Monthly Archives: februar 2010

Poesi mens vi puster 65

Liksom månen drar vattnet till sig

Liksom månen drar vattnet till sig. Vem av oss

har då inte någon gång gripits av en häftig

längtan att sadla sin häst och lustigt ropande

rida ut i galopp över ris och sten, glömsk av

att hästen lätt skrämd av ett prasslande löv

faller i sken, och man blir då som i en snabbt

uppflammande dröm varse sin onyttighet: ett

förslösat liv och en bitter död.



- Tua Forsström

fra samlingen Marianergraven (1990)


i wear my heart on my neck

Jada, valentinsdagen er over og i tillegg er den noe kommersielt tull, (eller sier jeg bare det fordi jeg er singel? Nei, jeg tror faktisk jeg mener det. Liker ikke datobestemt romantikk hvor alle skal ha deg til å kjøpe kort og bamser og klissete sjokolade).

Vi kaster om oss med hjerter. I smykker, mønstre på klær og sengetøyog ikke minst tatoveringer. Er det fordi vi er så sugne på kjærlighet? Får disse små symnbolene på kjærlighetens kraft oss til å føle oss tryggere, varmere? Er det for å vise at love actually is all around? Eller betyr det ingenting? Er det uansett viktig? Jeg har lenge lurt på å ta en hjertetatovering, men jeg vet ikke om det er riktig. Hjertet mitt er allerede så åpent. Tror kanskje jeg hadde følt meg litt naken hvis jeg skulle hatt et utenpå huden. Men et av disse smykkene, det kunne jeg kanskje hatt.


Poesi mens vi puster 64

denne kroppen er av kjøtt

denne kroppen er av kjønn

hvor skal jeg gå med den

kunnskapen   legger meg over på

siden    støtter den ene hånden

mot underlaget      det er ikke et

gulv som holder dansere

eller kroppen som synker mot

plankene     lukker munnen

leser ingen lepper    vet at om jeg

overlever det      kommer jeg til å

dø senere


- Kristin Berget

fra samlingen Der ganze Weg (2009)

I morgen, tirsdag 16. kl 19, blir det dypdeintervju med Kristin Berget på scenen på Blå. Arrangementet har tittelen «Om diktning, begjær og overskridelse». Det blir garantert en minneverdig aften, så dukk opp om du kan.


take me out tonight take me anywhere i don’t care i dont care i don’t care

fredag!

helg!

hurra!

Jeg er endelig nesten kvitt forkjølelsen jeg har slitt med denne uka, og er nå klar for en helg i Fredrikstad hvor det blir åpning av nytt utested med konsert, bursdagfest, og mye koslig cafévanking med venner. Det skal bli godt. Håper dere også skal noe fint i helga!

Her er noen bilder og musikk for å komme i den rette fredagsstemningen.


Whip it!

Nå har jeg sett Drew Barrymores regidebut minst sju ganger i løpet av de siste fire ukene. Whip it er en fantastisk kul film, kanskje særlig fordi den er akkurat hva trenger jeg nå. Dette er hyperindierockhipstergirlpowertrippin’ på sitt beste.

Ellen Page (hun som alle, inkludert meg, elsket i Juno), spiller den 17 år gamle Bliss Cavendar. Bliss bor i den bittelille byen Bodeen, Texas, ikke så langt fra det langt større og mer spennende Austin. Moren er opptatt av at Bliss skal få gode karakterer og vinne missekonkurranser. Bliss er mest opptatt av å komme seg til helvete vekk fra Bodeen så fort som mulig. På en tur til Austin oppdaget hun roller derby, sporten som går ut på at jenter med tøffe kallenavn, mye tatoveringer og nettingstrømper står på rulleskøyter og slår hverandre helseløse. Bliss melder seg på og oppdager at hun er et naturtalent. Hun får nye venner og treffer også selvsagt en meget sjarmerende ung mann som spiller i band. Bliss føler at hun endelig har funnet sin plass i livet. Men så kræsjer det gamle livet med det nye.

Whip it er en sånn film som jeg blir i godt humør bare av å tenke på. Den er så kul og kætsjy at jeg tror jeg aldri kommer til å gå lei. Den har sjarmerende karakterer, spennende handling, den er morsom og litt sår, akkurat slik gode «å bli voksen»-fortellinger skal være. Også er den satt til en kjempetøff setting og er stappafull av bra låter. I tillegg har den alltid sjarmerende Drew Barrymore og den alltid übertøffe Juliette Lewis i to av birollene. What’s not to love?  Whip it kommer til å bli fast på lista over filmer jeg ser for å power up når jeg føler meg nede, sammen med titler som 10 things I hate about you, 200 cigarettes, Sliding doors og Pretty in pink.

I likhet med en annen film jeg nylig så, (500) Days of Summer, har også Whip it et fantastisk soundtrack hvor jeg oppdaget flere nye bra band.

Blant dem  er Tilly & the Wall, som bidrar med låta «Pot kettle black».

En annen fin låt er det den lovende singer/songwriteren Landon Pigg som bidrar med. I filmen spiller han Oliver, Ellen Pages love interest. Han bidrar også med to låter. Her er en av dem.


love love love

Jeg tenker mye på kjærlighet for tida?



Ikke så goth at du ikke kan le av det

På lørdag var jeg ute med venner, danset til synthpopindustrial på Shadowlove ikledd kort vippeskjørt og de høye svarte støvlene med så høye hæler at de kun kommer fram ved slike spesielle anledninger. Før jeg dro ut satt jeg og min venn Torleiv og drakk vin og hørte på herlig 80-tallspop, og Torleiv fikk meg hekta på Human League. Jeg var så fornøyd med at jeg har fått så langt hår at jeg kan begynne å sette opp på en bra måte, og med at jeg ikke har glemt hvordan man legger på eyeliner på goth-vis. Så jeg tenkte at jeg skulle få tatt noen bilder av meg selv hvor jeg poserer som gotisk og kul, men Torleiv syntes det var mye bedre å få meg til å knekke sammen i latterkrampe mens han knipset løs.

Lørdagen høydepunkt; å danse til The Cures «Just like heaven».


Poesi mens vi puster 63

Denne morgenen vil jeg ikke

kjemme håret,

for min elskede har krøllet det

i hendene sine

som en pute.


-Hitomaro (fra ca. år 700)

gjendiktet av Hanne Bramness

fra samlingen Puteboken. Japanske kjærlighetsdikt (2004)


00-tallet

På tirsdag var det sesongens første Litteratur på Blå. Temaet var tiåret som akkurat passerte oss og hva som var de rådende trendene i norsk litteratur. Inger Bråtveit og Hanne Ørstavik satt i panelet sammen med ordstyrer Ellen Engelstad. Egentlig skulle Ingrid Storholmen og Tone Hødnebø også vært med, men begge måtte desverre melde avbud. Det ble likevel en interessant aften, og da det var tid for spørsmål fra publikum hoppet forfatter Bjørn Esben Almaas opp fra stolen og deltok ivrig i diskusjonen.

Hva som egentlig var «greia» på 00-tallet kom vi vel ikke helt fram til, men det gøy å høre på hva både forfattere og publikum tenkte om det. Og på slutten av kvelden var det quiz, selvsagt om norsk litteratur på 00-tallet, hvor jeg synes laget mitt (bestående av Bharfot, Stiftet og Strekhjerte, gjorde det tålelig bra, selv om vi ikke vant.

Hanne Ørstavik ga uttrykk for at det ikke var så mye litteratur fra 00-tallet som hadde gjort veldig inntrykk på henne. Hun oppfordret oss til å gå hjem og titte i bokhylla, og se hvilke bøker som i ettertid virket som viktige, bøker som hadde virkelig beveget oss. Etter litt titting og tenking har jeg kommet fram til følgende liste, selvfølgelig ufullstendig og uperfekt, det er helt sikkert andre som kunne vært tatt med, men dette er bøkene som ganske umiddelbart poppet opp i hodet mitt.

Lisa Charlotte Baudoin Lie – Armløs slår tilbake

Tore Renberg – Mannen som elsket Yngve

Ingrid Z. Aanestad – I dag er ein fin dag

Janne Marie Fatland – :imitabilis

Roy Jacobsen – Hoggerne og Marions slør

Kristin Ribe - Forsnakkelser

Johan Harstad – Ambulanse

Tone Hødnebø – Et lykkelig øyeblikk, dikt i utvalg

Carl Frode Tiller – Bipersonar

Hanne Ørstavik – Like sant som jeg er virkelig (denne boka kom riktig nok i 1999, men Ørstavik er en forfatter som betydde utrolig mye for meg på hele 00-tallet og dette er den boka av henne jeg liker best. Og den er nesten skrevet på 00-tallet)

For meg var 00-tallet det tiåret jeg ble kjent med norsk samtidslitteratur, da jeg begynte å anmelde bøker i studentavisa i 2003. Før det leste jeg mest utenlandske klassikere og fantasy. Litt norsk var det, men ikke mye. Siden har jeg blitt veldig glad i ny norsk litteratur, selv om jeg fortsatt er dårlig på den fra før 90-tallet.

Det er ofte slik at jo eldre man blir, desto vanskeligere blir det for ting å gjøre skikkelig inntrykk på deg. De bøkene jeg husker som virkelig brennende for meg er ting jeg leste på videregående. Etterhvert som sammeligningsgrunnlaget blir større, er det vanskeligere for bøker å virke fullstendig makeløse og viktige. Derfor ble jeg veldig glad da jeg syntes jeg fant opptil flere slike bøker som jeg leste i mine 20-år.

Linn Strømsborg har også skrevet en fin bloggpost om denne kvelden på Blå og sine tanker rundt temaet, samt hennes liste over bøker hun liker fra 00-tallet, på Bokmerker.org


Rip it up and start again

Så dette er uka da mitt nye liv starter. Eller det føles kanskje ikke bare nytt ut, men også som en gammel versjon av livet mitt kommer tilbake. Er det slik det blir mer av jo eldre man blir? Selv når vonde og livsomveltende ting skjer så føles det ikke like sterkt fordi det minner om noe gammelt, noe man har vært gjennom før. Etter at det ble slutt mellom meg og samboeren for snart tre uker siden har jeg stadig tatt meg selv i tenke på andre brudd, andre ekskjærester.
Mens jeg så på at han jeg fortsatt øver meg på å ikke tenke på som kjæresten min, pakke sammen tingene sine på mandag, mens jeg hjalp ham å vaske ut av det som har vært «hans» rom i leiligheten min, var det vanskelig å ikke tenke på det som en parodisk reprise på den samme prosessen, med forrige eks, for under to år siden.

Jeg har tenkt mye på forrige gang jeg hadde kjærlighetssorg av det virkelig dype slaget. Jeg var nesten 21 og det kjentes ut som hele livet mitt, hjertet mitt, alt jeg var, raste sammen. Jeg brukte over et år på å komme meg igjen, muligens lenger. Slik er det ikke nå, det er mer som det vonde er begrenset til en del av hjertet og hjernen. Allerede nå kan jeg dytte det litt bort. Det kommer til å ligge der og murre en god stund, men det overskygger ikke alt annet. Kanskje er det slik fordi jeg har sett dette komme en stund, systemet er ikke i sjokk, eller kanskje fordi jeg vet at jeg jo har overlevd verre før. Men jeg merker at det koster å ha det under kontroll, det koster å tenke framover og på hva jeg bør gjøre nå, og ikke la alle de vonde tankene om hva som kunne vært og hva jeg kanskje burde ha gjort annerledes ta overhånd. Jeg er konstant anspent, trøtt, ukonsentrert, nervene er litt utenpå huden, utenpå klærne, det skal utrolig lite litt for å vippe meg ut av balanse.

Men det nye livet har startet. Oppi alt er jeg fantastisk fascinert av hvordan verden rundt meg dytter alt videre og ikke tillater at jeg graver meg ned, og jeg går inn for å la dette skje. Allerede på mandag flyttet min ganske ferske venn Novemberpiken inn hos meg. Også hun nylig singel og med et sterkt behov for et nytt krypinn. I går startet en ny sesong med Litteratur på Blå, noe som også krever litt innsats fra min side. Venner inviterer til fester og planlegger turer. Jeg gleder meg over nye episoder av Vampire Diaries og nye bøker i serier jeg leser. Nå i helga var jeg hos tatovøren min og la nye planer for en tatovering vi starter på om tre uker. Jeg har møtt en søt gutt som jeg kunne flørte med og som mente at jeg er veldig snill og veldig pen. Jeg tenker på våren, på at jeg gleder meg til å ta fram skjørt og vise fram den nye tatoveringen på leggen og til å kjøpe nye converse for å erstatte de altfor hullete jeg har nå, og som kommer til å være altfor hvite innen jeg har fått tråkket dem inn og gnidd dem mot gresset i parken mens jeg tar den første utepilsen i sola.
Og jeg skal skrive ferdig romanmanuset jeg holder på med. I dag skal jeg kjøpe et fint lite skrivebord jeg har sett meg ut, og jeg skal lage en fin liten skrivekrok på rommet mitt. Og så skal jeg skrive. Dette er våren da noe skal bli ferdig. Det blir bra. Alt kommer til å bli bra.


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere