Blant bandene som er booket til diverse festivaler rundt om i landet har det ikke vært så mange jeg tenkt at jeg bare måtte se. Helt til jeg så at Oslo Live har klart å huke tak i Echo and the Bunnymen. At disse heltene innen post-punk skulle spille midt i Oslo med en billettpris på latterlige 99 kroner virket helt utrolig.
Så i går vandret jeg mot Kontraskjæret. Først fikk jeg med meg DeLillos som oppvarming, også en meget hyggelig opplevelse. Kaninmennene fra Liverpool spilte sist på kvelden, da sola hadde forsvunnet bak et tre og temperaturen ble litt mindre brennende. Det ble en strålende konsert. Jeg ble minnet på at post-punk fortsatt er sjangeren med mest plass i hjertet mitt. Det hørtes et ekko fra de gode tidene på 80-tallet, men et veldig tydelig og høyst levende et. Et ekko som ga en lyst til å smile og danse og senere gå hjem og finne fram gammel vinyl og danse videre.
Først en video fra nyere tid. “Lips Like Sugar” var en av låtene de spilte mot slutten i går.
Så en klassiker fra 80-tallet, “Killing Moon” (antakelig kjent for mange fra soundtracket til Donnie Darko).
For litt siden hadde jeg gleden av å endelig få lese den norske fantasyromanen Song for Eirabu av Kristine Tofte. Vi er mange som har gledet oss til denne boka og som har fulgt Kristine aka Avil sin skriveprosess på bloggen hennes. Før boka kom ut fikk jeg vært på opplesning av boka på Mono og på lanseringsfesten på Den Gode Café. Begge festlige begivenheter, særlig ettersom så mange kjente fra bloggmiljøet dukket opp. Gleden og forventningene angående boka steg stadig.
Og endelig fikk jeg boka i posten og kunne stille min nysgjerrighet. Jeg avskyr anmeldelser som bruker masse plasse på å ramse opp handlingen i bøker, så kort handler det om de to søstrene Ragna og Berghitte, utvalgte av skjebnen til å spille avgjørende roller når jordas undergang truer. Ragna blir blotgydje (en slags volve/offerprestinne hvis jeg forstår det riktig) og kriger, Berghitte blir sendt avgårde som bruden til en stor konge. Snart står de på hver sin side i den store krigen.
Song for Eirabu er sterkt inspirert av norrøn mytologi og historie. Det er en fargerik og svært detaljert verden som presenteres for leseren. Sterke karakterer, sted- og landskapskildringer, historie og mytiske skikkelser strømmer på. Det er virkelig en rik og mektig saga Kristine Tofte byr oss på.
Song for Eirabu er på mange måter en flott leseropplevelse. Den er skrevet på et godt språk, den er spennende og engasjerende, den har interessante karakterer, og mest forfriskende av alt så har den ikke noe tydelig svart/hvitt skille mellom det gode og det onde.
Det var et par ting som dro leseropplevelsen ned, som også har vært nevnt i andre anmeldelser. Song for Eirabu er skrevet på et mye mer gammelmodig nynorsk enn hva jeg er vant med å lese og det gjorde at teksten gjorde mer motstand enn hva jeg liker. Jeg liker å lese fort, jeg liker ikke å måtte konsentrere meg mye om å få med meg meningen i en setning. Språket er vakkert og det passer på en måte til sjanger og tema, men det gjør også at teksten er mer utilgjengelig. Jeg synes særlig at dette er synd fordi det lett kan støte de yngre leserne fra seg og det er jo nettopp disse som utgjør en stor del av målgruppa for fantasy.
Den andre tingen er at det etterhvert blir veldig mange navn og begreper å holde styr på. Særlig mytologien og de diverse mystiske skikkelsen ga meg litt hodepine etterhvert. (Jeg er fx fortsatt ganske uklar angående hva en “herdugeane” er). En god del ganger under lesning ønsket jeg meg desperat en ordliste.
Til tross for dette så koste jeg meg masse med å lese Song for Eirabu og har allerede begynt å anbefale og låne den bort til alle jeg kjenner som liker bøker fulle av fantasi, spenning og eventyr. Og jeg gleder meg veldig til oppfølgeren kommer.
Noen ganger hadde det vært kjekt å kunne hive seg på et fly til en helt annen del av verden hver gang man skulle føle for det. For eksempel når balletten “Radio & Juliet” framføres på en scene i Massachusetts, USA i disse dager.
“Radio & Juliet” er en ny ballett laget av den romanske koreografen Edward Clug. Den er basert på Shakespeares Romeo & Juliet og framføres til musikken til Radiohead. Høres ut som en tåredryppende og uslåelig kombinasjon spør du meg. Men vi som befinner oss på feil side av havet må foreløpig nøye oss med smakebitene på YouTube.
Her kommer enda et skrytebilde av kattungen som er på vei inn i heimen vår. Lille Presley er nå 6 1/2 uke og ligner stadig mer på en ordentlig voksen katt. Om knappe 5 uker kan han flytte fra mamman sin. I følge hans matmor blir han mer bedårende for hver dag som går, så når feriedagene snart bryter løs skal vi skynde oss avgårde for å hilse på sjarmtrollet i Tønsberg. Jeg gleder meg utrolig til å se ham igjen.
Lille pusen heter altså Presley ettersom han er født i Elvis-kullet (søsknene hans er King Creole, Jailhouse Rock og Lisa Marie). Jeg og min kjære har lurt på om vi skal gi ham et annet navn, men er skuffende fantasiløse og har ikke kommet på noe. Jeg synes forsåvidt Presley er et greit navn som kan passe ganske bra, men jeg vil gjerne høre om noen av dere har noen forslag?
Den ordentlige sommervarmen har kommet, den vi alle ventet på med slik lengsel gjennom den ganske kalde våren. Jeg prøver å minne meg selv på hvor mye jeg ønsket meg varme, slik at jeg ikke skal klage nå som jeg svetter og peser i varmen. Jeg har ennå ikke ferie, men bordvifte, jordbær fra kolonihagen til kollegaen min og litt sommermusikk fra pc-høytallerne gjør livet levelig på kontoret. Og fra fredag er det ferie på ordentlig.
Sommeren og sola er særlig en utfordring for de sortkledde. Det kan fort bli ekstra varmt hvis man skal være gjennomført sort og blek hele året. Selv i min sorte periode var jeg aldri spesielt opptatt av å være blek, men jeg hadde en vennninne som alltid insisterte på å dekke til ansiktet når vi skulle slappe av ute i sola. Men en viss stil skulle det jo være. Jeg husker min mors stadige fortvilelse over at jeg uansett sett temperatur stilte opp i mørke klær og militærstøvler, selv når vi skulle på stranda.
En blogger der ute har tatt opp temaet med gothere og sol. Goths in Hot Weather viser forskjellige sommerantrekk og overlevelsesstrategier under solens nådeløse stråler. Se, les og bli inspirert/lattermild.
Time will say nothing but I told you so,
Time only knows the price we have to pay;
If I could tell you I would let you know.
If we should weep when clowns put on their show,
If we should stumble when musicians play,
Time will say nothing but I told you so.
There are no fortunes to be told, although,
Because I love you more than I can say,
If I cuold tell you I would let you know.
The winds must come from somewhere when they blow,
There must be reasons why the leaves decay;
Time will say nothing but I told you so.
Perhaps the roses really want to grow,
The vision seriously intends to stay;
If I could tell you I would let you know.
Suppose the lions all get up and go,
And all the brooks and soldiers run away;
Will Time say nothing but I told you so?
If I could tell you I would let you know.
Så kom nyheten om at min store musikkhelt fra barndommen er død. Michael Jackson er borte og verden virker unektelig litt tommere. Det er lenge siden han var på høyden, men han var i sin storhetstid virkelig magisk, en unik artist. I tillegg til å hørt på musikken og se videoene hans uttallige ganger var jeg også så heldig å få se ham live på Valle Hovin i 1992, før skandalene og forfallet satte inn. En av de virkelig store konsertopplevelsene i mitt liv.
Jeg poster en video fra da Michael slo igjennom med “Thriller”. Det er så mye kosligere å huske ham slik han var da.
På nettstedet Underskog har det de siste dagene gått en debatt om hvem som er de fire store i norsk rock. Det startet med at Øystein Greni fra BigBang ble intervjuet i Dagbladet i forrige uke og journalisten presterte å skrive at de fire store innen norsk rock er BigBang, Turboneger, Madrugada og Kaizers Orchestra. Denne påstanden ble møtt med fnysende skepsis av de fleste på Underskog, inkludert undertegnede. Men så måtte jeg jo tenke meg om angående hvem jeg synes er de fire store. Resultatet ser dere under.
Mine fire store:
1. Seigmen
2. Raga Rockers (denne videoen fra 1984 er fantastisk!)
The Gossip, bandet som erobret mitt hjerte med “Standing in the way of control” for en tid tilbake har gitt ut nytt album. Tittelen er “Music For Men” og fronter et coverbilde av den noe androgyne trommisen Hannah Blilie med raff rockabillysveis. Alt tyder på at The Gossip fortsetter sin kamp mot fordommer angående kjønn, utseende og seksualitet, og at musikken de gjør det gjennom er like heftig som sist, stemmen til Beth Ditto like intrengende og forførende.
“Music For Men” surrer og går på Spotify her hos meg. Tror dette blir en av årets store sommeralbum for min del, selv om jeg nok likte forrige album, som var litt tyngre og røffere, enda bedre.
La oss lytte litt til på spor 1,”Dimestore Diamond”, som er min forløpige favoritt fra “Music For Men” .
For litt siden hadde jeg gleden av å endelig få lese den norske fantasyromanen Song for Eirabu av Kristine Tofte. Vi er mange som har gledet oss til denne boka og som har fulgt Kristine aka Avil sin skriveprosess på 
