Monthly Archives: april 2008

Where is my mind?

Veldig mange forbinder nok i likhet med meg sangen «Where is my mind» av Pixies med sluttscenen i Fight Club der Edward Norton og Helena Bonham-Carter står og ser på skyskrapere som raser sammen. På YouTube har det nå dukket opp en video som gir nye og ganske uvante assosiasjoner til denne sangen. Det er ballettdansere som opptrer til tonene av nettopp «Where is my mind». Det ser ut som en forestilling satt opp på en ballettskole eller noe lignende. Jeg synes i hvertfall at de søte og ganske unge dansernes grasiøse bevegelser danner en fin kontrast til det røffe uttrykket til Pixies. Jeg liker både Pixies og ballett, men hadde aldri trodd at jeg ville få oppleve dem begge samtidig.


Seksuelle klisjeer

I går var det verdens bokdag så selvsagt måtte jeg ut og gjøre noe litterært. Jeg endte opp på forfatterdebutantaften på Mono. Jeg synes det er svært varierende hvor mye jeg får ut av Forfattersentrums arrangementer på Mono og slik var det i går også. Kvalitetsnivået på gårsdagens debutanter var også svært varierende, men dette er ikke en anmeldelse, jeg vil heller si noe om tankene som oppstod etter å ha hørt den ene debutanten.

Hedda H. Robertsen (født 1987) debuterer med den erotiske romanen Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Dette er omtalen Tiden Forlag har på nettsiden sin:

«Alba er 19 år og arbeider i en bokhandel i en liten by i Norge. Det nærmer seg jul og butikken fylles av kunder. Men det er bare én Alba har øyne for, en mann i førtiårene fra København. Hun kaller ham Mads Mikkelsen og forelsker seg. Hun kler seg opp for ham, velger parfyme og sminke i håp om at han skal få øye på henne i løpet av de korte samtalene over disken. Inni henne, derimot, lever hun allerede et rikt liv med ham. For Alba gjør Mads Mikkelsen til gjenstand for sine erotiske fantasier, som bare blir sterkere og sterkere. Til slutt griper fantasiene inn i Albas liv på en slik måte at de ikke lar seg skille fra hverandre. For hva er mest virkelig? Hvilket liv er det mest sanne?»

Det første utdraget Robertsen leste var en fantasi Alba har om å ha sex med Mads Mikkelsen i en teatergarderobe. Etter en liten stund tok jeg meg selv i begynne å fnise. Ikke «å så pinlig hun sa pikk»-fnising, men «å herregud så klisje har hun lest mye husmorporno»-fnising. Dermed begynte tankene mine å spinne rundt spørsmålet om det er mulig å beskrive sex uten å henfalle til klisjeer. Nå skal det sies at min kjennskap til erotisk litteratur er ganske begrenset. Den stopper liksom ved Sagaen om Isfolket-bøkene jeg leste som 12-åring. Jeg har prøvd å ransake hjernen min om jeg har lest noe særlig av bøker med interessante sex-skildringer. Bøker som Uten en tråd og Sangen om den røde rubin dukker opp i minnebanken, men jeg kan ikke huske at de gjorde noe særlig inntrykk på meg. Det er jo ikke det at folk i bøker jeg leser ikke har sex. Men den blir sjelden eksplisitt beskrevet. Kanskje er det fordi sexen jo ikke er så viktig i handlingen, man kan godt bare hoppe raskt videre i plotet. Kanskje er noen forfattere rett og slett litt blyge og tenker at bestemoren deres jo kanskje vil lese boka ders. Tanken som slo meg mest da jeg satt på Mono var at grunnen til at mange unngår å skrive om sex er at det er ganske vanskelig å skildre seksualakten på en god og interessant måte. Som en bekjent av meg sa etter å ha prøvd å skrive en erotisk historie for et herreblad, noe han trodde ville bli lett-tjente penger; «Etter noen avsnitt måtte jeg gi opp. Jeg slapp opp for adjektiver».

Hvordan skal man skrive om sex på en måte som har høy litterærkvalitet? Altså på en måte som ikke høres ut som gjengivelse av husmorporno og heller ikke blir altfor fylt av blomstrete klisjeer? Eller er det slik at sexscenerer noe såpass enkelt at det er grenser for hva som kan sies om det og hvor mange måter man kan si det på? Finnes det i såfall måter å fornye disse klisjeene på? En tanke som har slått meg i ettertid angående Skutt i filler av Mads Mikkelsen er at det boka forteller om er Albas fantasier. Denne sexscenene er ikke noe som virkelig skjer. Kanskje har forfatteren latt Albas fantasi utarte som en typisk erotisk novelle i et tvilsomt magasin fordi Alba fantaserer om å leve ut nettopp en slik klisjefantasi som man finner i ukebladerotikken. I såfall er det jo et bevisst litterært grep og ikke mangel på evne til å tenke nytt innen erotisk skildring fra forfatterens side.

For i det jeg var i nærheten av å fnise bort hele denne boka så leste Robertsen to andre utdrag og her begynte jeg å ane litterære kvaliteter. Robertsen sier hun blant annet er inspirert av franske klassikere som Historien om O. Denne har vært på leselista mi lenge. Kanskje er det dit jeg må gå for å få svaret på om litteratur som i høy grad omhandler erotikk også kan tilfredstille sansen for det høylitterære. Historien om O og Venus i pels flyttes opp på leselista og etterpå kan jeg ta en ny titt på Skutt i filler av Mads Mikkelsen.


På toppen av tabellen

Mange har harselert med sportstilhengere som sitter på rumpa i sofaen med ølen i hånda og hyler om at utøverne på tv-skjermen må raska på. Men jeg vil nå si, etter å akkurat ha sett Fredrikstad slå Bodø-Glimt 2-0 på hjemmebane, at å være fotballsupporter er skikkelig slitsomt. At dette gjelder for tilhengere av andre sporter er mye mulig, men ettersom jeg mener at fotball er den eneste idretten det er verdt å se på vil jeg her fokusere på den edle sporten som innebærer vakker grønn plen, 22 menn og en rund lærkule.

Å være fotballsupporter er rett og slett en tøff jobb. Først er det det psykiske presset. Nervene før kampen, undringen, kalkulasjonen av odds, den frenetiske skummingen av fotballsidene til diverse nettaviser for å finne spådommer angående den forestående prøven. Mageknip, uregelmessig puls, rastløshet og svetting er klare tegn på at det nærmer seg seriekamp. Løsningen er selvsagt å ta på seg lykketruse/skjerf/sko/lue/sokker, jekke en øl (desverre ikke alltid mulig) og brøle taktfaste kamprop for å få en følelse av kontroll og slik gjenvinne fatningen.

Det er uten tvil slitsomt å løpe rundt på en bane i 90 minutter. Men det er langt i fra noen tur i parken å sitte på tribunen/sofaen/barkrakken heller. I løpet av en kamp er det så mye roping, klapping, synging, buing, hopping, tramping og vriing at man føler man vet hva gutta på banen sliter med. Å stadig sitte med hjertet i halsen i 90 minutter er også med på å gi følelsen av at fysikken blir presset mer enn hva sunt er. Men det er ikke bare hva man selv gjennomgår. Det er også empatien jeg har med de 11 mennene som løper der ute som gjør at jeg føler meg helt utslitt når dommeren blåser for siste gang

En fotballsupporters liv byr altså på mange prøvelser. Særlig når man har et rød-hvitt hjerte det står FFK på. Man vet aldri hva dette laget kan finne på å prestere på banen. Det er et fantastisk lag der, men å så lunefulle. En helg spiller de som serievinnere og den neste får man lyst til å spise opp supporterskjerfet i fortvilelse. Noen ganger, sånn som i dag, veksler man mellom disse to motpolene i en eneste kamp. Første omgang var et trist syn, men det bedret seg litt på slutten. Så kom andre omgang og ga oss spill med fart og to vakre mål. Fredrikstad leder tabellen. Jeg vet det ikke kan vare, men jeg skal nyte det til det fulle så lenge det varer.


Berlin Calling

Det har vært litt stille her på bloggen i det siste, og årsaken er at jeg har vært på tur med jobben til Berlin. Jeg kom hjem sent på søndag og var da så utmattet at jeg skulle ønske jeg hadde fått er par dager fri for å komme meg til hektene. Selv om jeg bare hadde fire hele dager i Berlin føltes det ut som om jeg var der mye lenger. Det kan nok ha noe med mengden informasjon og hendelser som intrådde i løpet av kort tid.

Jeg er altså forelsket i Berlin. Jeg vil tilbake. Så fort som mulig. Jeg vil ha kule barer med billig øl og spisesteder for vegetarianere overalt. Det eneste problemet ville være at med den enorme mengden fantastiske klesbutikker som finnes der hadde jeg vært nødt til å leve på knekkebrød og vann og lite annet…

Jeg er altså litt matt (men lykkelig) om dagen etter lange dager med gatevandring og sene kvelder på barer i Prenzlauer Berg og Krauzberg, men vil snart få fart på dette kreative lille hjørnet mitt igjen.


Armløs slår tilbake

Kjære…

Dette er en kjærlighetshistorie. Bruk litt tid på å venne deg til tanken før vi går videre. Da blir det enklere for alle. Det går fortere for meg å sette deg inn i situasjonen, og du kan slutte å tenke på andre ting, som du tenkte på før du begynte å lese.

Slik innleder Lisa Charlotte Baudouin Lie sin roman Armløs slår tilbake. Denne fantastiske boka kom ut i 2005 på Forlaget Oktober. Den var mitt første møte med Lie og jeg ble øyeblikkelig forført inn i hennes underlig drømmeunivers.

Historien i Armløs slår tilbake fortelles av Vanja, en ung og mildt sagt forstyrret kvinne. Hun møter Becca, blir stormende forelsket og starter et turbulent forhold blant annet basert på mye søvn, sex og dreping av naboens kjæledyr. Begge hovedpersonene har nok personlighetsforstyrrelser til å fylle en hel psykiatrisk avdeling. Derfor antar Vanjas fortelling en absurd og surrealistisk form. Vanjas prosjekt er å oppløse skillet mellom våkenhet og drøm. For henne er begge deler like virkelig. Sammen med Becca ønsker å hun å forme en psykose, en alternativ virkelighet. De lukker seg inne i Vanjas leilighet som blir deres univers, styrt av deres drømmer og tvangstanker.

Vi kan leke sammen. Vi kan drømme. Vi kan utvide mellomrommet i vår lille familie med mange flere tause deltagere. Nå kan vi for alvor begynne å innbille oss at vi ikke er de eneste som lider under interessen for tvangsutvidelse av den uelastiske horisonten, nye strukturer i dagene. Selv virkeligheten går over til slutt.

Kan ikke vente på at samfunnet skal tilpasse seg. Personlig virkelighet er virkelig nok. Og i hvertfall om du kan overbevise nok til å integrere andre. da blir for alvor en bærekraftig, delt psykose. Forsøk på fulltid.

Armløs slår tilbake er en mørk bok. Sex, blod, kroppsfunksjoner, selvmord og redsel for ensomhet er sentrale elementer. Men til tross for mørket er den også svært, svært morsom. Delvis fordi den er så absurd og delvis på grunn av forfatterens lek med språket.

Lisa Charlotte Baudouin Lie debuterte som poet i 2000 med diktsamlingen Forbausende få katastrofer som jeg har omtalt tidligere. I Armløs slår tilbake har hun bevart det poetiske språket. Mange av avsnittene i boken kan leses som frittstående dikt. Språket er flytende og suggererende, malende og absurd. Til tross for det groteske innholdet gjør denne fantasirike leken med språket boka til en nytelse å lese.

Og Becca, partneren min, hadde en forkjærlighet for å fly ut av vinduet i øverste etasje, viste det seg, men hun kom ikke på tv. Joggeskoen ble funnet en halv meter unna. Røde, surklende. Hun var ikke viktig nok. Sønderslått, eller sprø nok. Der tok de feil. Øynene ble hengende igjen lenge etter, fastfrosset i hud og revnende asfalt. Og edderkoppene i håretkravlet inn og ut som i en sjø, i en hvit måne på asfalten.

Hva handler så romanen om? Kanskje er det redselen for verden eller livet generelt. Hovedpersonene er livredde for å være ensomme. Men enda større er redselen for å bli sittende fast i det etablerte. De gjør ingenting for å prøve å skape seg en trygg og stabil tilværelse. Når Vanja føler at ting går den veien velger hun heller å bryte opp fra alt. På et vis kan karakterene se ut som om de bevisst oppsøker smerten, fordi den er bedre enn en nummen tilfredshet. I Armløs slår tilbake er det lov til å søke det stygge, det groteske og det vonde. Som Vanja sier: ”Stygge mennesker er mer tiltrekkende enn pene.” Boka gjør opprør mot alt vi blir fortalt er viktig og riktig. Her er det ikke jakten på lykken som er målet for mennesket, men jakten på å føle så mye som mulig. Hva det enn måtte være.

Denne romanen er et deilig dypdykk ned i de mørkere regionene i menneskesinnet. Herlig fritt for moral og pekefingre. Man ler og grøsser om hverandre i skrekkblandet fryd. Noen ganger er det rensende å kunne kjenne seg litt skitten…


Vår på ordentlig lizm

Vår, tralalala, vår osv.. for å sitere Lars Lillo Stenberg

Jeg er litt rastløs i hodet mitt om dagen. Konsentrasjonen er ikke på topp og det gjenspeiler seg litt her på bloggen. Jeg har ikke helt roen som skal til for å sette seg ned og skrive et ordentlig stykke tekst. Så nå blir det litt vimseblogging i stedet. Jeg vil for eksempel hive meg på bølgen av alle de som maser om at nå er det vår. Helga som var beviser det. På lørdag ble jeg dratt med ut på hytta for å gjøre den klar for sommeren. Sammen med en del av den øvrige familie feide jeg ut biller og edderkopper og skrubbet rekkverk fri for grønske. Med en våghalsethet en trapesartist verdig, klatret jeg opp på stige inne i en busk for å vaske glassrutene som er satt opp foran terrassen for å hindre at nordavinden kommer og tar oss når vi sitter ute med kaffe og kryssord, selv på de litt kjølige dagene. Det var fint å være på hytta igjen. Sol var det og. Lukta av sjø og tang var på plass og plantet tanker om sommer i hodet mitt. Et bedrag ettersom jeg måtte ha både skjerf og hette på der jeg gikk og snuste inn Oslofjorden, mens jeg prøvde å befri den ene verandaen fra konglenes invasjon.

Mine illusjoner om vår som snart blir sommer regnet og blåste bort på søndag. Jeg fikk trøst i et annet sikkert vårtegn; sesongens første hjemmekamp på Fredrikstad Stadion. At man må ha ullundertøy og alle supporterskjerfene sine surret rundt hals og hodet gjør ingenting når man kan stå og brøle og synge i kor, og når FFK i tillegg scorer og vinner så er alt bra og varmen sprer seg i kroppen.

En annen årsak til rastløsheten i disse dager er at jeg skal reise. I morgen drar jeg til Berlin. Riktignok bare for fem dager, men jeg får en snev av reisefeber likevel. Jeg har ikke vært i Berlin på ti år og gleder meg veldig. Forhåpentligvis vil det dukke opp noen fine reportasjer fra turen her i neste uke. I anledning Berlin-tur vil jeg dele et stykke tysk kultur, et dikt av Bertolt Brecht.

DET VIL JEG SI
Jeg har spurt meg selv: hvorfor snakke med dere?
Dere kjøper kunnskap for å selge kunnskap.
Dere vil ha tak i billig kunnskap
som dere kan selge dyrere. Hva skal dere med
kunnskap som er mot kjøp og salg?

Det dere vil er å seire. Hva skal dere med
kunnskap som er mot de seirende?
Det dere vil er: ikke å bli undertrykt.
Det dere vil er: å undertrykke.
Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang.

Dere adlyder alle som lover dere
at dere skal få befale.
Dere ofrer alt for at ofre skal finne sted.
Jeg har spurt meg selv: Hva kan jeg si dere?
Jeg har tenkt: det vil jeg si dere.


Do you ever want to be an artist?

cat and girl

For bilde i full størrelse klikk her


Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 285 andre følgere