å kunne elske

når man vet

at alt

ugjenkallelig

går mot slutten

på nytt

skal høsten

tone ut

i sprakende farger

i drømmer om

skarpt, ensfarget

grønt?

- Johann Grip

fra samlingen Denne kjærligheten (2009)


i tried to do handstands for you

oops, der kom livet i veien for blogginga igjen. Men i tilfelle dere lurte; jeg er smørblid om dagen. Er også sliten av at jeg har litt for mye å tenke på og litt for mye som skjer på en gang og da blir lille hodet slitent, men det som skjer er stort sett veldig bra, og da går det bra. Også er det sol og jeg har kjøpt übertøffe pilotbriller og lekre sandaler.

Nå i helga er det Novafest forresten. Starter i dag, det blir bra, jeg bare nevner det.


Queens of noise

Av de mange tingene man kan se fram til i april, som sol, utepils og vårblomster, er også filmen om The Runaways, bandet der blant annet den fabelaktige Joan Jett startet sin karriere.

The Runaways ble til da gitarist Joan Jett møtte trommeslager Sandy West i 1975 (dette i følge Wikipedia, ifølge filmen var det Joan Jett og vokalist Cherie Currie). De revolusjonerte rocken ved å være det første rockebandet bestående av bare jenter, og ble en del av punkrock-scenen sammen med band som The Ramones, Blondie og Dead Boys. Blant hitene deres er «Cherry bomb», Queens of noise» og «Born to be bad».

The Runaways ble forbilder for blant annet riot grrl-bevegelsen på 90-tallet, med band som Bikini Kill, Bratmobile og Jack Off Jill. Innflytelsen deres er også lett å høre hos fx The Donnas og Courtney Love.

Joan Jett blir spilt av Kirsten Stewart, mest kjent som Bella i Twilight-filmene. Først var jeg litt skeptisk til dette, men etter å ha sett traileren fikk jeg trua på at dette fungerer. Sikkert bra for Kristen å få vist at hun kan noe annet enn å sukke ulykkelig og se forvirra ut.

Filmen har premiere 30. april. Jeg gleder meg veldig, og håper på et girl power-kick lik det jeg fikk av å se Whip it tidligere i år. :)


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 285 andre følgere