Monthly Archives: mars 2010

i begynnelsen

Det går ganske radig med skrivingen min for tida. Hvis det fortsetter slik kommer jeg helt fint til å nå målet mitt om å ha et førsteutkast av min første roman ferdig ved utgangen av april. Jeg har fri hele påskeuka og har ingen andre planer enn å slappe av, lese, og skrive som en gærning.

Jeg har nølt veldig med å vise fram manuset til noen. Det eneste noen har fått se er korte utdrag. Men nå som jeg begynner å nærme meg et ferdig utkast har behovet for å høre noen andre si at dette er lesbart blitt stadig større. I går hadde jeg en venninne på besøk, og mens jeg lagde middag til oss leste hun gjennom de tjue første sidene. Ingenting beroliger en forfatterspire som å se at noen ser ut til å kose seg mens de leser teksten din, og at de faktisk ler på de plassene hvor du har ment å være morsom. Min venninne mente altså at de tjue første sidene var fullstendig lesbare og ga henne lyst til å lese mer. Hun kom også med noen kommentarer til ting som kunne endres eller gjøres klarere. En venn er riktig nok noe annet enn en forlagskonsulent, men jeg føler at jeg har fått den oppmuntringen jeg trengte.

Så derfor gir jeg nok en ekslusiv preview til dere lesere. Dette er begynnelsen på teksten. Jeg føler ikke at den sitter helt ennå, men har ikke bestemt meg for hva som bør endres på. Kommer nok til å tygge litt på det i påska. Men slik åpner fortellingen seg nå:



Eir tok et skritt tilbake og myste mot den halvferdige tegningen som var festet til staffeliet. Linjene etter pastellkrittet skled over i hverandre på det tykke lyseblå arket. De kunne minne om trådene til brennmaten som vikler seg rundt en bølge eller en hvit ubeskyttet fot. Hun grep tak i den røde stiften og skraverte videre, lagde kloremerker i den blå fargen som lå under, røsket det åpent. Hun stoppet igjen og nølte. Sola kom litt for sterkt inn av vinduet og traff henne akkurat i øyenkroken, lå der og lirket som et støvkorn du ikke får ut uansett hvor mye du gnir eller blunker. Den kraftige mysingen mot sola ga det konsentrerte ansiktet et irritert uttrykk, de kraftig rynkede øynebrynene fikk henne til virke eldre og mer bestemt enn hun var. Eir vendte seg mot sola og kastet et halvt blikk ut av vinduet. Himmelen var rent blå og en skarp sol skinte ned på den støvete skolegården. To gutter stod og røyka utenfor inngangen til kantina. Ellers var det bare greinene på trærne ved parkeringsplassen som rørte halvhjertet på seg i brisen som daffet mellom de store røde skolebyggene. Det var tidlig i september, men sommeren viste fortsatt ingen tegn på å ville slippe taket. Eir stilte seg med ryggen mot vinduet og vred staffeliet mer inn mot rommet. Foran henne stod resten av andreklassingene på kurset hennes. Rader med staffelier, klamme hender og unge tunger som fuktet lovende lepper. I midten av tegnesalen stod et bord dekket av et akvarium med fem fisker som svømte rundt omgitt av undersjøiske planter og blomster. Da tegneøkten startet hadde Eir syntes synd på de fargerike dyrene som flagret rundt i sin miniatyrverden. Nå virket virket det som et forfriskende paradis sett i forhold til den innestengte luften i tegnesalen. Hun gned håndflatene grundig og ettertenksomt mot hoftene. De hvite skjorteflakene som hang utenfor de avklipte jeansene fikk utviskede rødlillablågule flekker av tegnekritt. Flekkene fikk Eir til å tenke på blåmerker.

Over kanten på tegningen sin og tre staffelier bortenfor kunne Eir se mørkt krøllete hår. Siden den første felles tegnetimen for fem uker siden hadde dette bakhodet fått Eir til å tenke på kråkeboller. Slike som de hun pleide å plukke ut av garnene bestefaren trakk ut av båten de grytidlige morgenene ved sjøen. Eir var liten da og en kråkebolle kunne fylle hele håndflaten hennes. Eir hadde lurt på hvordan den lille stikkende tingen som minnet mer om tistlene som festet seg på buksa hennes når hun gikk i skogen, kunne være et ordentlig, levende vesen. Nå lurte hun på hvordan det ville være å ta på kråkebollehåret hun så foran seg. Hun lurte på hvordan kråkeboller kommuniserer. Kan alle de små piggene fungere som følehorn? Kan de gjøre seg myke, famle seg fram til hverandre, presse de sårbare delene sine mot hverandre?


de döda bladen kan du inte döda

Selv om jeg bokstavelig talt har haugevis av bøker som ligger hjemme og venter på å bli lest, klarer jeg ikke å holde meg fra å stadig stikke innom biblioteket og låne flere. I går snoket jeg i hyllene for svensk lyrikk og tok med meg en diktsamling av Ann Jäderlund, som i år er nominert til Nordisk Råds litteraturpris  for Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar. Den samlingen var ikke inne, så istedet plukket jeg med Snart går jag i sommaren ut fra 1990. Jeg fikk lest litt i går kveld og likte det, selv om jeg av og til måtte fnise litt fordi jeg stadig tenkte at dette hadde passet veldig bra som sangtekster for et emo-band.

—–

Med ögon kyliga som knoppar

Och öppnade i bladets tunna skåra

Av vattenkronan bär du tunga droppar

Som vattendroppar faller som armens bleka hölje

De döda bladen kan du inte döda

I blommans öppna kalk där sommaren är öde

——

Hjärtbenet delas och ger av sin märg

Till den andra märgen

Glasbröstet delas och ger av sitt bröst

Till det andra bröstet

Vaxmunnen delas och ger av sitt vax

Till den andra munnen

—–

Vänder dig rosen bladen

Vänder sig rosens blad

Vänd då rosens blad

In mot roens hjärta

Du har kanske inget hjärta

Vänd då rosens blad

Ett hjärta kan dölja bladen

Du har kanske inga blad

—–

Jeg kan også opplyse om at den 7. april kommer Ann Jäderlund til Litteraturhuset for å samtale med Tone Hødnebø, min absolutte favoritt blant norske poeter. Dette kan bli episk. Jeg skal definitivt ta turen dit.


bare sånt jeg gjør akkurat nå 2

I kveld var det nok en herlig litterær aften på Blå. Denne gangen var Martin Grüner-Larsen, redaktør for Klassekampens utmerkede Bokmagasin, der for å intervjue debutant Jan Grue om novellesamlingen Alt under kontroll. Dette var litteraturkvelden som hadde alt; en god intervjuer, en forfatter som var morsom og interessant å høre på og en bok som inneholder blant annet referanser til Star Wars, superhelter, diverse kanonisert litteratur og steam punk, samt artig prat med andre publikummere før og etter intervjuet. Alt under kontroll føyk med andre ord rett opp på lista over bøker jeg vil prioritere i nærmeste framtid.

Ellers er boka jeg først og fremst leser for tida bind 1 av dagbøkene til Anaïs Nin. Jeg mener å huske at jeg leste noen av de erotiske novellene hennes for en god del år siden, uten at de fenget meg så veldig. Men dagbøkene, som hun skrev nesten hele livet og som mange mener er hennes litterære mesterverk, har en nerve og særegen litterær kvalitet jeg liker godt. Dagbøkene er kun utgitt i utvalg ettersom det er enorme mengder tekster vi snakker om. Bindet jeg leser nå starter i 1931 da Anïs var 28 år og hun møter ekteparet Henry og June Miller som hun etterhvert skulle bli svært involvert med, og siden skrive om i boka Henry and June.

Her et utdrag fra en gjengivelse av en samtale mellom Henry Miller og Anaïs Nin:

The other night we talked about literature’s elimination of the unessential, so that we are given a concentrated «dose» of life. I said, almost indignantly, «That’s the danger of it, it prepares you to live, but at the same time, it exposes you to dissapoinments because it gives a heightened concept of living, it leaves out the dull stagnant moments. You, in your books, also have a heightened rythm, and a sequece of events so packed with excitement that I expected all your life to be delirious, entoxicated.»

Av musikk går det i det nye albumet til Susanne Sundfør. Jeg blir ofte skeptisk når album blir hypet veldig i musikkpressen, men denne gangen er det virkelig et album verdt oppstyret.

Dette har så langt vært en bra uke med masse litterær inspirasjon, lesing og skriving. Håper det fortsetter slik. :)


Poesi mens vi puster 69

Lullaby

Share my cup
Tie me up
Never part
Break my heart
Go to sleep
Wound me deep
Be at peace
Make me bleed

Do no harm
Twist my arm
Lie with grace
Smash my face
Kiss the ground
Drag me down
Stop the noise
Smash my toys

How does it feel without your drugs? (Sing you a lullaby)
How does it feel without my love? (Sing you a lullaby)

- Steven Wilson/Blackfield

fra albumet Blackfield (2004)


bursdagen min nærmer seg

(ihvertfall sånn littegrann) og jeg ønsker meg en Hello Kitty-motorsag og at El Caco spiller på festen min. La det aldri ta slutt.

I make you my heroine
my rush of adrenaline
we dance in silence
ignoring the violence

via hello kitty hell


bare sånt jeg gjør akkurat nå

Jeg har nesten bare lest fantasybøker i år. Et hederlig unntak er Just kids, memoarene til Patti Smith, som jeg ble så glad i at jeg ikke har klart å skrive noe om den her ennå. Men ellers har det gått i episk og urban fantasy. Sånne bøker som er lette å lese, lette å forsvinne inn i. Lette å bli oppslukt av, ingenting der som får en til å tenke på alt som er og ikke er i ens eget liv. Det er kampen mellom det gode og det onde som gjelder, ikke ens egne små skuffelser og håp. Jeg gjorde noen forsøk, men The shaking woman av Siri Hustvedt og Knausgårds MK 1 ble lagt bort til fordel for Chronicles of the Necromancer og Modern Tales of Fairie.

Men i går fikk jeg beskjed om at jeg kunne hente Tomas Espedals Imot kunsten på biblioteket. Og jeg leste i den på bussen og jeg leste i den på senga helt til øynene begynte å skli igjen. Og det kjentes så godt ut å lese de ordene. Selv om mye av innholdet er trist, så blir jeg løftet opp av litteratur hvor hver setning er gjennomarbeidet og fullendt. Jeg får lyst til å lese meg gjennom alle bøkene hans, den eneste jeg har lest fra før er Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv). Jeg er tilbake i litteraturen igjen, og det er som å treffe en gammel venn som har vært uforklarlig fraværende; kjærkomment og spennende.

Fra den første siden i Imot kunsten:

Jeg er født den tolvte november i stjernetegnet Skorpionen. Det er blitt meg fortalt at når skorpionen er truet, når den er presset opp i et hjørne og ikke kan unnslippe, så løfter den giftbrodden og stikker spissen inn mellom de to panserne som beskytter skorpionkroppen; giften sprøytes inn. Våren, høsten er den årstiden jeg liker best av alle, sommeren er over, jeg kan begynne å arbeide, november, september, den niende eller nittende, den niogtyvende, jeg begynner å skrive om morgenen eller om kvelden. Det er stille i huset. Jeg er verken truet eller trengt opp i et hjørne, løfter den høyre hånden og plasserer blyantspissen mot papiret, giften sprøytes ut. Jeg skriver. Den første setningen, som å presse en nål mot huden, litt motstand, myk og nålen trenger igjennom, den glir inn og treffer blodåren; det er nødvendig å glemme.

Jeg hører plutselig mye på Neko Case. Jeg har hørt litt på henne før, men først nå sank musikken hennes virkelig inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Neko Case er riktig for meg nå.



I dag kl 18.30 skal jeg på Mono. Der arrangeres «Seriemord», en paneldebatt om norske og utenlandske tegneserier, hvor blant annet Øyvind Holen og Terje Thorsen vil ta til ordet. Hva som nøyaktig skal diskuteres vites ikke, men jeg tror det kan bli veldig underholdende.

Arrangementet er oppvarming til Oslo Comics Expo 2010 som arrangeres 28.-29. mai. Noe å glede seg til.


death cannot stop true love. it can only delay it for a while

En film som i min barndom stadig ble leid nede på videosjappa i Vogtsgate var The Princess Bride. Og det var ikke bare en jentefilm, brødrene mine var like begeistret som meg. Dette er filmen som byr på alt man kan ønske seg; kjærlighet, hevn, onde skurker, fantastisk tapre helter, kjemper, monstre, sverdkamp, magi, kampen for det gode og sann kjærlighet. Vi var evig fascinerte og så den om og om igjen, i likhet med Labyrinth, Tilbake til fremtiden og The Goonies.

Her om dagen så jeg The Princess Bride igjen, fordi min kjære roomie har vært så klok og kjøpe den på dvd. Det var et gledelig gjensyn. Og jeg fikk en snikende følelse at denne filmen har satt dype spor i mitt sårbare og evig romantiske sinn. True love is forever. Når du virkelig elsker noen lar du deg i stoppe av detaljer som døden. As you wish.


Poesi mens vi puster 68

Do you have doubts about life? Are you unsure if it is really worth the trouble? Look at the sky: that is for you. Look at each person’s face as you pass them on the street: those faces are for you. And the street itself, and the ground under the street, and the ball of fire underneath the ground: all these things are for you. They are as much for you as they are for other people. Remember this when you wake up in the morning and think you have nothing. Stand up and face the east. Now praise the sky and praise the light within each person under the sky. It’s okay to be unsure. But praise, praise, praise.
from ‘No One Belongs Here More Than You’ by Miranda July
hentet fra Saudade


[...]

Og hvorfor det så jævlig vanskelig å la ting gå? Slippe taket? Glem det. Det var ikke det du trodde det var. Du hadde en ide, som desverrre ble til en plan. Planer er farlig. Man drømmer og investerer så mye i dem. Også plutselig er ting annerledes. Han er annerledes, du er annerledes. Ikke slik det var i planen, i fantasien om hvordan alt det fantastiske skulle bli. Virkeligheten vrir seg og snor seg. Men sånne som meg, vi klorer oss fast til den planen vi hadde i utgangspunktet. Desperat prøve å få landskapet til å passe til kartet. Helt til det ikke går. Til både kartet og landskapet revner.

Og hva har man mistet? Ikke noe reelt egentlig. Når du gransker tingene slik de  faktisk var, ikke bare på slutten, men en god del av tida. Hva har du egentlig mistet? Egentlig ikke så mye? Sånn helt faktisk ordentlig. Men du mistet fantasien. Drømmen. Håpet om alt det som skulle bli. Det er farlig å la et annet menneske være kilden til alle framtidsdrømmer. Det ble slutt og det var ikke bare den gutten som ble borte, det var framtida. Og ja, jeg savner å ligge inntil ham om natta, noen å holde i hånda på gata, lukten av håret hans, smilet. Jeg savner ikke smålige krangler, å stadig føle meg misforstått, ute av synk, avvist og uviktig. Sett sånn helt objektivt så bør jeg vel ha det bedre nå.

Men det gjør så vondt å miste drømmen. Drømmen om alle de tingene som man må ha noen andre for å gjøre. Som å planlegge lange reiser, starte familie, eller enkle ting som å ligge oppe hele natta og prate og kysse og ikke ville sove for det betyr å være borte fra den andre. Drømmen om at man ikke kom til å holde på med seriemonogami i det uendelige og ende opp med å dø alene, mens alle andre rundt deg gifter seg og får barn og er lykkelig i alle sine dager.

Det tar tid å produsere nye drømmer og fantasier. Men jeg prøver. Og jeg prøver veldig hardt å la dem handle om bare meg. Ikke erstatte fantasien som døde med en som krever at en annen gutt tar hans plass. Jeg trenger en helt ny drøm. Nye planer som jeg kan gjennomføre helt for meg selv. Jeg vil skrive bok, jeg vil reise til New York, jeg vil skrive sangtekster, jeg vil gå ute i sola og føle meg fri. Jeg lengter så jævlig etter å føle meg fri.


All my life I’ve been searching for something

All my life I’ve been searching for something
Something I can put my finger on
Maybe I’ve been living for the weekend
Maybe I’ve been living for this cyber soul
Every Friday just about midnight
All my problems seem to disappear
Everyone that I miss when I’m distant
Everybody’s here

Photo by Pooneh Ghana


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere