Da jeg oppdaget webcomixen Something Positive for en tid tilbake ble den fort en av mine favoritter. Den er fantastisk drøy og grov og holder et høyt misantropisk nivå. Selv om jeg synes den er utrolig morsom en den også så negativ at jeg må ta små pauser fra den innimellom for å ikke ende opp som like kynisk og elendig som karakterene i serien. Derfor er jeg ennå ikke up to date, men holder på å pløye meg gjennom 2005 i arkivet. En stund nå har det også vært litt vel mye tristesse og ikke fullt så mye humor. Derfor satte jeg ekstra pris på siden jeg kom over i dag. Jeg satt ganske så trøtt og miserabel i skranken på biblioteket og lurte på om noen ville merke det hvis jeg bare la meg ned bak skranken for å ta en liten lur da jeg bestemte meg for å lese Something Postive for å styrke meg gjennom resten av vakta. Plutselig måtte jeg konsentrere meg for å ikke bryte ut i høy latter og forstyrre de stakkars små eksamensengstelige podene. Hva gjorde egentlige bibliotekarer under skrankevakter før internett? Jeg tør ikke tenke på det engang..
Se denne siden i full størrelse her.
Men PLUTSELIG skjer det et eller annet som får en til å grine som en baby også. Sprø serie sånn sett.
Leser du QC også?
jepp, SP bringer fram mange rare følelser..
Selvsagt leser jeg QC også! tror faktisk det er min favorittwebcomic. Det er andre som er bedre sånn kreativt sett (xkcd er fx helt genial), men det er den jeg koser meg mest med. Da jeg begynte å lese QC for første gang og kom up to date ble jeg så fortvilet over at jeg nå bare fikk en side om dagen så jeg begynte å lese den starten igjen. Føkk VG, dagen min er ikke det samme uten QC.