Monthly Archives: februar 2010

Poesi mens vi puster 65

Liksom månen drar vattnet till sig

Liksom månen drar vattnet till sig. Vem av oss

har då inte någon gång gripits av en häftig

längtan att sadla sin häst och lustigt ropande

rida ut i galopp över ris och sten, glömsk av

att hästen lätt skrämd av ett prasslande löv

faller i sken, och man blir då som i en snabbt

uppflammande dröm varse sin onyttighet: ett

förslösat liv och en bitter död.



- Tua Forsström

fra samlingen Marianergraven (1990)


i wear my heart on my neck

Jada, valentinsdagen er over og i tillegg er den noe kommersielt tull, (eller sier jeg bare det fordi jeg er singel? Nei, jeg tror faktisk jeg mener det. Liker ikke datobestemt romantikk hvor alle skal ha deg til å kjøpe kort og bamser og klissete sjokolade).

Vi kaster om oss med hjerter. I smykker, mønstre på klær og sengetøyog ikke minst tatoveringer. Er det fordi vi er så sugne på kjærlighet? Får disse små symnbolene på kjærlighetens kraft oss til å føle oss tryggere, varmere? Er det for å vise at love actually is all around? Eller betyr det ingenting? Er det uansett viktig? Jeg har lenge lurt på å ta en hjertetatovering, men jeg vet ikke om det er riktig. Hjertet mitt er allerede så åpent. Tror kanskje jeg hadde følt meg litt naken hvis jeg skulle hatt et utenpå huden. Men et av disse smykkene, det kunne jeg kanskje hatt.


Poesi mens vi puster 64

denne kroppen er av kjøtt

denne kroppen er av kjønn

hvor skal jeg gå med den

kunnskapen   legger meg over på

siden    støtter den ene hånden

mot underlaget      det er ikke et

gulv som holder dansere

eller kroppen som synker mot

plankene     lukker munnen

leser ingen lepper    vet at om jeg

overlever det      kommer jeg til å

dø senere


- Kristin Berget

fra samlingen Der ganze Weg (2009)

I morgen, tirsdag 16. kl 19, blir det dypdeintervju med Kristin Berget på scenen på Blå. Arrangementet har tittelen «Om diktning, begjær og overskridelse». Det blir garantert en minneverdig aften, så dukk opp om du kan.


take me out tonight take me anywhere i don’t care i dont care i don’t care

fredag!

helg!

hurra!

Jeg er endelig nesten kvitt forkjølelsen jeg har slitt med denne uka, og er nå klar for en helg i Fredrikstad hvor det blir åpning av nytt utested med konsert, bursdagfest, og mye koslig cafévanking med venner. Det skal bli godt. Håper dere også skal noe fint i helga!

Her er noen bilder og musikk for å komme i den rette fredagsstemningen.


Whip it!

Nå har jeg sett Drew Barrymores regidebut minst sju ganger i løpet av de siste fire ukene. Whip it er en fantastisk kul film, kanskje særlig fordi den er akkurat hva trenger jeg nå. Dette er hyperindierockhipstergirlpowertrippin’ på sitt beste.

Ellen Page (hun som alle, inkludert meg, elsket i Juno), spiller den 17 år gamle Bliss Cavendar. Bliss bor i den bittelille byen Bodeen, Texas, ikke så langt fra det langt større og mer spennende Austin. Moren er opptatt av at Bliss skal få gode karakterer og vinne missekonkurranser. Bliss er mest opptatt av å komme seg til helvete vekk fra Bodeen så fort som mulig. På en tur til Austin oppdaget hun roller derby, sporten som går ut på at jenter med tøffe kallenavn, mye tatoveringer og nettingstrømper står på rulleskøyter og slår hverandre helseløse. Bliss melder seg på og oppdager at hun er et naturtalent. Hun får nye venner og treffer også selvsagt en meget sjarmerende ung mann som spiller i band. Bliss føler at hun endelig har funnet sin plass i livet. Men så kræsjer det gamle livet med det nye.

Whip it er en sånn film som jeg blir i godt humør bare av å tenke på. Den er så kul og kætsjy at jeg tror jeg aldri kommer til å gå lei. Den har sjarmerende karakterer, spennende handling, den er morsom og litt sår, akkurat slik gode «å bli voksen»-fortellinger skal være. Også er den satt til en kjempetøff setting og er stappafull av bra låter. I tillegg har den alltid sjarmerende Drew Barrymore og den alltid übertøffe Juliette Lewis i to av birollene. What’s not to love?  Whip it kommer til å bli fast på lista over filmer jeg ser for å power up når jeg føler meg nede, sammen med titler som 10 things I hate about you, 200 cigarettes, Sliding doors og Pretty in pink.

I likhet med en annen film jeg nylig så, (500) Days of Summer, har også Whip it et fantastisk soundtrack hvor jeg oppdaget flere nye bra band.

Blant dem  er Tilly & the Wall, som bidrar med låta «Pot kettle black».

En annen fin låt er det den lovende singer/songwriteren Landon Pigg som bidrar med. I filmen spiller han Oliver, Ellen Pages love interest. Han bidrar også med to låter. Her er en av dem.


love love love

Jeg tenker mye på kjærlighet for tida?



Ikke så goth at du ikke kan le av det

På lørdag var jeg ute med venner, danset til synthpopindustrial på Shadowlove ikledd kort vippeskjørt og de høye svarte støvlene med så høye hæler at de kun kommer fram ved slike spesielle anledninger. Før jeg dro ut satt jeg og min venn Torleiv og drakk vin og hørte på herlig 80-tallspop, og Torleiv fikk meg hekta på Human League. Jeg var så fornøyd med at jeg har fått så langt hår at jeg kan begynne å sette opp på en bra måte, og med at jeg ikke har glemt hvordan man legger på eyeliner på goth-vis. Så jeg tenkte at jeg skulle få tatt noen bilder av meg selv hvor jeg poserer som gotisk og kul, men Torleiv syntes det var mye bedre å få meg til å knekke sammen i latterkrampe mens han knipset løs.

Lørdagen høydepunkt; å danse til The Cures «Just like heaven».


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 285 andre følgere