Månedlig arkiv: september 2008

En kjærlighetskritikers bekjennelser

Denne posten begynte jeg å planlegge tidlig i sommer. Når høsten, mørket og øsregnet satte inn skulle jeg sitte skulende og kjederøykende foran tastaturet, bevæpnet med en flaske rødvin og livslede, og hamre ned mitt evige samtykke til Maud Lindströms ord «hjärtat är bara en muskel, kärlek blott en konstruktion». Men den gang ei. Ettersom en nærmest skremmende tiltalende ung mann stadig insisterer på at jeg er den beste dama som tusler rundt på denne jordkloden, så ser det ut til at mange av mine høstkvelder istedet vil bli brukt til å imitere Chagall-bilder. Men jeg kan jo ikke la mitt plutselig hell i kjærlighet stoppe mine bloggerambisjoner. Så la meg snakke om Maud Lindström, men med mindre bitter identifisering enn opprinnelig planlagt.

Maud Lindström er i følge henne selv «Sveriges enda officiella kärlekskritiska bisexuella feministiska trubadur, krönikör och poet». Hun synger om å våkne opp etter første natten man hadde sex med en jente, om å leve under presset om å være «Fröken Normal», om å ta med seg en gutt hjem fra byen bare fordi man er ensom og vil ha noen å sove inntil og om den mye omtalte heteronormativiteten.

Med sitt debutalbum Strategivisor för kärlekskritiker tramper Lindström inn i den sterke svenske visesangertradisjonen. Og hun så gjør det så absolutt på sitt eget originale vis. I låta «Vacker vid vatten» tar hun et oppgjør med kvinneidealene som har blitt frontet av hennes mannlige forgjengere.

Som en Sankta Lucia på fotot vid din säng
står en kvinna på stranden vid Sjösala äng
Hon är Frida, Sabina, Cecilia, Rosmarie
Hon är allt man vill vara men aldrig kan bli
Det var dumt att gå med dig, att alls komma hit,
att jag föll för en smickrares usla invit
Och jag borde gå hem men har glömt hur man gör
När du viskar mitt namn är det hennes jag hör
Jag blir aldrig vacker vid vatten

Maud Lindström er sint, sår, søt og krampelattermorsom. Kjærlighetens irrganger og ulike tilnærmingsstrategier blir utforsket. Pendelen veksler raskt mellom total forkastelse av tosomheten som i «Strategivisa för kärlekskritiker»:


Minns att tvåsam är förgänglig, minns att ensam står du stark
Brända barn minns väl hur heta kroppar bränns
Minns att sex kan va beroendeframkallande som knark
och minns att inget botar kärleksabstinens
Du blir tillfredsställd, men sällan sviken av masturbation
Hjärtat är bara en muskel, kärlek blott en konstruktion

og søt nyfunnet forelskelse som i «Hyllningsvisa till lesbiskt sex»

Två behåar, två par trosor på mitt golv
Allt är annorlunda, ändå likadant
Vad min mamma tycker spelar ingen roll
Jag ska vakna upp i morgon och vara glad

jeg blir så glad av høre en litt sint feminist som synger om sex og forhold uten å fremstå som mannehatende og kjip. Som synger om hvor vanskelig det kan være å finne ut av hva man vil i livet og hvorfor man stadig går hjem med feil person uten å fremstå som sytete og patetisk. Maud synger om både de gode og de dårlige vinternettene hun har vært ute, slik at vi kan smile og nikke gjenkjennende og forhåpentligvis føle oss litt bedre etterpå.


Talende titler

Kunstneren Nina Katchadourian har blant sine prosjekter et som heter Sorted Books og som hun har jobbet med siden 1996. Det går ut på at hun finner en boksamling, plukker ut en rekke bøker, setter dem i en rekkefølge som gjør at titlene forteller en historie og så fotograferer dem. Resultatet er korte, minimalistiske og ofte svært poetiske fortellinger. Jeg får lyst til å gå gjennom bokhyllene mine og gjøre det samme.

Hvis du klikker på denne lenken kan du se flere resultater i Sorted Books-prosjektet.


Poesi mens vi puster 4

I’m nobody! Who are you?

Are you nobody, too?

Then there’s a pair of us – don’t tell!

They’d banish us you know.

How dreary to be somebody!

How public, like a frog

To tell your name the livelong day

To an admiring bog!

-Emily Dickinson

fra samlingen Complete poems (1924)


Thank føkking god it’s friday

Ting som gjør Rullerusk glad denne fredagen sent i september

1. Da jeg kom inn på kaffebaren for å få morgenens koffeinsjokk brøt Antonio ut i en improvisert «Library girl»-sang for deretter å eksklamere «You’re so cute»! (jeg tror han var millimeter fra å klype meg i kinnet).

2. Mine medarbeidere på biblioteket har fri idag og det ser ut til at studentene også har tatt helg litt tidlig. Jeg får med andre ord drikke kaffen min i fred mens jeg oppdaterer meg på webcomics og det er hyggelig.

3. Jeg har endelig våget å høre på det nye Metallica-albumet og etter 17 år med å lage skit har de klart å gi ut et bra album igjen. Riktig nok ikke et nytt Master of puppets, men dette rocker! Halleluja!

4. Om ca 5 timer skal jeg treffe min kjære for det som forhåpentligvis vil bli rolig kvalitetstid (noe som antakelig vil innebære film, smågodt og slækk kroppsholdning på sofaen)

5. Det er deilig sol og varmt i været

Jeg føler meg litt metall idag, så derfor poster jeg to videoer av det tyngre slaget som passer utmerket når man skal la hverdagen fare og slippe seg løs en fredag kveld.

Den første er WASP med «Wild Child» (Denne er særlig til deg Camilla. Du aner ikke hvor mye jeg savner å sitte sammen med deg på Rock in mens vi drikker øl og rocker til WASP. Akk, de gode gamle dager…)

Den andre en Metallica-klassiker, «Seek & Destroy»


Dikt og forbannet løgn

Tirsdag kveld bevitnet jeg høstens første forfatteraften på Mono. Mens jeg nippet til en øl på første rad ble fem forfattere presentert og fikk lese fra sitt siste verk. Ingenting fenget meg egentlig før sistemann, kveldens hovedattraksjon, Nikolaj Frobenius, stod på scenen. Frobenius har en helt annen type nærvær enn de som har stått der oppe før ham på kvelden. Han er mer intens, mer tilstede. Jeg spisser blikket og fokuserer hørselen.

Frobenius’ nye bok kalles Jeg skal vise dere frykten, en roman hvor Edgar Allan Poe og hans forhold til sin redaktør, kritiker, sammensvorne og rival Rufus Griswald, står i sentrum. Romanen er bygd på virkelige karakterer og historiske fakta, men er uten tvil et fiktivt verk. Den tredje sentrale karakteren i boka er for eksempel utelukkende et av forfatterens fantasifostere. Samuel er en mann som følger Poe som en skygge og begår drap for å hylle Poes litteratur.

Med Jeg skal vise dere frykten videreutvikler Frobenius konseptet fra Teori og praksis (2005), boka han selv kalte en «løgnaktig selvbiografi». Boka er basert på hans oppvekst på Rykkin i Bærum, men er i følge ham selv «60 prosent fakta, resten er fiksjon». Teori og praksis ble mottatt med massive jubelrop, med et unntak av folk fra Rykkin som ikke likte måten hjemstedet deres ble fremstilt på. Jeg likte Teori og praksis svært godt og har siden hatt store planer om å lese flere av Frobenius’ bøker.

Jeg synes denne blandingen av fakta og fiksjon er fascinerende. Jeg liker at man kan ta tak i spennende personer og hendelser for så å spinne videre på dem med en romanforfatters frihet, uhemmet av biografens faktaåk. Det at mange av bokas elementer er basert på faktiske hendelser og personer gir romanen et ekstra lag av mening. Å dikte rundt ekte hendelser gir også en mulighet til å reflektere rundt en epoke, en tendens, med mange flere muligheter for spekulasjon og assosiering enn hva en mer faktabasert framstilling kunne gjøre.

Et svært vellykket eksempel på en løgnaktig biografi er Drömfakulteten av Sara Stridsberg. Drömfakulteten gir seg ut for å være Valerie Solanas’ (kvinnen som skrev SCUM-manifestet og prøvde å drepe Andy Warhol) biografi, men er i virkeligheten er svært eksperimentell roman som kun er løst basert på Solanas’ virkelige liv. Resultatet er en intens og uforglemmelig leseroppelevelse.

Jeg skal vise dere frykten utgis i disse dager. Og av alle bøkene det ble lest fra på Mono er nok det den eneste jeg kommer jeg til å styrte til Deichman for å låne så fort den dukker opp der.


Dobbel latte og et shot flørting til å ta med, takk

Et godt arbeidsmiljø er essensielt for at man skal trives på arbeidsplassen sin. For min del betyr et godt arbeidsmiljø blant annet hyggelige kolleger, en grei sjef, selvstendig jobbing, en pc som virker, en god stol, tilgang på vannkoker og helst grønne planter. Men det er særlig et moment, eller rettere sagt én person, som er viktig for at min arbeidsdag skal gå rundt på en relativt smertefri måte; kaffemannen.

Ved min forrige arbeidsplass lå det en Deli de Luca. I begynnelsen var jeg der bare et par ganger i uka, til slutt ble det hver dag. Hver dag ca kl 14 når blodsukkeret sank og enden på arbeidsdagen virket akkurat litt for langt unna, var det fint å kunne tusle ned på Deli og få min daglige dose latte, og ikke minst min daglige selvtillitspleie, servert av kaffemannen min. På Deli får man ikke oppleve ekte baristakunst, men latten deres er grei nok, særlig når den kjekke unge mannen bak disken alltid klarte å be om de 17 kronene på en måte som fikk meg til å bli varm i kinnene og anstrenge meg for ikke å fnise som en fjortis. Det skorter på baristaferdigheter på Deli, men det å få «Hei» og «Du skal ikke ha noe mer da?» til å virke som direkte flørting er en kunst det og. Jeg fikk aldri med meg hva han het, men han feilet aldri i å gi meg kaffe og vekslepenger med et skjelmsk smil og «Ha det bra» på sjarmerende stavangerdialekt. Så slo jeg opp med kaffemannen min. Eller verre, jeg slo ikke opp med ham en gang. Jeg stakk uten et ord, som den kaffetøsen jeg er, for å søke nye jaktmarker både hva jobb og kaffe angikk.

Nå har jeg avansert til å være universitetsansatt. Å jobbe på universitetet er en selsom opplevelse. Plutselig ser man systemet man har vært en del av i flere år fra baksiden. Man blir kjent med byråkratiet, historien, tradisjonene. Men det viktigste er at jeg har avansert fra Deli-kaffe til ekte kaffekunst. Jeg lurer på om det er en del av kvalitetsreformen, som vil at studentene skal jobbe mer på universitet. På Blinderen er det ihvertfall kaffebarer overalt. Det holder ikke med forelesere som skal gi bedre og tettere oppfølging, mer gruppearbeid og hyppigere innleveringer. Heltidsstudenten trenger baristaer som kan levere koffeinsjokk med stil og kvalitetspreg.

Jeg brukte litt tid på å orientere meg i kaffeflommen ved universitetet. Kantinekaffen i bygget mitt ble raskt avskrevet. En stund henvendte jeg meg til kaffebaren i Georg Sverdrups Hus som også huser Humanistisk og samfunnsvitenskapelig fakultetsbibliotek. Som det desidert fineste bygget på campus er det naturlig å bli dratt dit. Men jeg var utilfreds. Kaffen var godkjent, men betjeningen var kjølig. Kroppen ble varmet, men jeg savnet den søte rødmen i kinnene. Så fant jeg Antonio. Antonio er guds gave til mandagstrøtte, kaffetørste bibliotekarer. Antonio har snauklippet hår, trendy briller, sjarmerende aksent og et smil med et hint av sørligere strøk. Han tryller fram doble americanoer og doble latter til meg mens han synger med til den italienske operaen som strømmer ut i lokalet. Han smiler og spør hva jeg heter og ber meg si stopp mens han heller vann i americanoen min. Jeg tror jeg har fått fast kaffefølge igjen.

Jeg bruker ikke sukker i kaffen min, men jeg vil helst ha den servert med noen dråper søt selvbekreftelse. Takk.


Poesi mens vi puster 3

HÖSTENS DAGAR

Höstens dagar äro genomskinliga

och målade på skogens gyllne grund…

Höstens dagar le åt hela världen.

Det är så skönt att somna utan önskan,

mätt på blommorna och trött på grönskan,

med vinets röda krans vid huvudgärden…

Höstens dag har ingen längtan mer,

dess fingrar äro obevekligt kalla,

i sina drömmar överallt den ser,

hur vita flingor uopphörligt falla…

- Edith Södergran

fra samlingen Dikter (1916)


Mine tegnede forbilder

Mange mener på at tegneseriebransjen er dominert av menn og at de fleste tegneserier befolkes av sterke menn, mens damene mest er tilstede som pynt og «love interest». Jeg mener at de mange interessante damene er der hvis man bare ser etter. Jeg begynte å lese tegneserier da jeg var 4-5 år og har ikke hatt noen problemer med å finne kvinnelige rollemodeller å se opp til gjennom oppveksten. Derfor vil jeg gjerne presentere de fremste blant dem, i kronologisk rekkefølge.

NightfallNightfallElfquest, eller Alvefolket som den heter på norsk, har ene og alene skylden for at jeg ble hektet på tegneserier. Foreldrene mine leste den høyt for meg da jeg var i barnehagealder og jeg var fanatisk opptatt av disse alvene og deres eventyr. Min største drøm var å bli en alv og bo i et tre og ha en ulv som følgesvenn. Skarpegg, ulverytternes leder, var min stor helt. Den jeg identifiserte meg mest med av jentealvene var Skumring (Nightfall). Hun var en fryktløs jeger, Skarpeggs lojale venn og sammen med Røde Lanse som vel er stereotypien på myk mann.

modesty3.gifModesty Blaise – definitivt actionheltinne nummer en. Hun er tidligere krimdronning som nå kjemper det godes sak. Kunnskapsrik, streetwise, livsfarlig og sexy. Hard mot de harde og omsorgsfull ovenfor de snille og svake. Hun har mange elskere, men bare en livsledsager; hennes trofaste venn Willy Garvin. Hvem vil ikke være som Modesty?

Yoko Tsuno Yoko Tsuno – av japansk opprinnelse, utdannet elektroingeniør og bosatt i Frankrike. Sammen med sine venner Victor og Pol drar Yoko rundt i verden og ut i verdensrommet og opplever eventyr. Sylskarp intelligens, bein i nesa og alltid klar for å hjelpe venner i nød.

Storm Storm - Ororo aka Storm i X-men var også en stor favoritt. Ororo er en mutant som kontrollerer luftens elementer og dermed kan gjøre kule ting som å fly og skape storm. Dr. Xavier rekrutterte henne til X-Men som hun i senere ble leder av. Storms nære forhold til naturen, den kule klesstilen og hennes evne til å fly var hovedårsakene til at hun ble min yndling blant heltene i X-Men. (Og det må sies at Halle Berry ikke engang er nærheten av fylle rollen som Storm i X-Men-filmene. Fysj).

deathDeath – jeg var kanskje 16 da jeg oppdaget Neil Gaimans tegneserie om Death, storesøsteren til Sandman. Hun ble først introdusert som en karakter i Sandman, så fikk hun to egne album; The high cost of living og The time of your life. Som en av mange sortkledde piker trykket jeg Death til mitt entusiastiske unge bryst. Siden har hun fulgt meg som en trofast følgesvenn og oppmuntrer. Hver gang jeg har følt meg motløs ovenfor livet har jeg kunnet sette meg ned med The high cost of living, og hver gang ville jeg føle meg bedre. Deaths humor, sjarm, kjærlighet til alle mennesker og ikke minst hennes livsfilosofi ville uten feil få meg til å slutte å føle at min eksistens var fullstendig meningsløs. Nå som jeg er eldre og betraktelig mer fargerik i klesveien er Death fortsatt en karakter jeg etterstreber å likne.


Twisted little star

Etter å ha følt meg litt sjuskete på hodet en stund fikk jeg idag endelig kommet meg til frisøren. Håret ble bleket enda noen nyanser lysere og klippet i en lett asymmetrisk sveis. Når frisøren er ferdig med å føne og style tar jeg en titt i speilet, og hva ser jeg? En Bertine Zetlitz-lookalike. Bare litt mer kinnbein og litt mer foruroligende øyne (samt et mye større klesbudsjett) så er jeg der. Jeg kommer definitivt tilbake til den frisørsalongen.


Høstmusikk vol. 2

De siste dagene har det blitt kaldere. Plutselig legger jeg merke til at bjørketreet foran huset mitt skifter farge. Jeg har sluttet å ha vinduet åpent hele tiden og har begynt å finne fram ulltøyet. Jeg har lurt på å strikke nye pulsvarmere i mykt grått garn. Jeg skal kjøpe ny krydderte, kanskje noe med kanel og eple. Jeg skal gå turer og lukte på høsten.

1 Great Lake Swimmers – Your Rocky Spine

2 Okkervil River – Our Life Is Not A Movie

3 Lykke Li – Little Bit

4 Martha Wainwright – When The Day Is Short

5 Loretta Lynn – Miss Being Mrs


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 283 andre følgere