Monthly Archives: februar 2009

Nesten parodi

Onsdag kveld og det er tid for poesi på Mono igjen. Denne gangen er publikum yngre enn forrige poesikveld, kanskje fordi det er et par unge, mindre etablerte poeter på programmet. Det kjennes godt ut å komme inn på Mono denne kvelden. Dagen har vært grå og tung. Jeg trenger sårt en halvliter og litt lyrisk eskapisme.

Kirsti Blom er konferianser i kveld. Før hver poet leser hun en lengre tekst som oppsummerer diktsamlingen vedkommende skal lese fra. Tekstene er fine, men jeg skulle inderlig ønske at hun hadde pugget manus litt bedre. Hun leser mer enn hun snakker til oss, og ordene hennes blir litt stive og døde. Oppramsingen skjuler engasjementet som finnes i teksten hennes. Dette irriterer meg gjennom hele arrangementet.

Først ut er hun som vel kan kalles kveldens headliner, Cecilie Løveid. Hun lener seg nonchalant over det lille bordet på scenen og virker veldig avslappet i det hun går rett på å lese fra fjoråret samling, Nye ritualer. Jeg er spent på posien hennes. Min eneste kjennskap til Løveid er romanen Sug som stod på pensumlista for en del år siden. Jeg husker vagt at jeg syntes den var interessant.

Desverre synes jeg ikke noe særlig om Løveids dikt. Jeg sitter og kjeder meg, stirrer ned i ølglasset, titter meg rundt. Helt til hun kommer til et prosadikt, om en opplevelse avdøde dikter Inger Christensen betrodde henne en gang. Jeg smiler og er lettet over dette første kvarteret ikke er fullstendig bortkastet.

berget

Så kommer hun jeg har sett mest fram til å høre i kveld. Kristin Berget sjarmerte meg i senk en kveld på Mono i 2007, da hun debuterte med Loosing Louise. Nå kommer hun med en ny samling. Mindre personlig og mer politisk denne gangen. Religion, patriarkatet og kjønnsidentitet er temaer som blir tatt opp. Og aldri hadde jeg trodd at et dikt om sex med Jomfu Maria ville fungere, men det gjør det så absolutt.

Ordet som best oppsummerer Kristin Berget er «kul», eller nærmere bestemt «cool», slik jeg ser for meg poeter i New York på 60-tallet var «cool». Det er vanskelig å la være å stirre i et forsøk å å sluke utstrålningen hennes med øynene. Men jeg skulle ønske hun ikke leste så veldig som en poet. Jeg skulle ønske stemmen hennes var litt mer personlig. Nå føler jeg at det jeg oppfatter som tillært «poetstemme» kommer mellom meg og diktene. Jeg ser fram til å kunne lese dem selv, slik at jeg kan komme nærmere ordene hennes.

Nettopp som jeg sitter der og ønsker meg det mer avslappede og personlige, så er det nettopp det jeg får. Tredjekvinne opp var en positiv overraskelse og kveldens høydepunkt. Jeg sier hele tiden ting som – kjærlighet er Hege Susanne Bergans andre diktsamling. Hun kommer opp scenen, søt og pen i prikkete kjole, nett hestehale og forsiktig smil. Diktene handler om kjærlighet, om forelskelse, om begynnelse og slutten på et forhold. Om å gå på Ikea og late som man fortsatt har en framtid sammen.

Diktene er enkle, hverdagslige, tanker og hendeler alle kan kjenne seg igjen i. Og de er skrevet med en slik presisjon, følsomhet og humor at de blir stående og skinne, i stedenfor å bli til små klisjépadder som hopper rundt på gulvet.

chagall1

I pausen forhører jeg meg litt rundt bordet mitt. Konklusjonen hittil er at ingen likte Cecilie Løveid, de fleste likte Kristin Berget og alle falt pladask for Bergan. En tur innom røykebakgården, toalettet og baren, og vi er klare for andre runde.

Etter pausen er det Cathrine Grøndahls tur. Etter å ha blitt mor og oppdaget av det er svært få dikt om moderskap og livet med spebarn, tok hun på seg å gjøre noe med det. Resultatet ble samlingen Jeg satte mitt håp til verden. Igjen blir jeg litt skuffa, og litt lei meg. For jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig å lage bra poesi ut av disse temaene. Og kanskje er det mulig, men det lyktes altså ikke i dette tilfellet.

Sist opp på scenen er Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke som har gjendiktet amerikanske Juliana Spahr til nynorsk. Dette blir kveldens store øyeblikk for ufrivillig (?) komikk. For når diktene til Sphar, som hun skrev etter 11. september, blir framført av disse to, forvinner min tilnærmet seriøse holdning som hårballen ut av katten. Storholmen og Bakke er for anledningen kledd i sort, hun med høyhalset genser og kort bleket hår, han med skinnbukser og glattbarbert hodet. Altså ser de ut som beatnicks møter fascistiske kommandosoldater. Opplesningen deres bærer preg av performance, de leser i kor, messer rytmisk fram verselinjer, og jeg er altfor opptatt av å fnise av hvor absurd det hele virker til å egentig få med meg noe innhold. Heldigvis har jeg boka liggende hjemme så jeg kan ta en titt selv.

Tilsammen resulterte disse opptredene i en særdeles variert og interessant aften, som ble avsluttet med enda en øl og god stemning ved bordet. Og jeg har to nye diktsamlinger jeg er ivrig etter å sjekke ut, og tre som nok kan vente en stund, kanskje til og med for alltid.


Søvnbevegelse

Min kjære venn Tina gjorde meg oppmerksom på den vakre og kunstferdige musikkvideoen til sangen «Her morning elegance». Singer/songwriter Oren Lavie har både laget låta og regissert videoen. Tina sier den minner henne om «The science of sleep» av Michel Gondry, og jeg sier meg enig.


Sjeleføde

Denne dagen er grå, jeg kommer ikke ut av trøttetåka, jeg har problemer med å tenke, å forme hele setninger, å gjøre noenting som helst. På slike dager trenger man skikkelig sjeleføde. Da er det godt jeg har Polly Scattergood. Polly holder meg gående i dag. Polly, som med nydelig hes hviskestemme synger sanger som «Kiss me» og «Poem Song».

Jeg synes hun beskriver musikken sin best selv på MySpace-siden sin:
«I wish I knew, words and moment, noisy and quiet, bombay saphire, somethings n nothings, cheated hearts, open minds , london roads, sunday nights, make believe, tree house adventures, black holes, pink and green, broken fingers, crossed wires, fragile, handle with care…»

Her er videoen til singelen «Other too endless» som ble sluppet for et par dager siden. Albumet kommer i mars.


:imitabilis, interrupted

Det er ikke nødvendigvis sant at tålmodighet er en dyd. Noen ganger er den rett og slett et onde. Som når jeg i høst hørte en debutantpoet lese diktene sine, ble ganske begeistret, men bestemte meg pga slunken lommebok og overfylte bokhyller for å vente med å lese mer til den kom på biblioteket. Men det varte og rakk. Først i forrige uke var boka tilgjengelig og kunne bli med meg hjem.

Og nå er jeg grinete. Jeg er rett og slett dødsirritert over at jeg i flere måneder har vært uvitende om hvor sinnsykt bra :imitabilis av Janne Marie Fatland er. Disse diktene er noe av det beste jeg har lest på lenge. Jeg forsvinner inn i dem, teen min blir kald og jeg glemmer å gå av bussen.

Jeg elsker kontrastene som smyger fram i diktene. Det vakre, det groteske, det friske, det giftige, den myke kjærligheten og det destruktive begjæret. :imitabilis overrasker meg, overrumpler meg. Den stikker og kiler meg på samme tid.

Særlig liker jeg sommerfugldiktene i starten av samlingen:

på førsommaren fangar eg nye sommerfuglar

mellom nygrøne vekstar

og set dei i hus med glasvegger

om nettene brukar eg mørke venger

som fløyelslok over augo

så eg ikkje skal sjå at det gryr

[...]

midtsommars festar eg dei fargerike

i sytråd

så eg kan leie dei

i graset

i hagen

og vinden

kjenne vengeslag gjennom tråden

mellom mønster i fingerhud

og inn

[...]

først i munnen finn eg att dei mjuke vengeslaga:

pressar farga fivreldar mot ganen og syg ut vengekraft

til dei er heilt urørlege

Nå har jeg lært leksa mi: hører du en lovende ung poet så gå for helvete og kjøp den boka, og drikk heller et par øl mindre på neste forfatteraften på Mono.


Vals mot krig

På fredag ble jeg litt overrasket av at kinosalen bare var halvfull da premierefilmen Vals med Bashir dukket opp på lerretet. Etter alt styret rundt Gaza i vinter trodde jeg at det ville være stor oppslutning om en israelsk antikrigsfilm som tar for seg en massakre av palestinere. Hva enn grunnen til fraværet var så håper jeg inderlig at det ikke var Israel-boikott. Stemmer fra Israel som snakker mot krig som konfliktløsning bør høres og ikke ignoreres.

Vals med Bashir er regissør Ari Folmans reise inn i sin egen hukommelse om hva han opplevde under den israelsk-libanesiske krigen i 1982. Utgangspunktet for filmen er at Folman snakker med en kamerat som etter 20 år plutselig har begynt å få mareritt koblet til sine krigsminner. Folman tilstår at han selv ikke husker noenting fra krigsdagene.

Folman oppsøker andre som befant seg på samme steder som ham under krigen og bruker deres minner til å åpne opp hukommelsen. Ved hjelp av disse fortellingene og samtaler med en psykologen klarer han etterhvert å sette sammen bildene som har blitt utvisket. Vi som er observatører av denne prosessen får være vitner til beretninger om unge menn som dro ut i noe de ikke ante hva var og kom til helvete.

Hvor viktig temaet enn er så er dette en film som absolutt er verdt å se av filmestetiske årsaker. Fordi dokumentaren er dominert av minner, drømmer og hallusinasjoner passer den godt til å være animert. Animasjonen er godt gjennomført, med fine tegninger og spennende bruk av farger, lys og skygge. Lyddesignen er også bemerkelsesverdig og er i høy grad noe av det som gjør at denne filmen setter tennene sine i deg.

Vals med Bashir er en av de filmene hvor du kommer ut av kinoen, full av dype inntrykk og med en sterk følelse av at du burde si noe lurt om det du har sett, men finner så ut at det er vanskelig å vite hva du skal si. Så du holder kjeft og lar filmen synke enda litt dypere inn. Og så anbefaler du alle andre å se den.

Her er en UK-traileren for filmen:

Et kort intervju med filmskaper Ari Folman:


Poesi mens vi puster 20

om dagane sitt eg stille

knip att augo

og syg tankane ut or øyra ditt

om kveldane klyppar eg ut

alt som ikkje kvernar kring meg

knytar små nøste av tankerekkjene

og legg dei under puta di

kviskrar: du

treng ikkje gå,

ikkje gå,

du skal ikkje gå

- Janne Marie Fatland

fra samlingen :imitabilis (2008 )


Jeg vil ha vår

Forrige helg hang jeg fortsatt fast til positiviteten angående vinter og kulde. Jeg drakk krydderte og leste bok foran peisen hjemme hos moren min og hadde det det vintekoslig. Jeg gikk lang skitur i marka sammen med faren min, jeg beundret hvor pen og mystisk skogen blir når alle trærne er dekket av snø og du kan lure litt på om det egentlig er tusser og troll i forkledning. Vi drakk solbærtoddy og spiste vaffel på skihytta, jeg var stolt over å ha gått over en mil enda det er nesten et år siden sist jeg gikk på ski, og jeg hadde det så vinterfint som det går an å få det.

Denne helga merker jeg at lengselen etter vår begynner å ta over. Jeg er lei av å slite meg gjennom brøytekanter og fortaussnø i legghøyde. Jeg er lei av å hele tiden holde på å kræsje inn i folk fordi jeg går med hodet bøyd for ikke å få snøføyken rett i fjeset. Jeg savner lette sko, lette jakker, tørre fortau og grønt på trærne. Tussene og trollene kan finne mose å dekke seg til med.

Så denne gangen poster jeg et mer vårlig bilde fra den fantastiske Mark Rydens hånd.

yoshi


Glamorøs fredag

Jeg føler meg så uvanlig sprudlende denne fredagsmorgenen at jeg bare må rapportere litt om dagens tilstand, i stil med Glamourbibliotekarens ukentlige «glamorøs fredag»-spalte.

Min glamourfaktor i dag består i at jeg har på meg en av mine favoritt vintage-kjoler fra 70-tallet i min yndlingsfarge som er grønn. Antrekket blir fullendt med høye brune skinnstøvler og blomstrete skjerf som hårbånd.

I kveld har jeg tenkt meg på premieren til den israelske antikrigs-animasjonsfilmen «Vals med Bashir», som blant annet er nominert til Oscar for beste utenlandske film.

I morgen skal jeg og min kjære i teateret og se Jean-Paul Sartes «For lukkede dører», noe jeg har gledet meg til i flere uker nå. I tillegg har jeg anskaffet to nye diktsamlinger å lese i, samt at jeg planlegger en ekspedisjon til Tiger for å snuse på nye plater.

Håper dere også skal noe gøy og hyggelig i helga, og fortell meg gjerne hva det er.

En dame som definitivt er bra på stil og glamour er Bertine Zetlitz, så da får hun være med på å få fram fredagsstemningen her på bloggen.


Det snør fortsatt

Fleet Foxes er bandet som tilfører livet mitt harmoni for tida. De lager koslige myke vakre lyder som roer hjerterytmen og styrer tankene mine inn på fine ting. Og ikke bare lager de musikk som får meg til å smile, de lager nydelige musikkvideoer og. Som denne, til låta «Mykonos».

Akkompagnert av Fleet Foxes kommer diktene til Markus Midré ut av boksidene foran meg. Utenfor vinduet mitt er det snø. Jeg ser ut av vinduet mens jeg nipper til gin tonicen og til poesien. I diktene er det også snø.

snøen legger sine hender ned

i det mørke vannet

ullgenseren har hull etter bålet

snøfillene svever over hodene våre

som om de tilhørte himmelen

vi tilhører jorden

fra samlingen kom alle mennesker (2000)


Den ultimate punker

På mandag så jeg Rambo: First Blood for første gang. En liten oppsummering for de som ikke har sett den: John Rambo er en Vietnam-veteran som er på vandring gjennom fedrelandet sitt og havner i en småby i nordvest. Den lokale sheriffen er ikke glad for å få en rufsete, smårar løsgjenger inn i byen sin og prøver å jage ham ut av byen. Rambo nekter å dra, blir fengslet og får særdeles uvennlig behandling av politiet. Han rømmer ut i skogen og med sine ekspertkunnskaper om krig og overlevelse starter han sin egen lille krig mot politiet og hæren når de følger etter ham.

En ting som slo meg var at Rambo må være det ultimate forbilde for punkere og andre anarkister. Rambo løper rundt i skogen, fullstendig selvforsynt, fanger sin egen mat, bruker det lille han har og det han finner til klær og verktøy. Han gjør opprør mot det etablerte samfunnet som støter ham fra seg fordi han ikke passer inn i det konforme A4-livet de har som ideal. Han er trent i adlyde autoriteter, men nå har han sett gjennom maktas hykleri og slår tilbake. Han denger opp ignorante uniformskledde kjipinger like lett som andre spiser smågodt. Eat your heart out, Stein Lillevolden!

Jeg blir aldeles ikke overrasket om punkere har jevnlige filmkvelder hvor de sitter og jubler hver gang Rambo tar knekken på en av politimennene som lusker gjennom granskogen. For hvert slag og for hvert skudd vokser den sorte anarkistiske flammen i de bleke brystkassene deres. Etterpå drar de ut i skogen og øver seg på å hoppe fra gren til gren og å drepe kaniner med tennene, på jakt etter friheten.

rambo-first-blood-maxi-posters-331361

Gi mannen et naglebelte.


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 284 andre følgere