love love love

Jeg tenker mye på kjærlighet for tida?

Ikke så goth at du ikke kan le av det

På lørdag var jeg ute med venner, danset til synthpopindustrial på Shadowlove ikledd kort vippeskjørt og de høye svarte støvlene med så høye hæler at de kun kommer fram ved slike spesielle anledninger. Før jeg dro ut satt jeg og min venn Torleiv og drakk vin og hørte på herlig 80-tallspop, og Torleiv fikk meg hekta på Human League. Jeg var så fornøyd med at jeg har fått så langt hår at jeg kan begynne å sette opp på en bra måte, og med at jeg ikke har glemt hvordan man legger på eyeliner på goth-vis. Så jeg tenkte at jeg skulle få tatt noen bilder av meg selv hvor jeg poserer som gotisk og kul, men Torleiv syntes det var mye bedre å få meg til å knekke sammen i latterkrampe mens han knipset løs.

Lørdagen høydepunkt; å danse til The Cures “Just like heaven”.

Poesi mens vi puster 63

Denne morgenen vil jeg ikke

kjemme håret,

for min elskede har krøllet det

i hendene sine

som en pute.

-Hitomaro (fra ca. år 700)

gjendiktet av Hanne Bramness

fra samlingen Puteboken. Japanske kjærlighetsdikt (2004)

00-tallet

På tirsdag var det sesongens første Litteratur på Blå. Temaet var tiåret som akkurat passerte oss og hva som var de rådende trendene i norsk litteratur. Inger Bråtveit og Hanne Ørstavik satt i panelet sammen med ordstyrer Ellen Engelstad. Egentlig skulle Ingrid Storholmen og Tone Hødnebø også vært med, men begge måtte desverre melde avbud. Det ble likevel en interessant aften, og da det var tid for spørsmål fra publikum hoppet forfatter Bjørn Esben Almaas opp fra stolen og deltok ivrig i diskusjonen.

Hva som egentlig var “greia” på 00-tallet kom vi vel ikke helt fram til, men det gøy å høre på hva både forfattere og publikum tenkte om det. Og på slutten av kvelden var det quiz, selvsagt om norsk litteratur på 00-tallet, hvor jeg synes laget mitt (bestående av Bharfot, Stiftet og Strekhjerte, gjorde det tålelig bra, selv om vi ikke vant.

Hanne Ørstavik ga uttrykk for at det ikke var så mye litteratur fra 00-tallet som hadde gjort veldig inntrykk på henne. Hun oppfordret oss til å gå hjem og titte i bokhylla, og se hvilke bøker som i ettertid virket som viktige, bøker som hadde virkelig beveget oss. Etter litt titting og tenking har jeg kommet fram til følgende liste, selvfølgelig ufullstendig og uperfekt, det er helt sikkert andre som kunne vært tatt med, men dette er bøkene som ganske umiddelbart poppet opp i hodet mitt.

Lisa Charlotte Baudoin Lie – Armløs slår tilbake

Tore Renberg – Mannen som elsket Yngve

Ingrid Z. Aanestad – I dag er ein fin dag

Janne Marie Fatland – :imitabilis

Roy Jacobsen – Hoggerne og Marions slør

Kristin Ribe - Forsnakkelser

Johan Harstad – Ambulanse

Tone Hødnebø – Et lykkelig øyeblikk, dikt i utvalg

Carl Frode Tiller – Bipersonar

Hanne Ørstavik – Like sant som jeg er virkelig (denne boka kom riktig nok i 1999, men Ørstavik er en forfatter som betydde utrolig mye for meg på hele 00-tallet og dette er den boka av henne jeg liker best. Og den er nesten skrevet på 00-tallet)

For meg var 00-tallet det tiåret jeg ble kjent med norsk samtidslitteratur, da jeg begynte å anmelde bøker i studentavisa i 2003. Før det leste jeg mest utenlandske klassikere og fantasy. Litt norsk var det, men ikke mye. Siden har jeg blitt veldig glad i ny norsk litteratur, selv om jeg fortsatt er dårlig på den fra før 90-tallet.

Det er ofte slik at jo eldre man blir, desto vanskeligere blir det for ting å gjøre skikkelig inntrykk på deg. De bøkene jeg husker som virkelig brennende for meg er ting jeg leste på videregående. Etterhvert som sammeligningsgrunnlaget blir større, er det vanskeligere for bøker å virke fullstendig makeløse og viktige. Derfor ble jeg veldig glad da jeg syntes jeg fant opptil flere slike bøker som jeg leste i mine 20-år.

Linn Strømsborg har også skrevet en fin bloggpost om denne kvelden på Blå og sine tanker rundt temaet, samt hennes liste over bøker hun liker fra 00-tallet, på Bokmerker.org

Rip it up and start again

Så dette er uka da mitt nye liv starter. Eller det føles kanskje ikke bare nytt ut, men også som en gammel versjon av livet mitt kommer tilbake. Er det slik det blir mer av jo eldre man blir? Selv når vonde og livsomveltende ting skjer så føles det ikke like sterkt fordi det minner om noe gammelt, noe man har vært gjennom før. Etter at det ble slutt mellom meg og samboeren for snart tre uker siden har jeg stadig tatt meg selv i tenke på andre brudd, andre ekskjærester.
Mens jeg så på at han jeg fortsatt øver meg på å ikke tenke på som kjæresten min, pakke sammen tingene sine på mandag, mens jeg hjalp ham å vaske ut av det som har vært “hans” rom i leiligheten min, var det vanskelig å ikke tenke på det som en parodisk reprise på den samme prosessen, med forrige eks, for under to år siden.

Jeg har tenkt mye på forrige gang jeg hadde kjærlighetssorg av det virkelig dype slaget. Jeg var nesten 21 og det kjentes ut som hele livet mitt, hjertet mitt, alt jeg var, raste sammen. Jeg brukte over et år på å komme meg igjen, muligens lenger. Slik er det ikke nå, det er mer som det vonde er begrenset til en del av hjertet og hjernen. Allerede nå kan jeg dytte det litt bort. Det kommer til å ligge der og murre en god stund, men det overskygger ikke alt annet. Kanskje er det slik fordi jeg har sett dette komme en stund, systemet er ikke i sjokk, eller kanskje fordi jeg vet at jeg jo har overlevd verre før. Men jeg merker at det koster å ha det under kontroll, det koster å tenke framover og på hva jeg bør gjøre nå, og ikke la alle de vonde tankene om hva som kunne vært og hva jeg kanskje burde ha gjort annerledes ta overhånd. Jeg er konstant anspent, trøtt, ukonsentrert, nervene er litt utenpå huden, utenpå klærne, det skal utrolig lite litt for å vippe meg ut av balanse.

Men det nye livet har startet. Oppi alt er jeg fantastisk fascinert av hvordan verden rundt meg dytter alt videre og ikke tillater at jeg graver meg ned, og jeg går inn for å la dette skje. Allerede på mandag flyttet min ganske ferske venn Novemberpiken inn hos meg. Også hun nylig singel og med et sterkt behov for et nytt krypinn. I går startet en ny sesong med Litteratur på Blå, noe som også krever litt innsats fra min side. Venner inviterer til fester og planlegger turer. Jeg gleder meg over nye episoder av Vampire Diaries og nye bøker i serier jeg leser. Nå i helga var jeg hos tatovøren min og la nye planer for en tatovering vi starter på om tre uker. Jeg har møtt en søt gutt som jeg kunne flørte med og som mente at jeg er veldig snill og veldig pen. Jeg tenker på våren, på at jeg gleder meg til å ta fram skjørt og vise fram den nye tatoveringen på leggen og til å kjøpe nye converse for å erstatte de altfor hullete jeg har nå, og som kommer til å være altfor hvite innen jeg har fått tråkket dem inn og gnidd dem mot gresset i parken mens jeg tar den første utepilsen i sola.
Og jeg skal skrive ferdig romanmanuset jeg holder på med. I dag skal jeg kjøpe et fint lite skrivebord jeg har sett meg ut, og jeg skal lage en fin liten skrivekrok på rommet mitt. Og så skal jeg skrive. Dette er våren da noe skal bli ferdig. Det blir bra. Alt kommer til å bli bra.

Poesi mens vi puster 62

Paint it black

I see a red door and I want it painted black
No colors anymore I want them to turn black
I see the girls walk by dressed in their summer clothes
I have to turn my head until my darkness goes

I see a line of cars and they’re all painted black
With flowers and my love both never to come back
I see people turn their heads and quickly look away
Like a new born baby it just happens every day

I look inside myself and see my heart is black
I see my red door and must have it painted black
Maybe then I’ll fade away and not have to face the facts
It’s not easy facin’ up when your whole world is black

No more will my green sea go turn a deeper blue
I could not foresee this thing happening to you

If I look hard enough into the settin’ sun
My love will laugh with me before the mornin’ comes

I see a red door and I want it painted black
No colors anymore I want them to turn black
I see the girls go by dressed in their summer clothes
I have to turn my head until my darkness goes

I wanna see it painted, painted black
Black as night, black as coal
I wanna see the sun blotted out from the sky
I wanna see it painted, painted, painted, painted black

Jeg tok meg selv i å spille denne låta gang på gang i forrige uke, og i dag fortsetter jeg med det. Først bare fordi melodien satte seg fast i hodet mitt, og så fordi jeg oppdaget av teksten ganske godt beskriver hvordan jeg føler meg en god del av tiden akkurat nå.
Jeg får ikke helt bestemt meg for om jeg liker originalen av Rolling Stones eller coveren til W.A.S.P. best, så jeg poster like greit begge to.

Redderen i rugen

Jeg har hele uka tenkt at jeg skulle skrive noe her. Men hver gang jeg har vært foran tastaturet har jeg bare forsvunnet inn i mitt eget hodet, og ordene ble virrende rundt i løse lufta.

Men så døde J.D. Salinger. en av de mest myteomspunne forfatterne i vår tid. Og jeg lånte Franny and Zooey en stund før jul, den har ligget på stuebordet hele tiden, men jeg har ikke rukket å lese den.

Første gangen jeg hørte om Salinger var på en fest for drøyt ti år siden da en gutt jeg visste hvem var, men egentlig ikke hadde snakket med før, plutselig kom bort til meg og begynte å snakke om The catcher in the rye. Om hvordan den var den beste boka han hadde lest og om at han fyren som skjøt John Lennon hadde vært besatt av den og visstnok hadde den på seg da han ble tatt. Og om hvordan Salinger selv ikke likte populariteten og oppstusset rundt ham. Han sluttet å publisere det han skrev, ga aldri intervjuer. Det finnes bare et bilde av ham. Det var kanskje ikke Salingers intensjon, men det er en veldig effektiv måte å bygge en myte på.

Og det The catcher in the rye selger stadig i tusenvis av eksemplarer hvert år. Sikkert fordi slikt som skjedde meg skjer hele tida. Du møter en person som med lysende øyne forteller deg om den beste boka de noensinne har lest. Jeg har alltid lurt på hvorfor han på festen plutselig kom bort og begynte å snakke om yndlingsboka si. Det var ikke noe forsøk på sjekking eller noe slikt. Det virket som om han bare plutselig hadde sett at jeg var en person som kanskje var mottakelig på budskapet. Jeg tror aldri jeg snakket med ham igjen etter det. Vi var litt på nikk og hils når vi så hverandre på gata eller på utesteder.

Men dagen etter festen gikk jeg på bokhandelen og kjøpte The catcher in the rye. Og jeg leste den, likte den og den står fortsatt i hylla mi og hver gang jeg ser den smale bokryggen tenker jeg på de lysende øynende og den ivrige stemmen til han gutten på festen og jeg smiler og blir glad inni meg.

Poesi mens vi puster 61

Concrete heart

This was the centre of the world for me once
Where I saw “I love you” all over the place
And that was where the Stones played once
And these are the bricks that shattered my heart

This is the place where I felt
Like the world’s tallest self-supporting tower
At least for a little while anyway

Hiding out in the subway system
Hanging out in the library system
You made me feel like a harbour
And you made me feel like a fortress

This is the place where I felt
Like the world’s tallest self-supporting tower
Or maybe number two
At least for a little while anyway

Concrete heart

Concrete heart

Concrete heart

-Great Lake Swimmers

fra albumet Lost Channels (2009)

Baby baby, aint it true, I’m in order when I’m with you

Jeg har begynt å jobbe på et romanmanus som har ligget urørt en stund. Det kjennes fint ut. Jeg merker at jeg har savnet det og fortsatt har et håp om at det kan bli noe vakkert. Kjærlighetslivet mitt ligger i ruiner nå, men jobben, hobbyene og kreativiteten blomstrer. Er det slik det må være? Man kan aldri få alt? Uansett, her er utdrag fra manuset. Jeg vet ikke om det er noe bra, men jeg liker flyten i det.

“På vei ut av skolegården følger hun strømmen av elever på vei hjem, så fort mengden oppløses utenfor porten setter hun opp tempoet. Å gå var å ha lange skritt. Hun likte å sette hælen bestemt ned, rulle over foten og dytte kraftig fra med tærne. Andre ganger må skrittene være mykere. Men nå var hun rastløs, altså var skrittene raske, søkte mot noe. Hun rullet gjennom menyen på iPoden, flimret forbi navn på jakt etter den riktige gå-musikken. Snart fløt ”Big exit” med PJ Harvey ut av gjennom de små ørepluggene. Føttene slo  mot fortauet i takt med musikken. Når en buss eller lastebil kjørte fordi brøt motordrønnet inn til henne, ellers var hun uforstyrret.

Eir tenkte på PJ Harvey i New York, PJ som vanligvis bodde på den stille engelske landsbygda, men som dro til New York og etterpå spilte hun inn ”Stories from the city, stories form the sea”. PJ gikk bortover gatene på Manhattan i korte trange kjoler, høye støvler, store solbriller, det svarte glatte håret hengende ned i ansiktet, huden så lys at virket gjennomsiktig, leppene med knallrød leppestift, som noe sensuelt og blodig. PJ som satt bak i en drosje mens lysene fra reklameskiltene fløt over ansiktet hennes, ga det neonfarger. PJ synger ”baby baby, aint it true, I’m in order when I’m with you, but I want a pistol in my hand, I want to go to, a different land”. Og leppene til Eir beveger seg i takt med ordene til Polly Jean. En dame passerer henne med labradoren sin i bånd og ser rart på henne, men Eir bryr seg ikke for hun har på seg pilotbrillene sine, hun har på seg sandaler fra Paris, hun har Polly Jean som synger bare til henne. Eir går på gatene i Manhattan sammen med PJ Harvey og er verdens kuleste.

Den røde mannen fikk henne til å stoppe og vente i veikrysset. I sidesynet så hun seg i butikkvinduet. Hver gang hun var i nærheten av et speil måtte hun se på seg selv. Det var umulig å la være. Slik ser andre deg, slik ser andre deg. Eir rettet ryggen, og satte det en beinet litt ut fra det andre mens hun knakk litt i hofta slik at hun hadde sett modellene gjøre når de poserer. Hun gjorde trutmunn til speilbildet sitt og tenkte at hun må kjøpe rød leppestift.”

Poesi mens vi puster 60

Pretty girls make graves

Upon the sand, upon the bay
“There is a quick and easy way” you say
Before you illustrate
I’d rather state :
“I’m not the man you think I am
I’m not the man you think I am”

And Sorrow’s native son
He will not smile for anyone

And Pretty Girls Make Graves
Oh …

End of the pier, end of the bay
You tug my arm, and say : “Give in to lust,
Give up to lust, oh heaven knows we’ll
Soon be dust … “

Oh, I’m not the man you think I am
I’m not the man you think I am

And Sorrow’s native son
He will not rise for anyone

And Pretty Girls Make Graves
Oh really ?
Oh …

I could have been wild and I could have
Been free
But Nature played this trick on me

She wants it Now
And she will not wait
But she’s too rough
And I’m too delicate

Then, on the sand
Another man, he takes her hand
A smile lights up her stupid face
(and well, it would)

I lost my faith in Womanhood
I lost my faith in Womanhood
I lost my faith …
Oh …

Hand in glove …
The sun shines out of our behinds …
Oh …

-Morrissey/The Smiths

Jeg ble minnet på hvorfor The Smiths er et av yndlingsbandene mine da jeg så (500) Days of Summer i går. Derfor denne teksten og sangen i dag.