Månedlig arkiv: mars 2008

RIP Brandon Lee 1965-1993


Søt plastkunst

Nettstedet The Wooster Collective er dedikert til å vise bilder av gatekunst fra alle verdens hjørner. Når noen sier gatekunst tenker i hvertfall jeg først og fremst på forskjellige former for grafitti. På denne siden kan man derimot se at gatekunst kan være så mangt. Et eksempel er kunstneren Joshua Allen Harris, som lager små dyr ut av forkastede plastposer og binder dem fast over luftluker over t-banen, slik at når t-banen kjører under blir posene fylt med luft og dyret våkner til liv på gata.

gatekunst

Om dette kunstverket er en kommentar til plastposens rolle i miljøproblemene eller om det skal bety at plastposen er en fin ting som kan brukes til så mangt, eller om disse søte dyrene bare skal live opp bybildet vites ikke. Fine er de iallefall.

I denne videon kalt «Air Zoo» kan du se et annet av Harris’ plastposeprosjekter.


I melankoliens vold

Alt dette snakket om emo og melankoli har fått meg til å tenke tilbake på mine tenåringsdager. Hvorfor er man som 17-åring fanatisk opptatt av å sitte i timevis i et mørkt rom og høre på sanger om kjærlightssorg og død? Også bøkene. Bjørneboe, Dostojevskij, Camus, Sylvia Plath, Baudelaire og Emily Dickinson ble lest med en intensitet jeg i ettertid finner nesten skremmende. Jeg leste alle The Cure sine tekster med innlevelse og var overbevist om at hver eneste sang var en perfekt refleksjon av mitt eget indre.

Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.

Kanskje er man som ung spesielt fascinert av melankolien fordi man nettopp har begynt å oppdage disse tankene rundt mening, mangel på mening og det forgjengelig ved alt. Når du er ung er alt så intenst, du føler alt så sterkt alltid. Du er overbevist om den du er så forelsket i vil du elske alltid, bestevennene vil alltid være bestevenner. Samtidig er ethvert nederlag en liten apokalypse, ingen blir så dødelig såret som en tenåring. Når du har den første store kjærlighetssorgen sier du at nå dør du. Og det er ikke en overdrivelse, det føles virkelig slik. Det er her mange tyr til kreativiteten. Man skriver og skriver, dikt, brev, en roman, sangtekster, sitter i timesvis med gitaren på fanget og prøver å finne nøyaktig den riktige tonen som skal si alt om hvordan du har det inni sjelen din. Litteraturviter og psykoanalytiker Julia Kristeva har skrevet boka Sort Sol som nettopp handler om hvordan melankolien stimulerer til kreativitet. Hun sier blant annet at kreativiten oppstår fordi vi har en følelse av tap. Å skape mening med tegn er et forsøk på å erstatte det tapte objektet, for slik å fylle tomrommet vi har inni oss.

Nå som jeg er eldre hører jeg fortsatt på mye av den samme musikken, men den snakker ikke lenger til meg på samme måte som før. Noen ganger tar jeg meg selv i savne intensiten i inntrykkene jeg fikk tidligere. Men så husker jeg alt dramaet og alt det selvhøytidelige alvoret som hører ungdommen til. Så setter jeg på den siste plata til Deerhoof og tenker at det er greit å være glad og ta litt lett på ting også. I cd-hylla står det 19 album med The Cure, klare for å tas fram når jeg føler for å vandre på den mørke siden.

For å hylle melankolien har jeg valgt ut fem sanger som er blant mine favoritter innen denne sjangeren.

1 The Smiths – There’s a light that never goes out

Dette er etter min mening den mest perfekte popsangen noensinne skrevet.

2 The Cure – Cold

Låta «Cold»er fra The Cures mest dystre og beste album, Pornography.

3. Jesus and Mary Chain – Nine Million Rainy Days

Noen mener at JMC ble kommers med albumet Darklands. Disse menneskene kan gå i skammekroken. Darklands inneholder fantastisk vakre og melankolske låter, dette er min favoritt blant dem.

4. Siouxie and the banshees – Spellbound

Siouxie Sioux, den tøffeste dama i hele post-punk/goth-klassen

5. Bauhaus – In the flat field

Melankolske, skremmende, morsomme. Du vet aldri helt hvor du har Bauhaus.


You’re just too good to be true

Jeg føler at jeg må ønske blogland god helg med noe litt mer positivt enn forrige post. Derfor gir jeg dere en scene fra en av mine favorittfilmer. Det er Heath Ledger som synger You’re just too good to be true i klassikeren 10 things I hate about you. Jeg har sett den filmen så mange ganger og den er like bra hver gang. Nå har denne filmen desverre blitt preget av sorgen over at Heath Ledger er død. Jeg hadde ikke trodd at døden til et vilt fremmed menneske skulle berøre meg så mye, men jeg ble seriøst på gråten da jeg hørte at Heath var borte. Men nå må jeg slutte å skrive før jeg blir helt emo ;). Nyt denne utrolig søte scenen og den flotte sangen. God helg folkens.


Hatbølge mot emoer

Daniel Hernandez er en skribent bosatt i Mexico City og forfatter av bloggen Intersections. I det siste har bloggen hans fortalt om voldelige hatbølger mot ungdommer som er en del av emo-kulturen. Siden begynnelsen av mars har en anti-emobevegelse spredd seg over Mexico. Det har vært tilfeller der store gjenger med ungdommer rett og slett har gått på jakt etter emoer de kan banke opp. I det ene tilfelle bestod anti-emoene av punkere og rockabillier. Hernandez forteller detaljert om dette i en post. I følge bloggen Uncovering Mexico finnes det nettsider der anti-emoer organiserer seg og hvor en skal ha uttalt “I HATE EMOS!!! They are not even people, they are so stupid, they cry over meaningless things… My school is infested with them, I want to kill them all!” (oversatt fra spansk).

emo-boy

Så hva er årsaken til at mange har så mye imot emoer? De fleste synes emoer er teite, men er de egentlig så mye verre enn mange andre grupper innen ungdomskultur? De fleste grupper som skiller seg ut på en eller annen måte, om de så er emoer, punkere eller berter, er ganske lett å gjøre narr av og parodiere. Jeg synes nesten det er litt teit å gjøre narr av emoer, litt smålig, nettopp fordi det er for lett å gjøre. På en annen side har jeg ikke tatt det så tungt at emoer er utsatt for mye hån. Jeg tviler på at de bryr seg og noe må de jo ha å deppe over. Ingenting styrker en «opprørs»kultur mer enn at alle er i mot dem. Men når denne motstanden begynner å anta voldelige former er det grunn til å bli bekymret. Selv om vi er et stykke unna meksikanske tilstander her i Norge er mange aggressive mot emoer. Da min venninne skulle arrangere «emo-kveld» på fritidsklubben hvor hun jobber, ble plakatene for arrangementet revet ned og mange av ungdommene i miljøet rundt klubben ga ganske voldsomt uttrykk for at de mislikte emoer. Emo-kvelden gikk likevel fredelig for seg og var hyggelig for de som ville være der.

At emoer er blitt så upopulære er Norge er egentlig rart. Vi er et land kjent for å være melankolske. Artister som Tom Mcrae, Damien Rice og Leonard Cohen har en suksess her som er betrakelig større enn på fx det amerikanske markedet. I et land hvor mange mener at toppen av lykke er å gå alene på vidda for så å lese Markens grøde på hytta si har man en større toleranse for at folk er litt sære. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da jeg på amerikansk tv og film så hvor utstøtte gothere og andre alterantive var på high school. Da jeg gikk på videregående (på det søte 90-tallet) gikk jeg med svart eyeliner, svarte blonder og fløyel hver dag og ingen brydde seg. Jeg var god venn med selv de streiteste i klassen min. At emoene har fått mye motbør i USA er lettere å forstå. I USA blir alle lært opp til å tenke at de er best, de er unike og spesielle og de skal prestere. USA er landet hvor beskjedenhet er langt fra noen dyd. Ekte amerikanere er alltid smilende og optimistiske, klare til å knuse all konurranse for å oppnå the american dream. Det en ekte amerikaner ikke gjør er å være mutt og asosial og poste videoer på YouTube hvor du forteller om hvor fælt du har det og hvordan bare det å høre på trist, men aggressiv musikk er det eneste som holder deg oppe. Å være emo strider rett og slett i mot «the american way».

Hva så med Mexico? Uten å vite skrekkelig mye om meksikansk kultur har jeg et par teorier. For det første er Mexico mye preget av fattigdom og sosiale problemer. Med et slikt perspektiv virker det kanskje rett og slett dekadent å sette seg ned og sippe over kjærlighetssorg og fremmedgjorthet når du burde konsentrere deg om å skape en bedre framtid for deg og familien din. For det andre er Mexico som andre latino-land svært preget av macho-kultur. Emoer sikter ofte mot en svært androgyn look. Gutter og jenter har like hårfrisyrer, klær og sminke. Dette i tillegg til at guttene gjør lite maskuline ting som å sippe over hva det måtte være, faller neppe i god jord i et samfunn som har svært bestemte oppfatninger av hva som er maskulint. Emoene trigger nok homofobi-refleksen hos mange latino-machos.

I tillegg til de streite og de homofobe har emoene klart å erte på seg andre alternative grupper som punkere og gothere som synes at emoene stjeler fra kulturen deres og undergraver den. Det kan virke som det er dette, kombinert med en egen gjengkultur som har satt i gang de litt ekstreme reaksjonene i Mexico.

Jeg personlig synes egentlig emoer er litt søte. De får meg til å mimre tilbake til da jeg gikk på vidergående og min mor fortvilte over at jeg insistere på å gå i svarte klær og militærstøvler selv når vi skulle på stranda. Veldig mye av min tid gikk med på å farge håret svart, høre på The Cure og Nick Cave og lese Sandman under stearinlys. Det som har irritert meg betrakelig mer enn emoer er små fjortis-gothere som løper rundt med Emily Strange og Nightmare Before Christmas-klær. De kaller seg gothere uten å ane hvem Sisters of Mercy, Christian Death eller Fields of the Nephilim er. Fy skamme seg. For dem er goth bare estetikk, de er totalt ignorante ovenfor resten av goth-kulturen. Derfor ble jeg egentlig glad da emo-kulturen oppstod, nå hadde nye generasjoner av melankolske ungdommer sin egen kultur hvor de forhåpentligvis kunne navnene på relevante band.


Tre gleder i en liten kasse

Jeg tror at til tross for at de fleste av oss har omfavnet moderne teknologis kommunikasjonsmidler; epost, msn, facebook osv, så elsker vi alle å få post. God gammeldags snailmail, brev fra bestemor som har håndskrift du må myse litt for å tyde, kort fra fjerne strøk med falmede kanter og fremmede frimerker, og best av alt, pakker. Når jeg får pakker i posten er det stort sett ting jeg har bestilt selv på nettet, likevel føler jeg et lite snev at julaften hver gang jeg åpner postkassa og det er en liten lapp der som sier at jeg må dra på postkontoret.

Kanskje er det fordi det har blitt sjelden vare at det å få post føles litt ekstra stas. Det er ikke ofte det dukker opp noe spennende i den grønne lille boksen som henger i oppgangen vår. Heldigvis, takket være nettbank og avtalegiro er det ikke så ofte at det dukker opp noe kjedelig i den heller. Stor var derfor min overraskelse da jeg åpnet postkassa i dag og fant ikke mindre enn tre brev adressert til meg. Hver av dem var i seg selv en stor glede på hver sin måte.

Det første brevet var et kort som fortalte meg at min eldste kusine og samboeren hennes skal gifte seg i august og at jeg og min kjære er invitert. Kusinen min er det eneste søskenbarnet jeg har som er eldre enn meg (1,5 år) og ettersom vi alltid har hatt et godt forhold og jeg ikke har noen eldre søsken føles hun litt som storesøsteren jeg aldri hadde. Hun og forloveden fikk en nydelig datter i sommer og jeg har sett fram til at de skulle gifte seg. Jeg elsker å gå i brylluper, ikke bare fordi det ofte innebærer gratis alkohol, men fordi jeg kan grine hemingsløst og være så sentimental jeg bare vil uten at noen synes jeg er rar.

Det andre brevet var fra Billettservice og inneholdt billettene jeg har bestilt til meg, moren min og stefaren min. Nå har jeg håndfast bevis på at vi alle tre skal se Leonard Cohen på Bislett Stadion 1. juli. Ettersom moren min var den som introduserte meg for Cohen føles det passende at vi går på denne konserten sammen. Jeg aner at dette kan bli nok en anledning til å grine. Tror jeg kommer til å miste kontroll over tårekanalene så fort han setter i gang med «Dance me till the end of love» eller «Take this waltz». Cohen er godt over 70 nå, men jeg har full tiltro til at han fortsatt kan få en dame til å bli ganske så mo i knærne.

Det tredje kortet var fra min tante og onkel som jeg ikke har sett eller snakket med på nesten ett år. De takket meg for julekortet jeg hadde sendt dem og fortalte litt om hvordan det går med deres del av familien. Kortet oppfordret videre til at jeg måtte komme på besøk og at vi snart burde møtes i anledning farmors bursdag. Bursdag er alltid en strålende anledning til å endelig få sett og spist kake sammen med den familien du ikke treffer i det daglige.

Takk til familien min og til postvesenet for å ha gjort dette til en fin dag. :)

Post Post


Something positive

Da jeg oppdaget webcomixen Something Positive for en tid tilbake ble den fort en av mine favoritter. Den er fantastisk drøy og grov og holder et høyt misantropisk nivå. Selv om jeg synes den er utrolig morsom en den også så negativ at jeg må ta små pauser fra den innimellom for å ikke ende opp som like kynisk og elendig som karakterene i serien. Derfor er jeg ennå ikke up to date, men holder på å pløye meg gjennom 2005 i arkivet. En stund nå har det også vært litt vel mye tristesse og ikke fullt så mye humor. Derfor satte jeg ekstra pris på siden jeg kom over i dag. Jeg satt ganske så trøtt og miserabel i skranken på biblioteket og lurte på om noen ville merke det hvis jeg bare la meg ned bak skranken for å ta en liten lur da jeg bestemte meg for å lese Something Postive for å styrke meg gjennom resten av vakta. Plutselig måtte jeg konsentrere meg for å ikke bryte ut i høy latter og forstyrre de stakkars små eksamensengstelige podene. Hva gjorde egentlige bibliotekarer under skrankevakter før internett? Jeg tør ikke tenke på det engang..

merm.gif

Se denne siden i full størrelse her.


Søteste ever

Hva er søtere enn en kattunge? Jo, en kattunge med pels som staver ut en beskjed om kjærlighet. Dette lille pelsnurket fra California har et mønster som ser ut til å si I hjerte punktum, som i «I Love Dot». Dette er ekstra søtt da pusemoren heter Dottie. Se video av verdens søteste pus her.

_assetpool_images_08324194532_kitty-love1-185.jpg


Gratis tur til South Park

Da jeg gikk i tredjeklasse på videregående var absolutt alle hekta på South Park. Jeg ble kjent med serien da broren til en kamerat kom hjem fra utlandet med første sesong på vhs. Vi satt på gulvet i stua hans og lo så vi grein av kuer, analprober og hemningsløs banning. Og plutselig ble dette vist på NRK! Hver dag etter en ny epsiode var South Park det store samtaleemnet på skolen. Dette var jo en stund før YouTube, men vi fikk lastet ned lydspor fra de kuleste epsiodene som vi hørte på i friminuttene om og om igjen.

Matt Stone og Trey Parker har vært kontroversielle fra dag en. Og nå har de tatt nok en kontroversiell avgjørelse. Nedlasting og rettigheter blir jo diskutert overalt for tida. South Park-gutta sin løsning er å legge ut alle epsiodene fra alle 12 sesongene på nettet for gratis streaming. Dette er hva Matt Stone hadde å si om saken til Boing Boing:

Every South Park episode and billions of clips have been online for years on YouTube or BitTorrent (…) we’ve always loved the fact that more people in more places could see our little show. The new website just makes it easier for people to see and share South Park.

Eventually every episode and clip will be available everywhere in the world. There is a tangle of contracts that Comedy Central has with different cable companies and territories that are preventing us from that right now. But hopefully it won’t be long.

Basically, we just got really sick of having to download our own show illegally all the time. So we gave ourselves a legal alternative.

Jeg ble etterhvert litt lei av South Park og har ikke sett showet på en del år. Likevel synes jeg dette var en utrolig bra nyhet ettersom jeg nå enkelt kan se mine favorittepisoder fra de tidlige sesongene ved å gå inn på http://www.southparkstudios.com/

Her er et klipp fra episoden «Chickenlover» fra sesong 2. Dette er Cartman på sitt beste. «Respect my authority!!!»


Kjærlighet og blå piller

blue pills

Du blir endelig ordentlig kjent med en person som har vært en bekjent i en rekke år. Det viser seg at dere er tiltrukket av hverandre og liker hverandre svært godt. Dere begynner å date, ting blir mer seriøst, alt virker som det går din vei. Så under en romantisk middag hjemme hos deg ser du at din utkårede er litt utilpass. Det er åpenbart noe vedkommende vil fortelle deg, noe vanskelig. Du blåser av disse kvalene, dere elsker hverandre, det er ingenting du ikke vil takle, ingenting vil endre din kjærlighet. Så ser daten din deg i øynene og forteller at både hun og den tre år gamle sønnen hennes har hiv. Hva gjør du nå?

Dette var scenarioet serieskaper Frederik Peeters plutselig befant seg i. I den selvbiografiske tegneserien Blue Pills – a positive love story forteller han om hvordan han ble kjent med Cati og hvordan han taklet hennes og sønnens sykdom. At noen klarer å lage en feel good-historie om hiv er ganske bra gjort, og det er nettopp det Blue Pills er. Uten å bagatellisere den tragedien en hiv-diagnose er, klarer Peeters å skildre hvordan hans forhold til Cati og sønnen utvikler seg på en usentimental måte. Det er mye trishet og angst i fortellingen; Catis sorg over sønnens sykdom, panikken de opplever da kondomen sprekker en gang de har sex. Men troen på den kjærligheten de føler for hverandre og et møte med en lege som forteller dem at en hiv-diagnose faktisk ikke er slutten på alt får dem videre i livet forbi sykdommen.

På mange måter er Blue Pills historien om utfordringene til et vanlig ungt par som må finne ut ting som hvordan de vil leve sammen og hvordan den nye mannen skal få et fungerende forhold til sønnen hun har fra før. Men med hiv-viruset i bildet får alt en mer alvorlig tone og man får problemer som «Når skal vi fortelle foreldrene dine at den nye samboeren din er hiv-postiv?» Det er mye angst og uvitenhet knyttet til hiv og aids, og de som er smittet lider ofte av skam og av redselen for at folk skal trekke seg bort når de får vite om sykdommen. Blue Pills er på mange måter opplysende om hvordan det er å leve med hiv. I vestlige land hvor man har tilgang på de rette medisinene er hiv langt i fra en dødsdom. Folk kan leve godt i mange år og så lenge man er nøye med å overvåke virusets aktivitet i kroppen kan kvinner med hiv ha sex uten kondom uten å smitte partneren sin og til og med føde barn uten hiv (dette er IKKE en oppfordring til å slomse med kondombruken, bare så det er sagt).

Blue Pills er jordnær og reflekterende fortelling om å bli forelsket i en som er hiv-positiv. Den handler om å komme over sin egen angst for å kunne være der for den du er glad i og om å la kjærligheten vinne over sykdom og usikkerhet. Alt dette blir formidlet på en nøktern og tidvis morsom måte. Dette er nettopp hva undertittelen sier at det er; a positive love story.

Frederik Peeters er en sveitsisk serieskaper. Han ble født i 1974 og bor i Geneve med sin samboer, hennes sønn og deres lille datter. Han har fått mye anerkjennelse for sine arbeider i Europa og har vunnet en rekke priser. Blue Pills er den første boka hans som er oversatt fra fransk til engelsk.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 283 andre følgere